- Privatskoler, det nye Norge og kunnskapsministeren! - 16.04.2006
- Julenissen kom ikke til Fatim - 15.04.2006
- Afrikaneres møte med politiet er vanskelig - 07.04.2006
Norge har vært i vinterdvale. I løpet av vinteren har vi opplevd både ”smøring” i næringslivet og suksess innen ulike vinteridretter. Særlig har sistnevnte holdt det norske folk fra å bli fullstendig bedagelige. Det sømmer seg dårlig når nasjonen skal feire hundreårs frigjøring fra union med Sverige. Men ”smøringsskandalene” i næringslivet har en likevel ikke forstått alvoret på grunn av vinterdvalen.
Smøring har gått fra skisporet til næringslivet, eller kanskje har det alltid vært slik i et land hvor det hevdes at nordmenn er født med ski på beina. Glidesmøring har gitt gode resultater for skiløpere og skiskyttere, mens klistersmøring har gitt direktører tunge byrder og mange strafferunder. Norge som vinternasjon er i lykkerus og sportsjournalister konkurrerer om å være de beste patrioter og verste sjåvinister, ligger næringslivet i samme nasjonen med med brukket tillit. Jo flere medaljer i idretten, jo mer har det blitt avdekket tvilsom etikk og moral blant landets næringslivetstopper. Halvstatlige selskaper som får mengder av subsidier fra staten ser ut til å være verstinger.
Men ”Ja vi elsker…” for norske idrettsstoltheter har ikke klart å overdøve ”smøringsskandaler” i næringslivet. For skandalene har vært mange og det på svært kort tid. Ansatte i Forsvaret og Vinmonopolet er med på flotte reiser og gode middager. Dagligvare- og bokbransjen opererer med spesialpris for de som ønsker å få plassert sine produkter på spesielt gunstige plasser butikkene. Statoil er dømt for ulovlig prissamarbeid i Sverige. Samme selskap ble tidligere tatt for ulovlig pengetransaksjon i forbindelse med virksomheten sin i Iran. Telenor jukser til seg ulovlig mye betalt for nettleievirksomhet. Tine og enkelte innen norske matvaregiganter blir avslørt for juks for å dytte konkurrentene ut av markedet.
Gammel kultur i ny norsk drakt
Enkelte direktører, politikere og forskere har i ulike media iherdig drevet med forklaringer – for det meste bortforklaringer – for å forsikre oss at uten ”smøring” stopper Norge opp. Til og med moderniseringsministeren Morten Meyer er forferdet, ”lei seg” og ønsker å “utrede” forholdene fordi han ikke vil ha slik kultur i næringslivet. Ja, tro det som vil. Det høres svært merkelig ut at landets moderniseringsminister ikke har peiling på hvordan næringslivet i Norge fungerer. Det fungerer selvsagt på samme måte som i alle andre land. Norsk næringsliv, norske toppledere er ikke så spesielle eller skiller seg så mye ut fra andre. Særlig ikke innen næringslivets kultur som mer eller mindre er lik overalt – nasjonalt og globalt. Det som er annerledes i Norge, er at vi blir forferdet hver gang slikt blir avslørt. Trolig et sunt tegn blant den norske befolkningen, men i mange andre land forventer en som regel slikt, fordi befolkningen ikke har så uhemmet tillit eller oppfatter at toppledere innen næringsliv og politikk ikke har særlig annerledes etikk og moral enn gjennomsnittet.
Enkelte i Norge har ikke vært avhengig av korrupsjonsjegeren Eva Jolly for å vite at korrupsjon forekommer i Norge også. Næringslivet og politikere var på 80-tallet i Norge for alvor opptatt av å få skattefritak for “smøring” for å få etablert virksomhet i andre land. Like etter kommunevalget i 1983, da innvandrere uten norsk statsborgerskap fikk stemmerett til i Norge, kunne jeg registrerte flere direkte utsagn og insinuasjoner om fare for korrupsjon i “norsk politikk”. Fordi en “nå hadde fått innvandrere fra korrupte land”. Som bystyrerepresentant i Oslo ble jeg av flere journalister kontaktet om å uttale meg om slikt og ingen fant svaret verken kontroversielt eller interessant nok for å bli trykt. Fordi mitt svar var forsøk på å nyansere både en oppfatning om korrupsjon i Pakistan, og særlig i Norge. Politiske journalister ønsket i alle fall ikke å få på trykk – særlig fra en pakistaner – at det forekom korrupsjon i Norge også. Fordi jeg mente at begge steder jobber en for å oppnå personlige fordeler. Forskjellen er at det er mer synlig i Pakistan og folk innrømmer det. Der går det mer på rene penger mens i Norge heller i form av gaver for å få fordelaktige kontrakter. Fordi penger ikke er noe mangelvare i Norge, gir korrupsjonen seg utslag i mer skjulte og raffinerte måter her. Senere ble det som kjent avdekket en stor korrupsjonsskandale i Oslo kommune hvor både ansatte, politikere og folk fra næringslivet var involvert.
