Foto: Udey Ismail
I Norge har den såkalte «arbeidslinja» dominert velferdspolitikken siden begynnelsen av 1990-tallet. Den går kort fortalt ut på at velferdsytelsene skal utformes slik at de stimulerer folk til å arbeide framfor å leve på trygd eller sosialhjelp.
Norge er da også et av landene i Europa med høyest yrkesdeltakelse. Men særlig én gruppe klarer seg dårlig sett opp mot idealet om arbeid: Somaliske kvinner. De har en yrkesdeltakelse på 22 prosent. Mennenes ligger rundt 40 prosent. Landsgjennomsnittet for hele befolkningen er 69 prosent. Ser vi på graden av selvforsørgelse, er tallene enda dystrere: Bare 14 prosent av kvinnene er selvforsørget. SSB definerer “selvforsørget” som å ha en inntekt høyere enn kravet om underhold for dem som ønsker å flytte til Norge fra land utenfor Schengen-området, per i dag 306.700 kroner.
I en ny utredning om innvandringens langsiktige konsekvenser for den norske økonomien og velferdsstaten, levert av Brochmann 2-utvalget (NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit), trekkes det fram som helt sentralt å kvalifisere flyktninger slik at de kan komme seg i jobb. I dag når de færreste flyktninger opp til en yrkesdeltakelse som nærmer seg gjennomsnittet i befolkningen. Somaliske kvinner skiller seg imidlertid negativt ut, også sammenlignet med andre flyktningkvinner. De opplever i liten grad framgang med økende botid, ifølge SSB. Andelen som er økonomisk selvhjulpne har holdt seg stabilt på et svært lavt nivå (se graf).
I dag er det slik at en stor gruppe somaliske kvinner sysselsetter en stor gruppe NAV-konsulenter.
Det blir nærliggende å spørre: Hva er problemet med somaliske kvinner? Hvorfor klarer de seg ikke bedre?
Kulturforklaringen
Innvandringskritiske stemmer forklarer gjerne manglende deltakelse i samfunnet med kultur. I et innlegg i Dagbladet i oktober 2016 fortalte den kjente samfunnsdebattanten og forfatteren Amal Aden om det hun mener er betydelige holdnings-problemer.
– Jeg har møtt dem som nekter å jobbe og som begrunner at de ikke kan jobbe med religion. De vil ikke jobbe der det selges alkohol, de vil ikke jobbe der det selges svin. En kvinne fortalte meg at hun kunne ikke jobbe siden hun var vant med å være hjemme og passe barn. Jeg har også møtt kvinner som ikke får lov til å jobbe utenfor hjemmet av sine ektemenn, skrev hun.
Men heller ikke Aden mener alle har slike negative holdninger:
– Heldigvis vil og klarer de fleste å integrere seg, men hva med dem som ikke fungerer i samfunnet, som står i NAV-kø og som ikke vil jobbe på grunn av sin religiøse overbevisning? skriver hun et sted i innlegget.
De somaliske stemmene
Så hvis selv ikke de mest kritiske påstår at det først og fremst er kultur og holdninger, hva er da som ligger bak at så få somaliske kvinner jobber? Utrop møter de to somaliske kvinnene Sayneb Mohammed og Faisa Mohammad. Begge er voksne kvinner, og har i lengre perioder vært aktive i yrkeslivet i Norge. Men begge har også møtt betydelige utfordringer. Ingen av dem ønsker å bli avbildet.
Sayneb Mohammed er alenemor med seks barn, hvorav to er voksne. Hun kom til Norge i 1999 og har jobbet som stuepike.
– Etter å ha bodd på asylmottak i Nord-Norge, flyttet jeg til Oslo i 2000. Jeg gikk til det som het arbeidskontoret den gangen og fikk praksisplass i en barnehage i Gamle Oslo. Etter hvert fant jeg en deltidsjobb som stuepike på Rica hotell på Bygdøy, og fra 2001 hadde jeg fast jobb på Ullevål Pasienthotell, også der som stuepike.
