Foto: Sibel Thorsen Kocabas
- Lærer å bli leder - 31.07.2016
- På jobb da det smalt - 22.07.2016
- Et liv som uføretrygdet: kampen for tilværelsen - 29.02.2016
– Velkommen!
En liten dame med kort bølget hår og et stort smil tar meg imot. Hun geleider meg gjennom leiligheten, som er innredet på iransk vis, med persiske tepper og en lang kommodeseksjon full av nips og plastblomster.
– Kommunen pusset opp for noen år tilbake, men de sa de bare hadde råd til å male halve veggen, sier hun og peker på kjøkkenveggen. Den er dekket av en brun og blomstret tapet fra taket som overtas av kremgul maling fra midjehøyde og ned til gulvet.
Da jeg kom til Norge i 1989, kostet brødet rundt fem kroner. I dag koster det nesten 40!
Hun ler oppgitt, men blir med ett mer alvorlig i tonen.
– Det var et sjokk å gå fra å være arbeidstaker til å bli uførepensjonist, plutselig var jeg “utenfor” samfunnet. Jeg følte meg gammel og isolert og ble veldig deprimert, sier hun.
Narges jobbet som anestesisykepleier i Iran før hun kom til Norge. Her fikk hun jobb som pleier på et sykehjem før muskel- og leddsykdommen fibromyalgi satte henne ut av spill.
– Jeg har smerter fra hårrøttene til tåspissene og sover sjelden hele natten igjennom. Det er utmattende, men noe jeg bare må leve med, sier hun og trekker på skuldrene.
Siste MR-undersøkelse (en teknikk for å “skanne” kroppen, red.anm) viser betennelse i begge bena og i ryggen. Varmere klima kan bidra til mindre smerter, men fordi hun har en uhelbredelig sykdom, får hun ikke særbehandling. “Da måtte hundretusener som deg få samme tilbud”, har legen forklart. Arabzadeh er oppgitt over tilværelsen og mener mennesker på hennes alder ikke blir ivaretatt på en verdig måte.
– Generasjonen som har vært med å bygge opp dette landet, blir tilsidesatt både når det gjelder kosthold, økonomi, hygiene og det sosiale liv. Det er urettferdig, eldre fortjener å bli sett, sier hun.
Reform
Uførereformen ble lagt frem av regjeringen Stoltenberg II i 2011 og enstemmig vedtatt av Stortinget. Høyre/Frp-regjeringen sørget for at reformen trådte i kraft fra 1. januar 2015. Når skatten på uføretrygden økte fra nyttår, ble samtidig bruttoutbetalingen fra Folketrygden satt opp med omtrent femten prosent. Dette var ment å skulle kompensere for det økte skattetrekket.
Men det er ikke bare utbetalingen fra Folketrygden som nå skattlegges som lønnsinntekt. De nye skattereglene gjelder alle typer pensjonsutbetalinger, også tilleggspensjonene fra offentlige og private tjenestepensjonsordninger. Men i motsetning til Folketrygden har ikke disse pensjonsleverandørene økt sine utbetalinger.
Tønsberg Blad har skrevet en rekke saker om reformen. Avisen har rapportert om nye beregninger som viser at den økte beskatningen gjør at at 4 av 10, eller rundt 127 000 trygdemottakere, taper penger. Arbeids- og sosialminister Robert Eriksson (Frp) mener et tap på rundt 500 kr i måneden er til å leve med.
Fra nyttår ble alle trygdede slått sammen til én bolk uføretrygdede. Arabzadeh, som ble uførepensjonist i 1998, ble dermed uføretrygdet i 2015.
I den nye reformen tilrettelegges det for at man lettere kan kombinere uføretrygd og arbeid, en politisk gulrot for å få flest folk til å jobbe litt, mente regjeringen i 2011. For Narges spiller det liten rolle. På grunn av helsetilstanden er arbeid uaktuelt og muligheter for lønnsinntekt bare en drøm i det fjerne.
– Alle uføre har sine unike problemer og utfordringer. Derfor burde det være rom for en mer individuell vurdering. Alvorlige sykdommer og kroniske tilstander bør tas ekstra hensyn til, sier hun.
Kampen for å overleve
Vi sitter i stua og ser på tv. Hun serverer sort te og iransk sukkertøy mens vi ser på eksiliranere i Canada kokkelere i programmet 4-stjernes middag.
– Livet er vanskelig her i Vesten, sukker hun og tar en slurk av teen sin.
– Vanskelig på hvilken måte?
– Her er du en fremmed og alene. Du har ingen til å hjelpe deg foruten penger. I østlig kultur er familien din viktigste støttespiller, man lever etter en kollektiv mentalitet. Er noen uten jobb, eller blir syk, så forsøker alle å hjelpe til.
