- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Nå skrives det historie, i det en av de største hendelser i Kashmir i epoken etter 1947 finner sted. Den første bussruten mellom Srinagar og Muzaffarabad på mer enn femti år ble en realitet den 7.april. Mange i India og Pakistan trekker allerede paralleller mellom Berlinmurens fall og åpningen av bussforbindelsen mellom de to delene av Kashmir.
Initiativet til bussruten ble i utgangspunktet ønsket velkommen av alle parter i konflikten. Pakistans president Pervez Musharraf kalte det en seier for alle kashmirere. ”Avtalen er et springbrett videre….men ikke noe substitutt til en reell løsning på hovedkonflikten i Kashmir.” Indiske myndigheter kalte det opphavet til all mulig tillitsbygging i saken. Likevel løfter nå flere interessegrupper røsten og trekker de indiske intensjoner i tvil. De fremholder at busslinjen kan bli et første steg mot å anerkjenne den omstridte våpenhvilelinjen som en permanent grense, som deler Kashmir i to. Med bussrutesaken kan konfliktens egentlige politiske natur bli utvannet, og India vil ikke la seg binde til å diskutere den i noe forum. Fremfor alt står ruten i fare for å bli et redskap for etterretningstjenester fra begge land, som vil bruke den til å infiltrere på begge sider av våpenhvilelinjen. Det vil gjøre Jammu & Kashmir til en slagmark for en ny stedfortredende krig mellom erkerivalene India og Pakistan.
Det sies at i henhold til avtalen kan både indere og pakistanere benytte seg av rutetilbudet. Dette ville være ensbetydende med å kompromisse sakens kjerne; nemlig staten Jammu & Kashmir, dersom våpenhvilelinjen slik skulle benyttes som en Grense-passasje mellom Pakistan og India. Følgelig bør bussruten være et tilbud om transport for Kashmirere alene, og ikke for indere og pakistanere.
Under oppstarten av den langvarige og sammensatte dialogprosessen som ligger bak bussavtalen fantes det glimt av håp om at konflikten mellom India og Pakistan, inkludert Kashmir-spørsmålet, også kunne bli løst i disse samtalene. Men man så ingen tegn til utvikling i saken, selv etter stadige møter mellom India og Pakistan. Mange følte på stor skuffelse etter dette.
The Kashmir Times skriver ”Det finnes mange grunner til at interessen rundt bussaken er heller liten. Mange sier at åpningen av en veiforbindelse ikke kan gjøre opp for alt befolkningen har ofret i konflikten, mens andre kritiserer Pakistans ’uberegnelige’ holdning.”
Tross alle mistanker er det et faktum at initiativet til bussruten kommer som en del av en FN-resolusjon, som vil sikre kashmireres frie ferd over våpenhvilelinjen. Initiativet er et første steg mot oppfyllelsen av kashmirernes sterkt ønskede skjebne. Det hever nivået av tillit mellom de tre partene i konflikten; New Dehli, Islamabad og Kashmirere.
Bussforbindelsen vil være en historisk mulighet for splittede Kashmir familier å gjenforenes etter flere tiår med atskillelse. The Kashmir Times kommenterer bussruten slik: ’En gruppe mennesker som aktivt har ventet på åpningen av veiene er medlemmene av de familiene som er nå er delt. Disse familiene har ventet i årevis, noen i flere tiår, på å se sine slektninger. De er likevel ikke mange i antall.’
Økende kontakt mellom mennesker fra det indisk okkuperte Kashmir og det pakistansk kontrollerte Kashmir vil skape forventning om en videre utvikling i saken. I tillegg vil bussruten sørge for gjennomsiktighet og større samhandling mellom Kashmirere. De antakelser ethvert segment i folket måtte ha om de andre, basert på statlig propaganda så langt, kan nå bli gjenstand for dyp, kvalitativ forandring. En lignende kontakt over Berlinmuren i Tyskland førte til slutt til denne murens fall. Våpenhvilelinjen, også kalt ’Line of Control’, kan gå en lignende skjebne i møte.
Viktigere enn alle disse positive utviklingene er at de grove brudd på menneskerettighetene i det indisk kontrollerte Kashmir må stoppes. Først når det skjer, sender India budskapet til Kashmirere om at India er seriøs i dialogprosessen. Herunder må India avskaffe alle beinharde lover i Kashmir som bryter med menneskerettighetene. De må løslate alle politiske fanger, skaffe hjelp og rehabilitering til tvansforflyttede og krigsofre, og legge forholdene til rette for tilbakevending av alle i eksil, samt flyktninger fra 1947 til i dag. India må restaurere de grunnleggende friheter; tillate bevegelsesfrihet i hele staten, rive ned gjerdet landet bygget langs våpenhvilelinjen og fasilitere for dialog i Kashmir. Kashmirere må autoriseres til fritt å foreta reiser utenlands for å involvere seg i fredfull forkjempelse for selvstyre.
Fremtidige forhandlinger mellom India og Pakistan kan bare bli meningsfulle og lykkes når alle parter, inkludert styret i India, Pakistan, samt Kashmirs lederskap kunngjør en våpenhvile som etterfølges av forhandlinger. Det ville lede New Dehli og Islamabad til å ta videre steg, og presse dem til å lytte til den kashmirske røst. Kashmirere vil da få en reell mulighet til å føre en fredfull politisk kamp for å oppnå sine rettigheter og få selvstyre.
Historisk sett har Jammu & Kashmir tradisjonelt vært koblet til Pakistan, og de korteste rutene derfra er til og fra Pakistan, især Rawalpindi og Sialkot. Den nye veien vil gi dem en mulighet til å få tilgang til større pakistanske markeder, også til Midt-Østen. For det andre vil de nå få bruke den historiske silkeveien som gir tilgang til sentrale asiatiske stater.
Fremfor alt bygger dette steget tillit mellom Kashmirere, Indere og Pakistanere. Voldsbruken kan få avta til fordel for den politiske prosessen. Pakistanere og Azad kashmirere har lenge drømt om å besøke Srinagar og den andre siden. I virkeligheten er mange besatt på tanken om å dra til Kashmir-dalen. Likeledes drømmer menneskene i dalen alltid om å besøke Pakistan. Nå får de en mulighet til å møte sine brødre. Regelmessige møter mellom splittede familier, og tvangsforflyttede personers mulighet til å besøke hjemstedet, er et viktig steg på veien videre.
De tvangsforflyttede muslimske familiene er flere i antall enn hinduer og sikher. Under krisen i 1947-8 migrerte 3000 ikke-muslimske familier til Jammu fra det pakistansk kontrollerte Kashmir, og i dag er tallet på dem bare i overkant av 100 000. Muslimer derimot har økt til mer enn 1,5 millioner; et stort antall av dem lever i Pakistan og pakistansk kontrollerte Kashmir. De ønsker alle å reise tilbake for å se hjemstedet og besøke slektninger og venner.
For meg synes åpningen av bussruten å initiere flere viktige prosesser, som åpningen av flere ruter for reise og handel. Det er derfor dette for meg er en positiv og mulighetsorientert hendelse. Dersom åpningen gjennomføres med suksess, vil det skape himmelvid forskjell i livene til lidende kashmirere, især i deres sosiale og politiske liv, samt løfte de økonomiske forhold for dem.
