Stadige vanskeligere å være journalist i Tyrkia

Journalist frykter for livet

Av
Claudio Castello
-
– Gjort Tyrkia til et halvdiktatur: Muharrem Seren (lengst til venstre) er en maktkritisk undersøkende tyrkisk journalist som har sittet flere ganger i fengsel for sin gjerning. Her fotografert sammen med Tyrkias leder, Recep Tayyip Erdogan, mannen som Seren nå retter sin kritikk mot gjennom sin journalistikk.
Foto: Privat
Etter flere fengselsopphold i hjemlandet Tyrkia frykter Muharrem Seren at han igjen vil bli arrestert på ubestemt tid. Nå ber han om hjelp til å søke asyl her i landet.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Seren ankom til Norge 13. mai for å dekke det norske 200-årsjubileet, et i utgangspunktet ukontroversielt oppdrag. Så fikk han beskjeden som fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham.

Utrop møter Seren på en kafé i Oslo. Han snakker lavmælt og anvender en tyrkisk journalistvenn med flere års botid i Norge som tolk. 39-åringen vil søke om norske myndigheters beskyttelse, og blir huset hos venner, bekjente og støttespillere mens asylsøknaden hans behandles.

Seren er en mann som går mot strømmen. I et Tyrkia som under det moderate islamistpartiet AKP stadig har blitt mer autoritært, er det å være granskende journalist og utfordre makten blitt vanskeligere og vanskeligere.

Myndighetene opererer med svartelister slik at journalister som er kritiske ikke får jobb noen steder.

– Jeg fikk vite mens jeg oppholdt meg i Norge at jeg hadde en arrestordre på meg, noe som betyr at jeg ville risikere å bli satt rett i håndjern ved ankomst i Istanbul. Videre har jeg fått høre at jeg risikerer en livstidsdom.

Falske anklager
For å beholde troverdigheten som journalist har Seren de siste årene hatt eget mediebyrå, noe som har gitt store problemer.

– Jeg har fått falske anklager om korrupsjon, skattesnusk og tyveri rettet mot meg. Politiet har flere ganger gjennomført razzia i lokalene våre, under påskudd at vi driver med “samfunnsnedbrytende virksomhet”. Selv min kone har blitt utsatt for press, med stadige oppfordringer om å underskrive på “rettsdokumenter” som anklager meg for mishandling.

Å være journalist i Tyrkia er blitt en risikosport, mener han.

– Vi har myndigheter som opererer med ulike rettsordre, og økende grad av sensur og selvsensur i massemediene, noe som igjen hindrer den normale informasjonsflyten man har i et demokratisk samfunn. Journalister kan oppleve å få utstyret sitt konfiskert på stedet, og myndighetene opererer med svartelister slik at de som er kritiske ikke får jobb noen steder. Selv journalister som sympatiserer med den sittende regjeringen, er på tå hev og frykter for jobbene sine.

Mishandling i fengslene
Seren blir fokusert når han forteller om opplevelsene sine i tyrkisk fengsel.

– Jeg har blitt banket opp av politi og fangevoktere. Men det er kun småtterier i forhold til andre ting jeg så, blant annet det som fangene kaller “shish-kebaben”. 

– Kan du forklare nærmere?

– “Shish-kebaben” er en knivlignende gjenstand som ligner på det man ser i kebab-restauranter. Den brukes av politifolk og fangevoktere til å mishandle og stikke i fanger under “avhør”. Jeg vet om folk som har blitt torturert og stukket i hjel med dette “redskapet”. Jeg har klart å slippe unna ved å be om å få sitte på isolatcelle.

Vanskelig fremtid
Slik Seren vurderer situasjonen nå, kan han ikke vende tilbake til hjemlandet.

– Jeg er redd og har fått såpass store skader psykisk at jeg sliter med å stole på folk, selv min nærmeste familie i Tyrkia. Jeg er 100 prosent sikker på at jeg får bli i Norge. Å vende tilbake til et Tyrkia hvor det ikke lenger finnes ytringsfrihet eller rettferdighet, er intet alternativ.