Men etter 2004 har hun nesten ikke jobbet. Hun gikk ut i fødselspermisjon, og på grunn av en situasjon som oppsto i familien, kom hun seg ikke tilbake i jobb. Da hun endelig fikk mulighet og overskudd til å søke jobb igjen i 2010, hadde arbeidsmarkedet forandret seg.
Lærte seg å skrive – litt
– Jeg var analfabet da jeg kom til Norge. Det skapte ikke så store problemer for 14-15 år siden. Stuepike-jobben gikk fint uten å kunne skrive. Men i 2010 var det blitt umulig å finne noe.
Dermed bestemte hun seg for å gå på norskkurs.
– Jeg gikk på kommunal voksenopplæring på Lambertseter i Oslo fram til 2012.
På dette kurset skrev hun for første gang i sitt liv en hel setning.
– Jeg lærte mye der. Men det er fremdeles mye jeg ikke kan.
– Hindrer det deg i å få jobb?
– Ja. Det er et problem. Oslo kommune har innført krav om norskprøve for å få jobb, men jeg klarer ikke å stå på den prøven. Jeg sliter med det skriftlige.
Flink muntlig
Hun snakker bra norsk, bruker uttrykk korrekt og har god uttale.
– Jeg skulle gjerne tatt en vaskejobb, men slitasje i knærne gjør at jeg ikke kan jobbe full tid. Det er så vondt hele natta, og av og til får jeg ikke sove.
– Hva gjør du for å bli bedre?
– Jeg har gått til fysioterapeut og fått noen øvelser. Jeg vet ikke om jeg skal opereres.
På tross av smertene sier hun at hun gladelig ville takket ja til en deltidsjobb innen rengjøring. Hun savner det sosiale ved å være i jobb. Og det å kunne brukes til noe.
– Nå blir det bare meg og barna. Et menneske er laget for å gjøre noe. Og så er det er viktig å tjene sine egne penger.
Kampen for fast jobb
Faisa Mohammad (47) har en annen bakgrunn enn Sayneb. Hun har høyere utdanning fra Jemen og behersker en del engelsk.
– Jeg studerte til sykepleier og jordmor i tre år etter videregående, det kalles diplom der nede, forklarer hun.
Allerede mens hun bodde på asylmottak på Mysen fikk hun jobb. Hun bisto de ansatte med å følge opp de andre beboerne når det gjaldt helse, og kommuniserte med sykehuset siden hun både kunne engelsk og var utdannet innen helse.
– Senere hadde jeg sykt barn. Fra sønnen min var seks til han var 14, var jeg ofte på Ullevål sykehus og hadde mange omsorgsoppgaver.
Likevel har hun jobbet store deler av tiden, blant annet som ekstravakt på Manglerud Sykehjem.
Men da sønnen var som sykest, kunne hun ikke jobbe. Kursene fra NAV var ikke til mye hjelp, men til slutt skaffet hun seg jobb som tolk i Ski kommune.
– Det varierer hvor mange oppdrag jeg får. Enkelte måneder har jeg så lav inntekt at jeg må be om hjelp.
Står fast
Hun har en voksen sønn på 20 og to jenter på elleve og tolv. Når en av dem ringer under intervjuet, foregår samtalen mellom mor og datter på norsk. I en alder av 47 føler hun at hun står fast. Hun må ta ekstrautdanning på høgskolenivå for å få godkjent helseutdanningen fra Jemen. Men først må hun ta Bergenstesten, en norsktest for utlendinger som vil studere i Norge. Den er vanskelig.
Den andre muligheten hun ser for seg, er å ta helsefagarbeider på videregående for voksne. Men det er kostbart når man er voksen og har barn. Likevel har hun ikke gitt opp. Snart har intervjuet glidd over til å bli en samtale om hva hun kan gjøre for å bli kvalifisert.
Mangler ikke motivasjon
Vilje mangler ikke hos de to damene. Og det er typisk for somaliere, mener forsker Olav Elgvin. Han har fulgt med på utviklingen til somaliere i Norge i en årrekke.
– Du skal ikke ha hengt særlig lenge med somaliere for å se at det ikke er motivasjonen det står på. De aller, aller fleste vil jobbe og bidra til fellesskapet.
