Foto: Matt Erasmus
Det er en en engasjert professor i samfunnsøkonomi som møter opp på Utrops kontor. Han har kommet for å kommentere på en debatt som har gått først i Utrop, deretter i Finansavisen og nå sist i Dagens Næringsliv om statens inntekter og utgifter forbundet med innvandring. I DN skrev han en kronikk der han hevdet at SSB og Finansavisen har gjort gale forutsetninger henholdsvis i sin rapport og sitt innvandringsregnskap.
– Jeg har blitt kalt skråsikker. Vel, det jeg er skråsikker på, er at SSBs beregninger har en slagside og jeg er temmelig sikker på at den norske staten har et inndekningsbehov i fremtiden. Perspektivmeldingen fra Finansdepartementet studerer en rekke alternative scenarioer for hva som kan skje i fremtiden: høyere oljepris, lavere avkastning på oljefondet, osv. Absolutt alle scenarioene innebærer et større inndekningsbehov i 2060. Vi kan utsette disse endringene en stund ved å spise av oljefondet, men det betyr at tilstrammingene med høyere skatter og lavere utgifter må bli enda sterkere når de en dag kommer.
Storesletten, som i dag er professor ved UiO forteller at han synes debatten om innvandringsregnskapet er spennende fordi han på 1990-tallet – på den tiden han bodde og jobbet i USA – skrev sin doktoravhandling om det offentliges inntekter og utgifter forbundet med innvandring.
Med høyere skattesatser og/eller kutt i offentlig velferd blir virkningene på offentlige finanser mer positive enn i våre beregninger. – Erling Holmøy (SSB)
– Da Hege Storhaug kom på banen med en kronikk med sin tolkning av SSBs og Finansavisens tall, tenkte jeg at nå må noen skjære gjennom. Da hadde jeg allerede sett på forutsetningene som SSB har gjort i sin rapport, og visste at de var gale.
– To feil
SSB har gjort to feil, mener Storesletten. Den første feilen er at de antar at skattepolitikken og utgiftene den norske staten har, forblir konstante i fremtiden. Altså at vi kommer til å føre nøyaktig samme politikk som i dag.
– SSB har fremstilt dette som om deres forutsetninger er akkurat like rimelige og sannsynlige som andre forutsetninger, men det stemmer rett og slett ikke. Finansdepartementets beregninger slår fast at inndekningsbehovet, altså forskjellene mellom statens inntekter og utgifter, kommer til å øke. Det er vi helt nødt til å gjøre noe med, ellers vil vi etter hvert få et stort budsjettunderskudd. Mye av grunnen til at SSBs beregninger slår så negativt ut for innvandrere fra ikke-vestlige land, den såkalte R3-gruppen, er at de får barn. Barna opptrer som en utgift i SSBs beregninger, men dette forandrer seg hvis vi antar at skattene må øke i fremtiden.
Og det må de etter all sannsynlighet gjøre, mener Storesletten – i alle fall ifølge Perspektivmeldingen. Han medgir at det er stor usikkerhet om fremtiden. Men når man beregner effekter av innvandring, bør man bruke det mest sannsynlige utfallet. Storesletten bruker dette eksempelet:
– Hvis du bestemmer deg for å selge is på 17. mai og skal beregne mulig fortjeneste, vet du at du tjener du mer hvis det er varmt. Men selv om temperaturen er usikker, må du regne med en rimelig temperatur, for eksempel gjennomsnittstemperaturen for mai. SSB har, med sin forutsetning om uendrede skatter, regnet som om de brukte temperaturen i februar.
Ser store endringer i fremtiden
Det ligger an til store endringer, mener professoren: Ifølge det han mener er det mest rimelige scenarioet i Perspektivmeldingen, vil det samlede økte skattetrykket i 2060 tilsvare 8,3 prosent av BNP, hvis hele inndekningen skal skje gjennom økte skatter.