Hardere kår for ytringsfriheten
En ny rapport fra PEN-klubben ser nærmere på hvordan situasjonen for ytringsfriheten i Tyrkia har utviklet seg siden en internasjonal delegasjon fra PEN besøkte landet i 2012. 

I rapporten har forfattere, NGO-aktivister, journalister, utgivere og studenter fra hele det politiske og religiøse spekteret blitt intervjuet. Konklusjonene i rapporten går i retning av at Tyrkia strammer inn. Og i mellomtiden har det vært flere hendelser som har medført internasjonal kritikk, blant annet måten landets myndigheter håndterte protestene i Gezi-parken sommeren 2013.

– Funnene viser at antallet forfattere og journalister i fengsel har falt fra over 80 i 2012 til mindre enn 20 i dag. Samtidig er en stadig økende bruk av antiterror-lovgivning fortsatt problematisk for ytrings- og trykkefriheten, noe som også legger restriksjoner på bruk av Internett. Engstelse rundt selvsensur og for å bli anklaget for hatretorikk ble også nevnt av intervjuobjektene.

Fengsler flest journalister
Andrew Finkel og Tayfun Ertan, begge fra nettverket P24 Platform for Independent Journalism kunne opplyse at situasjonen for pressefrihet i landet ser bedre ut på papiret enn i virkeligheten. Nordiske Mediedager besøkte de hos P24 i Istanbul i fjor høst.

– Sanksjonsmulighetene mot journalister før de eventuelt havner i fengsel er mange. Saksøking, bøter, oppsigelse og offentlig hets er vanlig – sistnevnte spesielt for kvinner. Journalistikken bærer selvsagt også preg av situasjonen og kveles.

Ifølge den amerikanske organisasjonen Committee to protect journalists var Tyrkia i 2012 det landet med flest journalister bak lås og slå, 49 i tallet. I 2014 hadde tallet ifølge denne organisasjonen falt til sju. Av disse sju er seks anklaget for “statsfiendtlig” virksomhet, mens en sitter inne uten noen offisiell anklage mot seg.

Og myndighetenes hardhendte behandling av journalister ser ut til å fortsette. I desember 2014 ble minst 27 personer, blant dem sjefredaktøren i storavisen Zaman, pågrepet i det som blir oppfattet som en ny aksjon mot president Recep Tayyip Erdogans politiske motstandere i pressen. Aksjonen førte blant annet til at utenriksminister Børge Brende reagerte overfor sin tyrkiske utenriksminsiterkollega Mevlüt Cavusoglu. 

– Forfølger motstandere
Einar Wigen er stipendiat ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. 

– Med forbehold om at jeg ikke kjenner til Muharrem Serens situasjon, stemmer det han sier veldig godt med de generelle rettsforholdene i Tyrkia, sier han til Utrop.
 
Wigen forklarer at den sittende regjeringen begynte sin tid ved makten med å forbedre menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia. De brukte liberalisering og demokratisering for å få EU over på sin side, og å skape allianser med liberale tyrkere.
 
– Dette var del av en maktkamp mellom militæret og den sittende regjeringen. Samtidig begynte regjeringen å infiltrere rettsapparatet, og fra 2008 brukte de rettsvesenet til å forfølge sine motstandere, og da særlig offiserer. Etter at maktkampen mot militæret ble vunnet i 2011, har politiet, påtalemyndigheten og domstolene vært gjennompolitiserte. De har blitt verktøy for den sittende presidenten og hans parti, som forfølger motstandere ved hjelp av tiltaler basert på oppdiktede forbrytelser og forfalskede bevis, sier Wigen.
  
Ifølge Wigen er tortur utbredt i tyrkiske fengsler.
 
– Før brukte man det til å fremtvinge tilståelser eller informasjon som kunne brukes som bevis i saken. Ettersom bevisførsel har blitt mindre viktig og overvåkningen av mistenkte har blitt bedre, brukes ikke lenger tortur i samme grad under avhør. Det er likevel svært utbredt som en form for ydmykelse, for å bryte ned fangene mentalt, sier han. 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER