Nylig skrev Blair som forventet ut nyvalg og oppløste det gamle parlamentet. I starten av valgkampen har begge storpartiene utgitt sine fireårsmanifester, en slags plan for hvordan de vil styre landet hvis velgerne gir dem tilliten verdig.
Opposisjonsleder Michael Howard har fokusert på de typiske kjernesakene for sitt parti: skattelette, euroskepsis samt en tøffere linje i kriminalitets- og innvandringsspørsmål. Labour velger å sette fokus på hva man faktisk har klart å få til i løpet av de åtte årene man har sittet i makten ved de samme sakene, spesielt med tanke på arbeidsledighet og hvordan man har klart å få denne ned. Som i 2001 vil partiet også i år lykkes i å mobilisere med ”skremselstaktikken” hvor man henviser til ”de vonde årene” under konservatismen og Thatchers la-det-gå kapitalisme.
Innvandringsspørsmålet blir viktig også i denne valgkampen. I britisk høyreside er det varierende misnøye med Labours politikk, som man mener er for mild og rett ut inviterende til ulovlig innvandring. Howard, som selv kommer fra en jødisk familie av rumensk avstamning, er kraftig høyrevridd og har blant annet foreslått et kvotesystem med kraftig begrenset adgang. Han mener også at antallet asylsøknader til landet bør minskes betraktelig. Her frir de konservatives leder til alle fløyer, også til de aller mest høyreradikale og konservative kretser i håp om å kapre flere stemmer.
Blairs tveeggede trumfkort er Europa. Statsministeren ønsker å bringe landet nærmere EU og euroen, og skulle han få ”bremseklossen” Storbritannia til å gå i bresjen for økt europeisk samarbeid ville han oppnå noe stort. Når han (mest sannsynligvis) går inn i sin tredje periode som regjeringssjef, er dette det han mest vil huskes for. Skulle hans europrosjekt gå dukken, vil han ikke kun huskes for å ha gått til krig mot et annet land på tynt grunnlag, men også for å ha mislykkes i eurotilnærmingen. Slik kan ettermælet etter en stor lederpersonlighet (som Blair faktisk er) få mer enn en ripe i lakken.
5. og 6. mai skal altså britene velge ny nasjonalforsamling. Ifølge politisk journalist i Swindon Evening Advertiser, Isabel Field, ligger Labour ”veldig godt an til å sikre en ny fire-årsperiode”. De konservative er ifølge Field ”nødt til å slå tilbake fra en nesten umulig utgangs-posisjon”.
Hovedpartienes kandidater går til valget med to store momenter mot seg. Blair ”har fått et stort troverdighetsproblem i forhold til velgerne i kjølvannet av Irak-krigen og rapportene som fastslo at landet ikke hadde masseødeleggelsesvåpen”. ”Hans personlige integritet i forhold til kolleger og overfor befolkningen er kraftig svekket”.
Howard mener hun ikke er valgbar nok, og beskriver ham som ”stiv og uten utstråling”. Han er ifølge Field for høyrevridd, og var ganske upopulær under Thatchers siste regjering, hvor han var med på å utarbeide den forhatte koppskatten. Selv en av ”torienes” parlamentsmedlemmer skal nylig ha gitt karakteristikken ”nattlig på innsiden” om partilederen.
Liberalenes kandidat, Charles Kennedy, regner hun som den mest ærlige og rene av de tre kandidatene. Kjent som ”Chatshow Charlie” for sin medievennlige stil, avviser han ryktene om alkoholisme med like stor ro og godt humør som han forklarer partiets politiske program. ”Han tar ting som de kommer, og vet at han ikke har noe sjans på stolen i Downing Street”.
Field oppsummerer med å spå en klar seier for regjeringspartiet, ”hvor de kan få rundt 70-100 representanter i Underhuset”. ”Toriene ses ennå ikke på som et troverdig alternativ og har slitt sterkt i motbakke i alle årene i opposisjon. Blant annet klarte de jo ikke å få til et parlamentsflertall mot invasjonen i Irak, tross motstanden i store deler av nasjonalforsamlingen”.