– Når vi gjør en slik justering, ser vi at regnskapet slår langt mer positivt ut for innvandrere fram mot år 2060 fordi barna deres vil betale mer i skatt. Hvis vi istedet antar at ikke hele inndekningsbehovet vil møtes med økte skatter, men at noe vil kompenseres for med reduserte utgifter, f eks reduksjon i sykelønn og trygd, vil regnskapet bli enda mer positivt for innvandrere, fordi disse mottar ytelser i større grad enn befolkningen for øvrig.
Vil gjøre store forskjell
Den andre feilen SSB har gjort, er at de ikke har lagt inn noen kalkulasjonsrente, forklarer Storesletten. Finansavisen har brukt tallene fra SSB til å lage et innvandringsregnskap. De har lagt til grunn en såkalt kalkulasjonsrente på to prosent, noe som ifølge Storesletten er alt for lavt. Staten bruker alltid en høyere kalkulasjonsrente enn dette for å vurdere nye investeringer. Ingen private bedrifter opererer med så lav kalkulasjonsrente.
– De fleste økonomer i dag er enige om at kalkulasjonsrenten bør ligge rundt tre prosent, og i hvert fall at den må ligge høyere enn to prosent som i Finansavisens “innvandringregnskap”. Når vi legger dette til grunn, får vi helt andre tall enn de SSB og Finansavisen har presentert. Jo høyere kalkulasjonsrenten vi setter, desto mindre blir forskjellen på lang sikt mellom vestlige og ikke-vestlige innvandreres bidrag til eller kostnad for staten.
Storesletten forklarer kalkulasjonsrente som den fremtidige avkastningen man kan forvente av en investering man gjør i dag. Kalkulasjonsrente reflekterer at fremtidig nytte og kostnader ikke verdsettes like høyt som nytte og kostnader i dag. Valg av nivået på kalkulasjonsrenten har således stor betydning for hvilke tiltak som får positiv netto nåverdi:
– Hvis jeg investerer 1000 kroner og får tilbake 1100 kroner i morgen, ville det være en god investering. Men hvis betalingen på 1100 i stedet kom om 50 år, ville det jo være en ganske dårlig investering. Men det er denne feilen både SSB og Finansavisen har gjort. Og det har store konsekvenser for hvordan “innvandringsregnskapet” blir seende ut.
SSB: – Kjent kritikk
SSBs Erling Holmøy reagerer på Storeslettens påstand om at SSBs forutsetninger er “feil”.
– Det som med rette kan sies å være feil i denne saken, er Kjetil Storeslettens beskrivelse av våre beregninger (i SSB-rapport 15/2012) som feil. Vi legger dagens politikk til grunn, herunder skattesatser, pensjonsregler, og bruken av andre offentlige stønader og skattefinansierte tjenester. Ikke fordi videreføring av dagens politikk er mest realistisk, men fordi problemstillingen er å se på hvordan konsekvensene blir uten politikkendringer fra dagens kjente situasjon. Det er en type betingede analyser som det finnes mange eksempler på. Det er også god tradisjon for å presentere virkninger i ulike år uten neddiskontering, så lenge man ikke legger dem sammen til nåverdier.
Holmøy påpeker at Storeslettens innvendinger er tematisert av dem tidligere.
– Vi har hele tiden vært klar over Storeslettens poeng. Innvandringsvirkninger med ulike tilpasninger av politikk er noen av flere prosjekter som er aktuelle fremover. Vi valgte dette bort i rapporten, til fordel for en analyse som har et kjent utgangspunkt, og som dermed ikke blander sammen effekter av gjetninger på fremtidens politikk med effektene av innvandring. Spesielt skrev vi i en kronikk i Aftenposten 7. juni: ”Dagens velferdsstat vil ikke være fullfinansiert av dagens skattesatser når antall eldre øker kraftig og varig. Med høyere skattesatser og/eller kutt i offentlig velferd blir virkningene på offentlige finanser av flere innbyggere, uansett opprinnelse, mer positive enn i våre beregninger.” Dette har jeg også uttalt mange andre ganger før Storesletten kom med sin kritikk, skriver han i en e-post.