Næringslivet generelt pleier sine forbindelser innen politikk, kapitalsterke krefter og media for å oppnå fortrinn. I konkurransesamfunnet handler det ikke om å delta, men å vinne. Det er derfor viktig å holde seg inne med makteliten; Vi har etter hvert fått mer eller mindre en fast gjeng som møter hverandre i styrerommene. Det er samme personer og de fleste bytter bare rollene avhengig av hvilke selskaper det gjelder. Styreleder i ett selskap og direktør i et annet, medlem i et tredje og aksjeeier i et fjerde… Slik narres vi å tro at det handler om utelukkende dyktige og redelige ledere overalt. Men i realiteten kan prosessen med utvelgelser av ledere virke mistenksom nær kameraderi; En begrenset gruppe operere og opptrer på samme måte som en hvilken som helst annen gjeng som er opptatt av proteksjonisme. Trolig derfor har vi fortsatt så få kvinnelige ledere – de hører ikke med i gjengen. Gjengen forsvarer sin gruppe, virksomhet, territorium og arbeider for egen vinning. Grådighet er derfor ikke noen skam – tvert imot. Gjengmentalitet og mafiaopptreden handler i realiteten om å skaffe fordelaktige posisjoner for å tilegne seg mest mulig midler. Enten er det penger, territorium, varer, aksjer eller innflytelse.
Medaljer i idretten handler ikke bare om heder og ære. Det handler like mye om penger. I næringslivet handler det om det samme; Toppledere må også bevise at de er vinnere. Mest mulig profitt på kortest mulig tid med minimale kostnader er målestokk for dyktige ledere. Slike hedres fra sine aksjonærer og styrer. I likhet med vinteridretten er det de i næringslivet som går fortest, bruker minst tid, hopper lengst eller skyter skarpest som er vinnere, men midlene er ulike; vennetjenester, gaver, sponsede turer, penger etc.
I siste ”smøringsdebatten” har mange i Norge innrømmet åpent at “smøring” handler om å pleie kundeforhold, bygge gode relasjoner, skape gode foretningsforbindelser og et godt klima for handel. På den hjemmelige arena er en mer tolerant og kaller det ”smøring”, men tilsvarende relasjonsbygging i andre land karakteriserer nordmenn dette ofte som korrupsjon.
Forskjellen mellom
juks og taktikk
Akkurat som når næringslivet i andre land bruker smøring for å ”bygge gode relasjoner” karakteriseres slikt av nordmenn som korrupsjon. At norske toppledere og idrettsutøvere er i grunnen ærlige og de ikke jukser må være et godt selvbedrag. Løgn i politikken, uærlighet i næringslivet og grumsete metoder innen konkurranse finnes kun i andre land og det langt borte fra Norge – Spania, Italia eller i Pakistan. “Å ta en spansk en” er et fast uttrykk i Norge for alt som er ulovlig eller på grensen til det uetiske. I dette ligger selvsagt både at norsk forbindes med hederlighet og andre med juks: ”Det er typisk norsk å være god”!
Norske sportsjournalister er trolig den mest patriotiske og sjåvinistiske stammen i Norge. Det er ikke grenser for hvor suverene norskinger er som ikke bare vinner, men knuser sine konkurrenter. Mens når norskinger kommer på 2. eller 6. plass får vi selvsagt vite at det er “en god 6. plass”. Tenk at når konkurrenter fra andre land kommer på 2. plass er de knust av norskinger, men når norskinger kommer på samme plass er denne plutselig blitt svært så god!
Når andre enn utøvere fra Norge gjør det særdeles bra blir norske sportsledere, utøvere og særlig sportsjournalister straks mistenksomme – doping? Eller når andre nasjoners idrettsutøvere deltar i en og samme konkurranse samtidig, frykter norske idrettsutøvere og særlig sportsjournalister at det kan bli avtalt spill for å stenge andre eller ødelegge for andre. Men når det er norskinger som opptrer på lignende måte handler det selvsagt om taktiske disposisjoner.
Ærlig spill har det i alle fall ikke vært. Når en i idrett blir tatt for ulovligheter får en enten gult- eller rødt kort og eventuelt utestengt for flere minutter og til og med år. Enkelte ganger blir også medaljer fratatt. Det gjelder å unngå å bli tatt for ulovligheter og uetisk fremferd. Derfor handler det om å være mest mulig smart og ikke nødvendigvis ha høy moral eller handle etter de gode etiske prinsipper. Men så er det med A- og B-prøver da. Etter A-prøven er det påfallende mange toppledere som blir sittende etter behandlingen i respektive styrer eller får fete fallskjermer fordi de ikke har hatt rent mel i posen. Tenk om vi hadde slik praksis i idretten!
Nå er vinteridrettssesongen over for denne gang og vi kan glede oss til neste år, og vinter Olympiaden i Torino. Vi alle vil vel se et velsmurt OL-team fra Norge. En og annen politiker og toppleder fra norsk næringsliv vil sikkert være på plass, sammen med ektefellen. Turen blir trolig dekket av egne oppsparte kontantstøttemidler?
