- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Det er ikke lenge siden Danmark som Europas eneste land innførte krav om bankgaranti på 50.000 kroner for å innvilge visum til borgere fra en rekke ”asylproduserende” land. Målet med kravet var å redusere antallet personer som søkte asyl etter å ha kommet til landet på visum.
Jeg forventet at et lignende forslag ville komme på bordet her i Norge – det er alltid bare et tidsspørsmål før våre politikere gjør forsøk på å kopiere asylreduserende tiltak fra våre naboland. Det at forslaget ble fremmet av Jan Simonsen var således ikke overraskende. Det var mer overraskende at kommunalkomiteen enstemmig har ansett forslaget som positivt og at de har bedt regjeringen om å utarbeide en plan for gjennomføring. Overraskelsen knytter seg til størrelsen på problemet her i landet. Det er nemlig slik at det i 2003 var ca. 140 personer som søkte asyl blant mange tusen som besøkte Norge på visum. I følge tall fra UDI vil antallet visumavhoppere være mellom 100 og 200 på årsbasis. UDI oppfatter ikke dette for å være problematisk store tall, og flere av politikerne har uttrykt overraskelse over at antallet er så lite og at problemet er blitt overdimensjonert. Etter at tallene ble kjent forsøkte Arbeiderpartiet straks å flytte fokuset mot at hensikten med å tette ”asylhullet” er å gjøre det enklere for folk å få innvilget visum for å komme til Norge for å besøke familiene sine. Denne begrunnelsen holder etter min oppfatning ikke mål og ordningen vil avskjære minoritetene i Norge fra muligheten til å treffe sine kjære fra hjemlandet.
Jeg vil gjerne utdype denne påstanden:
I følge flere banker som Samarbeidsrådet for Integrering har vært i kontakt med, er bankgaranti et slags lån. Selv om man ikke bruker beløpet må man ha evnen til å betjene tilbakebetalingen dersom beløpet blir brukt. For å få bankgaranti må man enten stille sikkerhet i bolig eller ha solid og fast inntekt.
Med respekt å melde vil naturligvis ingen av stortingsrepresentantene med sin solide lønn ha problemer med å få bankgaranti, så sant de ikke har blitt registrert som dårlige betalere. Heller ikke innvandrere som har etablert seg i landet med fast arbeid vil ha store problemer med å stille bankgaranti. Men flyktninger som kommer fra forfølgelse eller krig, som ikke har vært i Norge lenge, men som studerer norsk eller kanskje er arbeidsledige, vil havne i en situasjon der de ikke får lov til å treffe sine kjære fordi de ikke har økonomisk evne til å stille bankgaranti. Når det gjelder flyktninger må vi huske at dette er en gruppe som ikke har mulighet til å vende tilbake til sitt hjemland for treffe sletningene sine uten å risikere forfølgelse. Selv om tiltaket muligens vil gjøre det enklere å få visum for sletninger av de som har gode økonomi vil tiltaket nekte de vanskeligstilte gruppenes rett å få besøk av sine kjære. Man kan si at flere tusen mennesker vil rammes av dette tiltaket fordi våre folkevalgte vil tette asylhullet for 100 til 200 personer i året.
Norge er på vei til å bli et flerkulturelt samfunn. Et av hovedkjennetegnene ved et slikt samfunn er etnisk likestilling. Etnisk likestilling innebærer at det ikke lenge finnes ”oss utlendinger og dere norske”. Samfunnet tilhører oss alle og alle som bor her skal bære ansvaret for at det er et godt samfunn. Når et slikt tiltak rammer en stor gruppe mennesker bærer det ikke preg av etnisk likestilling og ei er det en invitasjon til å føle tilhørighet til samfunnet. Den grunnleggende eierskapsfølelsen som bidrar til innlemmelsesprosessen i samfunnet svekkes på et tidlig tidspunkt.
Bør vi beskytte asylinstituttet? Svaret er uforbeholdent ja. Men når metodene vi bruker rammer de uskyldige menneskene, de flyktningene vi faktisk ønsker å hjelpe, må alarmen begynne å ringe hos politikerne. Det må jobbes videre for å finne metoder som ikke er kollektiv straff eller blir oppfattet som det.
Når det gjelder tiltakets formål med å tette asylhullet gjennom denne bankgarantien, vil jeg påpeke at heller ikke dette fremstår som logisk. Hvilke asylsøkere som havner i hvilket land er stort sett avhengig av smuglerne og hvilke land de opererer i. De som bestemmer seg for å komme til Norge må i snitt betale 15.000 dollar (ca 100.000 kroner) for reisen uten at det er noe garanti for at de i det hele tatt rekker frem. Dersom det å få visum blir enklere mot en bankgaranti på 50.000 kroner, vil det logiske utfallet kunne bli at antallet asylsøkere vil øke siden prisen bare er halvparten av det de betaler til smuglere. På denne måten sparer asylsøkerne mye penger, og den norske stat garanterer for trygg, rask og uproblematisk reise til Norge.
Så spørsmålet er: Har ikke kommunalkomiteen forhastet seg med saksbehandling av forslaget før de har fått alle fakta på bordet? Burde de ikke se tiltaket i forhold til problemets omfang og hvem som rammes mest av forslaget? Eller er vi i Norge blitt så desperate i asylpolitikken at vi kopierer strenge regler fra andre land uten å se hvordan disse vil påvirke vårt forsøk på å bygge et sunt flerkulturelt samfunn?
