Å få et parforhold til å fungere i dagens Norge kan by på problemer for noen og enhver. Ektepar med flerkulturell bakgrunn viser seg å slite mest.
Ved flere familiekontor i Oslo er personer med minoritetsbakgrunn overrepresentert når det gjelder megling ved separasjon. Tall fra Sentrum, Aker og Holmlia familiekontor viser at omkring 60 prosent av ekteparene som møter til slik megling, er ektepar der minst én av partene har innvandrerbakgrunn. Til sammenligning har kun 30 prosent av befolkningen i de aktuelle områdene minoritetsbakgrunn.
For at ektepar som har barn under 16 år skal få tillatelse av Fylkesmannen til å ta ut separasjon, må de først ha gått til obligatorisk megling ved et familiekontor.
Unngår offentlig hjelp
Det er Atnaf Berhanu Kebreab som har tatt initiativ og er leder for prosjektet som har fått tittelen ”Forebyggende familiearbeid med minoritetsfamilier”. Kebreab, som selv er familieterapeut, mener ektepar med innvandrerbakgrunn i det lengste unngår å oppsøke et familiekontor.
– De som sliter i ekteskapet kommer ikke til oss i det offentlige hjelpeapparatet. De er ikke vant til å fortelle om sine problemer til folk de ikke kjenner. I stedet letter de hjertet sitt for venner eller personer i trossamfunnet de er tilknyttet, sier Kebreab.
Familien viktig
På Sentrum familiekontor har en gjeng kursdeltagere benket seg rundt et bord.
– Dere som sitter her er ubrukte ressurspersoner som er i besittelse av stor kompetanse, kunngjør prosjektleder Kebreab, før hun fortsetter:
– Familien er viktig for oss som kommer fra andre land. Fravær av slekt og nettverk gjør det ekstra viktig at mor og far holder sammen. Hvis foreldrene har konflikter de ikke klarer å løse, vil barna lide under dette, sier Kebreab som selv kommer fra Etiopia.
Kursdeltagerne er vidt forskjellige mennesker med ulik bakgrunn og erfaring, rekruttert fra ulike innvandrerorganisasjoner, menigheter og moskeer i hovedstaden. Felles for dem alle er at de skal bli ”ekteskapsveiledere” for mennesker med samme bakgrunn som dem selv.
Utsatt for press
– Vi som har innvandrerbakgrunn vet hvordan vi skal oppdra barn og klare oss her i landet. Men det er ikke til å legge skjul på at utfordringene er mange, sier Atnaf Berhanu Kebreab.
Og er man utsatt for press stiger gjerne skilsmisseraten.
– Det er ikke bare lett å komme til et nytt land. Samfunnet har forventninger om at man skal fungere like godt som de som har bodd her i mange år. Man har problemer med språket og opplever gjerne at man blir sett på som et problem, sier prosjektlederen som tror at kjønnsroller også har mye å si. – Mange av familiene som kommer til Norge er vant til at det er mannen som jobber og tjener penger, mens kvinnen er hjemmeværende. Her i landet er det likestilling. Mens kvinner lett får vaskejobb, kan det være vanskeligere for menn å skaffe seg et arbeid. Dermed blir det kvinnen som forsørger familien, noe som kan være vanskelig å takle for begge parter, forteller Kebreab til Utrop.
Skilsmissekontor
Siden mange innvandrermenn tror et familiekontor er det samme som et skilsmissekontor, mener hun det er bedre at minoritetspersoner kurses for å kunne drive forebyggende familiearbeid blant egne landsmenn. Slik kan de bli brobyggere mellom sine egne og det offentlige hjelpeapparatet.
– Bakgrunnen for prosjektet er et ønske om å bygge kompetanse hos ressurspersoner fra innvandrermiljøene. De kjenner språket og kulturen, og det gjør dem godt egnet til å veilede og komme med råd, sier Kebreab.
400 personer
I løpet av de tre nærmeste årene er det meningen å utdanne 40 gruppeledere som skal holde kurs for til sammen rundt 400 personer fra ulike innvandrermiljøer. Temaene som kommer til å bli tatt opp i gruppene er blant annet utfordringer rundt det å være en familie i et fremmed land, rollefordeling og forventninger til parforholdet og samfunnet, samt informasjon om norske normer og regler.
Gruppene som starter opp til høsten kan ha alt fra fem til 15 personer, og kjønnene kan være blandet eller hver for seg. Det er det opp til gruppelederne og deltagerne selv å avgjøre.
Fem av seks familiekontorer i Oslo er med i prosjektet som støttes økonomisk av Barne- og familiedepartementet.
UNDERSAK
Prøvde seg som journalister
Som fremtidig gruppeleder må man både kunne lytte og stille relevante spørsmål. Den første kursoppgaven gikk derfor ut på at deltagerne skulle intervjue hverandre.
Av Kjetil Hegna
Øvelsen gikk kort fortalt ut på at deltagerne gikk sammen to eller tre, som helst ikke skulle kjenne hverandre fra før av. Deretter tok den ene rollen som journalist og stilte spørsmål om alt fra bakgrunn til begrunnelse om hvorfor man ønsket å bli gruppeleder, før rollene ble byttet om. ”Bli kjent øvelsen” ble avrundet med at den som hadde intervjuet presenterte opplysningene vedkommende hadde fått ut av samtalen med intervjuobjektet, for resten av forsamlingen.
Formidle kunnskap
I den ene enden av rommet satt Morsal Siyad Mohamed, Agnes Ofelia Simbillo og Mohamed Ali Mamow og intervjuet hverandre. Morsal Siyad Mohamed fortalte de to andre at han opprinnelig kom fra Somalia, men at han hadde bodd i Norge i sju år.
– Jeg ønsker å bidra til å bygge forståelse mellom nordmenn og andre, sa han til intervjuerne. Han fortalte også at han ønsket å videreformidle kunnskapen han forhåpentligvis kom til å tilegne seg i løpet av kurset.
Katolsk nonne
Agnes Ofelia Simbillo jobber som nonne i Oslo katolske bispedømme. Hun er spesielt opptatt av å hjelpe filippinere, siden hun selv kommer fra Filippinene.
– Jeg har besøkt mange par som har problemer i ekteskapet, fortalte hun.
Tredjemann på gruppen, Mohamed Ali Mamow, fortalte at han var styreleder i Somali Inter-Riverine Cultural Association, som er en interesseorganisasjon som sprer informasjon og jobber med integrering av de drøyt 16 000 somalierne i Norge.
– Jeg har alltid vært interessert i å hjelpe de svakeste blant mitt folk, sa den gifte trebarnsfaren og regnskapsmedarbeideren.
