Foto: Liv Santos Holm
- Jul i Chile – tradisjoner og familiehygge - 26.12.2024
- Norske mobilselskap outet asylsøkere - 23.12.2024
- – Jeg tenker på hvordan vi tar imot «de nye» i Norge - 23.12.2024
Sålangt har drømmen fått en bråstopp takket være omstendighetene og de norske arbeidsinnvandringsreglene.
– Jeg ser at myndighetene krever språkopplæring, noe som er vanskelig for meg, siden jeg kom hit som EØS-borger med bangladeshisk pass og ikke som kvoteflyktning eller innvandrer som har krav på en eller annen form for introduksjonsprogram med norskopplæring.
Hassan kom hit lovlig etter å ha bodd seks år i Italia, hvor han jobbet som frilans videojournalist i en nett-TV-kanal for bangladeshere i utlendighet. Fra hjemlandet er han utdannet dramaturg, og valgte å bruke talentet på å hjelpe fattige handikkapede barn gjennom teater og pantomime. Han har også jobbet med lignende kunstneriske hjelpetiltak i India og Italia
Krisen ga Norgesreise
Så kom problemene. Finanskrisen rammet Italia hardt, og organisasjonen hvor Mithu var ansatt i kom i en vanskelig økonomisk situasjon.
– Prosjektet jeg var involvert i måtte nedlegges, og jeg sto uten jobb. Via min nærmeste krets fikk jeg høre at situasjonen i Norge var langt bedre, spesielt når det gjaldt å få jobb i offentlig sektor og NGOer.
Til Norge og Oslo ankom han for fire måneder siden. Overfor utrop.no innrømmer han at tilværelsen har vært et slit.
– For meg er den eneste sjansen for å jobbe i den bransjen jeg er utdannet i å få midlertidige jobber som ikke dekker kostnadsnivået. Jeg har vært såpass heldig å få bo hos bekjente, men gruer meg til den dagen jeg må skaffe meg husvære.
Nekter å gi opp
Hvis situasjonen blir for vanskelig her, og for vanskelig i Italia, er det aktuelt for deg å vende tilbake til Bangladesh?
– Jeg er glad i landet mitt, og savner kulturen, men kan ikke vende tilbake på grunn av den politiske situasjonen. Bangladesh er et fattig og korrupt land, hvor myndighetene ikke liker folk som uttaler seg kritisk, noe jeg har gjort.
Samtidig nekter Mithu å gi opp drømmen om å engang kunne lære seg språket, få utdannelsen godkjent og jobbe med teaterprosjekter, også i Norge.
– Jeg håper engang om å kunne jobbe på en institusjon eller en forening her i Oslo, eller hvor som helst i Norge. Jeg ønsker å bidra, og hjelpe de døve og handikkapede som bor her. Mimespråket er universelt, og kan hjelpe både norske, italienske, indiske eller kinesiske barn og unge til å utvikle selvtillit og livsglede. Og det gleder ihvertfall meg.