– Likevel er yrkesdeltakelsen blant somaliske kvinner veldig lav, og andelen selvforsørgede ser ikke ut til å ta seg opp?
– Nei, og jeg er egentlig ikke så overrasket over de tallene du peker på, sier Elgvin.
Han mener nemlig forklaringene på hvorfor somalierne har så lav yrkesdeltakelse, ikke er mystiske.
– Mange av dem kom til Norge direkte fra et land der staten har kollapset. En stor andel manglet da både grunnskole og arbeidserfaring.
Norge er på sin side et land med det forskere kaller høy humankapital, altså en arbeidsstokk med høye kvalifikasjoner og avanserte kunnskaper, påpeker forskeren.
– Tenk bare på hvor mye staten har investert i oss som er vokst opp her: gratis skolegang, helsehjelp, utdanning. Det er vanskelig for dem som kommer fra konfliktområder å konkurrere med de innfødte, eller med arbeidsinnvandrere fra EØS-området.
I takt med teknologisk utvikling og økt utdanningsnivå i befolkningen har arbeidsmarkedet blitt tøffere for ufaglærte. Blant dem stiller somalierne ofte aller nederst.
Problemet med NAV
Og finner man ikke jobb på egen hånd, blir løsningen å oppsøke NAV. Olav Elgvin har sett nærmere på dette området også, altså hva som skjer når somaliere går på NAV. Nylig publiserte han en artikkel om dette sammen med kollegaen Jon Horgen Friberg ved Fafo. Her konkluderer de med at «møtet med NAVs tiltaksapparat i stor grad oppleves som meningsløst, ydmykende og vilkårlig og har betydelige negative konsekvenser for brukeres selvtillit, motivasjon og tiltro til storsamfunnets institusjoner.»
En grunnleggende årsak mener forskerne er et «misforhold mellom hva slags virkemidler NAV har til rådighet og de særskilte behovene som mange somaliske innvandrere har som følge av Somalias nyere historie.»
Det er altså ikke somalierne det er noe galt med – i og for seg. Men det å komme til et land som Norge med svært lite formell utdanning og lite arbeidserfaring, er rett og slett veldig vanskelig. Strukturene i arbeidsmarkedet og NAVs måte å gjøre ting på, gjør ikke livet lettere – snarere tvert om. Selv ikke det kostbare og omfattende Introduksjonsprogrammet har hjulpet for somaliske kvinner til å bli selvhjulpne. Programmet ble innført i 2004.
I 2011 ga Fafo-forsker Anne-Britt Djuve sammen med to kolleger ut en rapport om hvordan Introduksjonsprogrammet virker for kvinner med liten utdanning og store omsorgsoppgaver. Her finner de at deltakerne i liten grad får oppfylt retten til tiltak som forbereder til arbeid. Dessuten får kvinnene sjelden grunnskoleopplæring mens de går på intro. Men grunnskole vil for mange «være en forutsetning for videre kvalifisering og arbeid», ifølge forskerne.
Da Djuve på nytt så hvordan det sto til med grunnopplæring (grunnskole og videregående) i Introduksjonsprogrammet i 2014, fant hun at tre av fire lavt kvalifierte ikke mottok slik opplæring. Myndighetene er i større grad blitt klar over denne utfordringen, og i 2016 ble det innført noen endringer i introduksjonsloven som gir bedre tilrettelegging for å ta formell utdanning mens man går på intro. Blant annet har det blitt lettere å ta videregående opplæring.
Foreslår radikale grep
I mellomtiden har ansatte i Introduksjonsprogrammet og ikke minst i NAV vridd hjernene for å finne tiltak og aktiviteter som kan passe for flere somaliere. Men forskningen til både Djuve og Elgvin og Horgen Friberg viser at systemets indre logikk i svært liten grad åpner for at man kan bruke de tiltakene som antakeligvis hadde gitt langt bedre effekt.
Saksbehandlerne hos NAV beskriver et dilemma som kort fortalt går ut på at de i liten grad har anledning til å gi somaliere (eller andre) tilbud om grunnleggende opplæring (f eks norskkurs eller grunnskole), men at de virkemidlene de har til rådighet, f eks praksisplass, ikke virker for folk med lave formelle kvalifikasjoner. Det kommer fram i rapporten «Når aktivering blir ydmykelse» (2014) der Olav Elgvin og Jon Horgen Friberg ser nærmere på somalieres møte med NAV (artikkelen deres fra 2016 er basert på denne rapporten). Elgvin og Horgen Friberg foreslår derfor at vi kvitter oss med skillet vi har i dag mellom grunnopplæring og arbeidsrettede tiltak. Gjør vi det, vil det gi folk mulighet til å ta grunnskole, sammen med yrkeskvalifisering og eventuelt norskopplæring, samtidig som de mottar stønad, f eks fra NAV.
Men forslaget til forskerne fører til et nytt problem: For hadde politikerne innført noe slikt, ville det kommet i konflikt med den grunnleggende filosofien i arbeidsmarkedspolitikken, «arbeidslinja». Dessuten ville det vært «et brudd med dagens arbeidsdeling mellom NAV og kommunene», ifølge forskerne. Mange ville sikkert også opplevd det som urettferdig dersom ordningen bare gjaldt flyktninger. Hadde vi imidlertid vært villige til å gjøre det lettere å få grunnleggende opplæring, ville det «uten tvil åpne for en mer relevant og treffsikker aktiveringspolitikk for en del av dagens innvandrerbefolkning og andre ‘langtidsbrukere’ i NAV-systemet», skriver forskerne.
– Det er ikke politisk vilje i dagens klima for en slik løsning, kommenterer Olav Elgvin overfor Utrop.
– Vil at kvinnene skal jobbe
Men er systemet hele forklaringen, undrer vi? Er kultur og andre faktorer virkelig helt underordnet? Vi spør Seyneb og Faisa. Som forklaring på hvorfor så få somaliske kvinner ikke jobber, trekker de først fram det samme som forskerne: problemene med NAV-systemet og mangel på formell utdanning. De er dessuten helt klare på at det store flertallet av somaliere de kjenner, veldig gjerne vil ha jobb. Likevel kommer det i løpet av samtalen noe som kan ligne en kulturell forklaring.
– Sier mennene til somaliske kvinner at de ikke får lov til å jobbe?
– Nei, nei, nei. Av de innvandrermennene jeg kjenner, er de somaliske de beste på den måten. De har ikke noe imot at kvinnene jobber, tvert imot. I England og USA jobber jo begge foreldrene i somaliske familier.
Seyneb spekulerer på om det kan være noe med at somaliske kvinner ser annerledes ut med sine hijaber og tradisjonelle klær.
– En jeg kjenner, hun er virkelig flink, snakker norsk og har ingen problemer. Men i åtte år har hun bare hatt kurs, kurs, praksis, praksis. Hun har aldri fått jobb. Hvorfor? spør hun retorisk.
Seyneb og Faisa er enige med forskerne i at det bør bli mulig å ta grunnskole og videregående mens man mottar støtte, f eks fra NAV. Men de tror ikke alle kan klare det.
– Vi må ha noe til dem som ikke vil sitte mange år på skolebenken. Særlig dem som har blitt litt eldre og har mye omsorgsansvar.
Arbeidslivet må bli mer fleksibelt, synes Seyneb.
– Folk må sjansen til å prøve seg selv om de ikke har alle de papirene som kreves. Om arbeidsgiverne konsentrerer seg mer om hva folk faktisk kan, vil det bli bedre. Så kan man heller ta etterutdanning mens man jobber, sier hun.
– Hva hvis myndighetene og arbeidsgiverne hadde lagt bedre til rette for at man kunne ta norskkurs i forbindelse med jobben?
– Ja, det kunne kanskje fungere.
Mange barn
De to damene nevner kjente utfordringer og forslag til løsninger. Men så kommer noe interessant:
– Vi somaliere har mange barn. Det kan gjøre det vanskelig å jobbe. I Somalia er vi vant til at hele familien hjelper til. Men her har vi ikke besteforeldre, onkler eller tanter som kan passe barna.
– Hvorfor har somaliere så mange barn? spør vi de to.
– Det er vel kulturen, mener Seyneb. – Kanskje vi er ekstra glad i barn? Moren min fikk 13 barn, og det skapte ingen problemer. – Moren min fikk 12, skyter Faisa inn. – Men hun fikk hjelp av hele familien, onkler, tanter. I Norge er det vanskeligere. Men våre barn tenker nok annerledes. Jeg tror ikke ikke de kommer til å få så mange barn.
– Er det trist?
– Ja, kanskje litt.
Forsker Olav Elgvin tror vi her er inne på en forskjell mellom somaliere og en del andre innvandrergrupper.
– Mange somaliere er både skilt og har store barnekull. Somaliske mødre har derfor ofte svært stort omsorgsansvar.
Flere forskere har trukket fram at en del somaliere historisk har sin opprinnelse i en nomadekultur der mannen kan være borte fra familien i lange perioder. Det har gjort kvinnene mer uavhengige av mannen, og gitt dem stor makt over familien.
– Familiestrukturen er løsere enn hos mange andre innvandrergrupper, bekrefter Elgvin. – Sammenligner vi med for eksempel norsk-pakistanere, er langt flere skilt. Det har spesifikke, historiske årsaker. Denne spesielle måten å organisere familien på kan nok fungere i Somalia, men her i Norge får det helt andre virkninger.
Usikker fremtid
– Hva håper du politikerne vil gjøre fremover for somaliske kvinner?
– Hvis jeg skal tenke høyt, vil jeg si at alle flyktninger som trenger det, burde få tilbud om et skoleløp. Det ville fått flere ut i jobb, og for somaliske kvinner ville det bety at de bedre kunne hjelpe sine barn. Det ville være en god investering for det norske samfunnet.
Han mener det å tilby utdanning i stedet for NAV-kurs og andre midlertidige løsninger også vil synliggjøre kostnadene. Han innrømmer at det ville stride mot arbeidslinja, og at det vil kunne oppfattes som forskjellsbehandling.
– Men hvis man tenker ren integrering, tror jeg det ville vært en god investering. I dag er det slik at en stor gruppe somaliske kvinner sysselsetter en stor gruppe NAV-konsulenter. Som vår forskning har vist, hjelper NAVs tiltak svært få ut i arbeidslivet. Det er dårlig ressursbruk.
En annen mulighet han nevner, er at staten kan opprette langtidsarbeidsplasser for å sysselsette folk som ikke finner arbeid.
– Det man må ha i bakhodet, er at folk som ikke klarer få seg jobb uansett får penger fra staten. Hvorfor ikke sette dem i arbeid for staten direkte, når de likevel får statlige penger? Det finnes jo mer enn nok av oppgaver å løse i Norge. Men også dette er noe som strider med mange av de politiske føringene som finnes i dag.
– Det jeg håper, er med andre ord at den norske staten legger om politikken sin og får til en integreringspolitikk som får somalierne inn på arbeidsmarkedet. Og det er fullt mulig, det ligger forslag på bordet som lar seg gjennomføre og som vil ha en effekt. Men jeg tror nok ikke det er så stor sjanse for at det kommer til å skje i den nærmeste fremtid.
Det kan se ut til at Elgvin får rett i det. Den nevnte offentlige utredningen ledet av Grete Brochmann påpeker at tiltakene for å gjøre det lettere for lavt kvalifiserte flyktninger å få grunnleggende opplæring, ennå er på forsøksstadiet. Og muligheten for å motta støtte hvis man tar grunnopplæring etter man er ferdig på introduksjonsprogrammet, er ikke en gang nevnt (se side 201-203). Men for en analfabet, og selv for en flyktning med fire-fem års skolegang fra hjemlandet, er introduksjonsprogammet for kort til både å lære seg godt norsk og ta grunnskole og videregående skole, et problem Utrop tidligere har skrevet om.
Fakta:
Det bor over 30.000 somaliere i Norge. Somalierne er en av de yngste flyktninggruppene, og blant dem med lavest utdanningsnivå og desidert lavest yrkesdeltakelse.
Somaliske kvinner i arbeidsfør alder har en yrkesdeltakelse på 22 prosent. Landsgjennomsnittet for kvinner er 65 prosent (2016).