Finansavisen står for regnskapet
Finansavisen har også registrert Storeslettens innvendinger, og har fulgt opp med to oppslag. Avisen lagde tidligere i år et regnskap om innvandreres kostnader for staten med utgangspunkt i SSBs tall. Dette delvis som en reaksjon på Utrops saker basert på en rapport fra NyAnalyse. Finansavisen regnet seg fram til at ikke-vestlige innvandrere innebærer en nettokostnad for den norske stat på 4,1 millioner kroner per hode fram til året 2100. Storeslettens anslag viser derimot at en mer sannsynlig kostnad er 2,1 millioner per hode for ikke-vestlige dersom vi tar høyde for fremtidige endringer i skattenivået og statens utgifter. Disse endringene vil også gjøre de andre hovedgruppene innvandrere (vestlige og østeuropeere) langt mer lønnsomme, noe som betyr at det samlede regnskapet blir langt mer positivt. Men professorens kritikk får ikke Finansavisen til å endre sitt “innvandringsregnskap”.
Finansavisen er ikke enig i at Storeslettens innvendinger nødvendigvis må tas til følge:
– Vi har forholdt oss til SSBs utgangspunkt som er dagens skatte- og velferdssystem. Hvorvidt det blir endringer i fremtiden i form av å redusere bruttokostnadene, dvs. kutt i velferdsordninger eller redusere ulønnsom innvandring, eller å øke inntektene, dvs. økte skatter eller stimulere til lønnsom innvandring, er noe som vil avgjøres politisk. Storesletten kom til at statens skatteinntekter må øke med 18 prosent for å balansere bruttokostnadene som er beregnet av SSB. Prisnivå og moms ligger allerede på topp i Europa. Bedriftsbeskatningen er nylig redusert fra 28 prosent til 27 prosent. Med utgangspunkt i tallene vi fikk av Storesletten og de vi har fra SSB, hvis skatt på husholdninger skal bære hele skatteøkningen, betyr det at den må økes med 68 prosent for at totale skatteinntekter skal øke med 18 prosent, skriver Kjell Erik Eilertsen, journalist i Finansavisen i en e-post til Utrop.
– Tenk nytt om arbeidslinja
Heller ikke Kjetil Storesletten utelukker imidlertid at staten kan risikere store utgifter som følge av innvandring i fremtiden. Det kan f eks skje hvis integreringen av etterkommerne går dårligere enn det SSB har antatt. De har forutsatt at etterkommernes økonomiske atferd blir lik som for den øvrige befolkningen, men det er jo slett ikke sikkert, hevder han.
– Her må staten tenke nytt. Brochman-utvalget sier i praksis at vi skal fortsette den såkalte arbeidslinja når de foreslår kvalifisering og aktivisering av innvandrere for å få opp yrkesdeltakelsen og dermed ned de fremtidige utgiftene det medfører at en stor del av befolkningen ikke deltar i arbeidslivet.
Men mye tyder på at arbeidslinja ikke har fungert. Arbeidsinnvandere er mindre grad yrkesaktive i dag enn de var da innvandringen begynte på 1970-tallet. Derfor bør vi kanskje tenke endrede incentiver istedet, foreslår Storesletten, og denne gangen bruker han seg selv som eksempel:
– For noen år siden endret regjeringen reglene slik at det skulle bli lettere å velge å jobbe hvitt for folk som tilbyr ufaglærte tjenester, f eks vaskehjelper. Før dette hadde svært mange jobbet svart. Men når incentivene endret seg, endret også folks atferd seg. Dermed grep jeg selv begjærlig muligheten. Nå kunne jeg skaffe meg vaskehjelp uten dårlig samvittighet. Et eksempel på en politikk som fungerer! sier Storesletten begeistret.