Arabzadeh bor i tredje etasje i en kommunal blokkleilighet et sted på Østlandet. Her har hun bodd siden hun måtte flytte fra Vestlandet fordi kroppen ikke tålte det fuktige klimaet. Leiligheten er fylt opp av 20 år gamle møbler og nips. Ingenting har hun samvittighet til å kaste. Av NAV får hun utbetalt rundt 14 000 kr i måneden, og er det som før nyttår ble kalt “minstepensjonist”. Etter husleie, strøm og månedlige legetimer og medisiner er betalt, har hun omtrent 4 000 igjen å rutte med. Jakten på salgsvarer er en del av hennes daglige rutine.
– Da jeg kom til Norge i 1989, kostet brødet rundt fem kroner. I dag koster det nesten 40!
Hun sukker og forteller om nøye planlagte strategier for å finne de absolutt billigste varene.
Det handler om å overleve.
– Jeg sjekker om ting er gått ut på dato eller i ferd med å gjøre det. Fo hva betyr egentlig tilbud? Jo, “ikke ferske varer”, fnyser hun.
– Er det noe du savner som du ikke kan ta deg råd til lenger?
– Vi iranere fra sør er vant til fersk sjømat, men jeg har ikke lenger råd til å spise fersk fisk eller reker. Det er for dyrt. Og jeg skulle gjerne gått til frisøren, sier hun og drar fingrene gjennom håret.
I bakgrunnen durer tv-en svakt. Teen er drukket opp og det er blitt mørkt ute.
– Før levde man. Nå puster vi bare for penger, sier hun og skrur av tv-en. Hun trekker frem et album og viser meg bilder fra tiden på Vestlandet.
– Vestledninger er spesielle mennesker, vi ble veldig godt mottatt. Det var damer i 50-60 åra som hadde opplevd krigen og som skjønte hva vi hadde vært igjennom med Irak-Iran-krigen. Jeg må ha hatt en sterk vilje og troen å meg selv, sier hun før hun blir avbrutt av at telefonen ringer.
Det er familien i Iran. Samtalene er en felles utgift, oppringeren betaler samtalen, mens Arabzadeh betaler for telefonabonnementet.
Drømmen om å flytte
Hun har ett ønske; å flytte nærmere sine to barn som bor noen timer unna. Men byråkrati gjør dette nærmest til en umulighet. Fordi hun ikke er registrert i den kommunen barna bor i, er det ikke bare å flytte inn i en kommunal leilighet der.
NAV har foreløpig tilbudt seg å dekke depositum og en måneds husleie dersom hun finner en leilighet på det private markedet først, deretter må hun søke om kommunal bolig i kommunen barna bor i. Bare tanken på å måtte flytte flere ganger i et usikkert leiemarkedet gjør henne sliten.
– Jeg har rett og slett ikke helse til det, men dette er et stort problem for meg. På den ene siden har jeg behov for mer hjelp og trenger å se barna mine oftere, så jeg ikke føler meg så alene. Samtidig har jeg ikke krefter til å løpe rundt på visning for å finne en leilighet som jeg vet er midlertidig. Tenk om jeg bare kunne byttet bolig med noen som ville ha flyttet hit, sier hun tankefullt.
Arabzadeh mener reglene er firkantet. At kommunen heller betaler for hjemmehjelp enn å legge tilrette for at barna hennes kan hjelpe henne gratis, synes hun er uforståelig.
Hun skuer ut av stuevinduet og steller litt med planten som henger fra overkarmen.
Etter samtale med både lege og NAV i kommunen hun bor i nå, er det ingen andre løsninger enn den som er forespeilet av kommunen. Samtidig er det en kjent sak at depositum betalt av kommunen, såkalt sosial garanti, ikke er særlig populært hos utleiemeglere. Dersom hun velger å flytte på seg, synes visningsrunder på det private leiemarkedet å være eneste alternativ.
– Jeg tolererer heller smerten det er å være så langt unna familien enn å møte en så usikker fremtid, sier hun.
Fristedet
– Jeg har kun én iransk nabo jeg hilser på av og til, ellers kjenner jeg ingen her, sier hun.
Etter nesten 20 år i samme borettslag er all kontakt hun har med naboer tilfeldige møter ved postkassen. Ellers er det henne og stillheten.
Når veiene er bare og helsen tillater det, sykler hun innover mot bygdas skogbruksmuseum, men det har blitt færre turer med årene. Hadde hun bodd nærmere barna, kunne de hjulpet henne med å komme seg ut, mener hun.
Hun tar oss med ut og viser oss turterrenget hun er blitt så glad i. Stien innover i skogen kjenner hun godt og hun forteller ivrig historier om de ulike bygningene vi passerer. Vi går over en hengebru og elva bruser under oss. Arabzadeh viser ikke tegn til bekymring.
Hun legger hodet sitt på skakke og myser mot solen.
– Naturen er det beste for sjelen min. Jeg pleier å lytte til vannet, hør – det er som musikk!
