- Ibsen uten tid og rom - 19.10.2006
- Mener USA selv står bak 9-11 - 21.09.2006
- Vi trenger nye briller! - 25.08.2006
Den tyvende juni var den internasjonale flyktningdagen. Jeg skulle virkelig ønske at vi en dag ikke lenger hadde behov for slike minnedager, men jeg vet jo at en allmenn fred er en drøm som neppe går i oppfyllelse. Så jeg begrenser meg i dag til drømmen om et bedre liv for de av palestinske flyktningene.
Jeg skal ikke late som om jeg vet hvordan det er å leve som palestinsk flyktning, hvordan det føles å være uten et hjemland, uten et trygt sted å leve. Ingen av oss kan vel det, bortsett fra nordmenn som måtte flykte fra Norge under nazi-Tysklands okkupasjon av landet. Nordmenn som iherdig og med livet som innsats kjempet for frigjøring av landet vårt. Det er dem vi kan og må takke for det fredlige livet vi nyter her i Norge.
Mens okkupasjonen i Norge varte i noen få år, har Israels okkupasjon av de palestinske områdene vart i flere tiår. Fire generasjoner av palestinere kjenner ikke til noe annet liv enn livet som flyktninger, enn livet under konstant israelsk okkupasjon.
For noen år tilbake overvar jeg en palestinsk utstilling – ikke noe kunstutstilling, men rett og slett en utstilling av gjenstander som palestinere selv hadde tatt med fra sine hjem. Det som gjorde mest inntrykk på meg var en eldgammel gedigen husnøkkel. Den hadde gått i arv i familien til palestinske Fatima. Historien bak nøkkelen var enkel nok, men med et budskap sterkere enn all verdens ord:
Fatimas oldefar og hans forfedre hadde i all tid bodd i det som den gang het Palestina og som idag er dagens Israel. I 1948 ble han og familien drevet vekk av den nyetablerte israelske staten. Familien hadde tatt med det de klarte å bære, før de låste døren og flyktet for livet med tusener av andre palestinere. Den gang trodde Fatimas oldefar at de skulle vende tilbake etter noen dager. Men dagene ble til måneder og månedene ble til år, uten at de fikk brukt nøkkelen. Oldefaren døde uten å vende hjem igjen – han døde som flyktning i Gaza. Hans barnebarn flyktet siden med sine barn til Norge. Ikke fordi han ville, men fordi han måtte slik hans bestefar. På den lange reisen har den gamle nøkkelen har vært en trofast følgesvenn. For Fatimas familie er den et symbol for overlevelse og for drømmen om å vende hjem.
Den gamle rustne nøkkelen er et tidløst bevis på palestinernes rett til å vende tilbake til deres hjem! FN har to resolusjoner fra 1967 som gir palestinske flyktninger rett til å vende tilbake til deres hjem. De samme resolusjonene har også bestemt at Israel må trekke seg tilbake fra områder landet okkuperte i 1967. Snart 40 år senere er ingen av resolusjonene satt ut i livet!
Israel okkuperer fortsatt de palestinske områdene, endrer den geografiske sammensetningen i Øst Jerusalem, bygger ferdig en rasistisk mur som innlemmer nye palestinske områder til Israel og deler opp palestinske områder i et latterlig lappeteppet av israelske bosetninger. Og i selvforsvar går Israel til militære angrep mot palestinerne! Men er det ikke slik at det faktisk er den okkuperte som har rett til å forsvare seg selv? Det var den norske Milorgen som hadde rett til å forsvare seg mot nazistene og deres norske sympatisører og ikke omvendt!
Sharon trekker seg kanskje snart ut av Gazastripen. Og det er bra! Men la det nå være sagt: Mens en tilbaketrekking fra Gazastripen betyr en demontering av et titalls israelske bosetninger, har Sharon bare det siste året bygget over seksti tusen nye israelske boliger på Vestbredden. Slikt skaper ikke fred. Slikt skaper hat og håpløshet.
