- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Så har vi igjen feiret 17. mai. Vi minnes og hedrer dagen da Norge gjenvant sin selvstendighet fra Danmark. Vi fikk vår egen norske grunnlov den dagen – bygget på prinsippet om likeverd, likhet og folkestyre.
Jeg sitter nå her i Kairo jeg da, langt borte fra gamlelandet. Men dagen feirer jeg likevel. Det er viktig for meg og min norske identitet. Jeg gir ungene mine skolefri, kjøper nye klær og møter opp til 17. mai feiring på den norske ambassaden. Jeg synger ”Ja, vi elsker” med en entusiasme som kjennes langt inn i hjerteroten. Det skal jeg si dere altså at lukten av wienerpølser og grillpølser som sprer seg utover ambassadørens fasjonable hage, er en opplevelse av en annen verden. Og jeg som ikke engang spiser svinekjøtt! Jeg erstatter svinepølser med kyllingpølse og stapper det opp i en lompe. Selv lompen får plutselig en nasjonal verdi, den forvandles og blir med ett et lite stykke Norge. Når man bor i utlandet dukker patriotismen og sentimentalismen opp i bøtter og spann.
I Norge er vi vokst opp med en demokratisk tradisjon og en urokkelig tro på retten til politisk deltakelse. Nettopp dette er vår kulturarv fra Eidsvold.
Selvstendighet og demokrati er ingen selvfølgelige goder, selv om vi lett kan tro at det er. Okkupasjonens mørke skygger har jo tross alt forlatt Europa. I Midtøsten derimot lever okkupasjonens ånd i beste velgående.
Det er 57 år siden Israel ble grunnlagt og palestinerne i det som er dagens Israel ble drevet bort. I 57 år har palestinerne kjempet for selvstendighet og frihet. Palestinerne idag krever ikke hele landet tilbake – de ønsker et hjemland i områdene som Israel okkuperte i 1967!
Toppmøter i hytt og pine har resultert i avtaler mellom islaelerne og palestinerne, alltid i nærvær av amerikanerne. Egypterne, jordanere og europeerne får også være med i seremoniene. Bildene blir jo vakrere da! Ingen av disse avtalene har imidlertid ført til en slutt på den israelske okkupasjonen.
Israel okkuperer de palestinske områdene, og med jevne mellomrom forvandles de okkuperte områdene til en slagmark mellom to ujevne parter. På den ene siden F16 fly og Apachi med høyteknologiske bomber som visst nok bare tar livet av terrorister. På den andre siden et folk uten hær, men med godt gjæret frustrasjon og oppgitthet som sprengstoff. Konflikten vil ikke kunne løses før Israel trekker seg ut av de okkuperte områdene.
Til tross for vedvarende okkupasjon har palestinerne klart å få til demokratiske valg med internasjonale observatører tilstede. Over 80 prosent av palestinerne deltar i valgene. De kaver seg frem mellom jødiske bosetninger og forbi israelske sperringer for å stemme. Den israelske administrasjonen i Tel Aviv har de siste dagene kommet med trusler om å utsette eller trekke tilbake planen om tilbaketrekningen fra Gazastripen, dersom Hamas vinner det palestinske parlamentsvalget. For slik er det i denne delen av verden. Demokrati er ønskelig bare dersom den er i den sterkes interesse, i dette tilfelle Israels.
Palestinerne må få lov til å velge sin egen nasjonalforsamling, det er nettopp dette som er spiren til et demokrati. De må snart få tilbake sin selvstendighet. Kanskje burdte den israelske regjeringen få en innføring i prinsippene Henrik Wergeland og de andre nasjonale heltene våre så varmt trodde på. Kanskje da kan palestinerne få sin ”17. mai” de også!
