Foto: Are Vogt Moum
– Dessverre er fremdeles mange redde for reaksjonene fra andre muslimer hvis de sier noe «galt». En del muslimer frykter negative sosiale sanksjoner, mens andre igjen frykter i verste fall å bli truet og hetset.
Det hevder Sylo Taraku, generalsekretæren i Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM), som er en organisasjon som jobber for liberale og sekulære verdier og motarbeider segregering av samfunnet på etnisk eller religiøst grunnlag. Selv om en del debattanter ennå står fast på at det går en grense ved harselas med profeten, mener Taraku vi ser noen positive tendenser i denne runden av karikatur-debatten.
Utfordring
– Det har skjedd en utvikling. Forsvaret av ytringsfriheten har blitt klarere og folk tar færre forbehold. Aktørene som trykker tegningene, blir ikke på samme måte som tidligere omtalt som ekstremister. Flere har erkjent at de ikke har vært klare og prinsipielle nok. Når en avisredaksjon blir massakrert, går det opp for flere hvor viktig det er å stå opp for retten til å ytre seg satirisk om en religion.
Ifølge Taraku er det en stor utfordring å få den jevne muslim i Norge og verden å forstå hvorfor man i Vesten anser det som viktig å ha rett til å kritisere og drive satire med guder og profeter.
– Det er viktig å fremme forståelse for tradisjonen i Europa med å kritisere maktstrukturer. Og dette omfatter autoriteter av alle slag, inkludert religioner og religiøse symboler som representerer makt. Når kritikken kommer i satireform, er det meningen at det skal være litt humoristisk og utfordrende. En tegning kan ikke kalles for karikatur hvis alt er korrekt og snilt fremstilt, og ingenting overdrives eller forvrenges.
Kan ikke straffes
Taraku innrømmer at det er usikkert hvor langt vi kommer med å fremme forståelse for satiresjangeren, men det er heller ingen løsning å kompromisse med ytringsfriheten, mener han.
– For å illustrere hvorfor, kan vi foreta følgende tankeeksperiment: Hva ville skjedd hvis vi gjeninnførte blasfemilovgivningen i morgen slik at det ble forbudt å harselere med religiøse forbilder som profeten Mohammed? I et liberalt demokrati ville straffen for dette sannsynligvis ikke bli særlig streng, kanskje en bot eller betinget fengsel. Det ville ført til nye protester fra konservative krefter og krav om strengere straffer, og til slutt til en situasjon der krav fra fundamentalister om dødsstraff for blasfemi ble en del av debatten, slik enkelte religiøse lærde i muslimske land har tatt til orde for.
Et slikt tankeeksperiment viser oss at det ikke finnes noe alternativ til å stå på ytringsfrihetens side, mener Taraku.
– Det er rett og slett vanskelig å tenke seg hvordan man i et demokratisk land skal kunne inkorporere religiøse regler i lovverket. Det som er hellig for noen, er det ikke for andre. Nå etter massakren i Paris blir det uansett vanskelig å forestille seg at europeiske land vil begynne å gjeninnføre blasfemistraffer.
Tankefeil
Taraku tror noe av problemet er at en del muslimer identifiserer seg så sterkt med profeten og religionen sin at de ser alle former for satire med profeten som et angrep på deres personlige identitet og tro.
– Dette er en tankefeil, etter min mening. Her blander man sammen to nivåer, på den ene siden kritikk av og satire med innholdet i troen, og på den andre siden angrep på enkeltpersoner bare på grunn av hvem de er og hva de tror på. Det er en viktig menneskerettighet å kunne ha den troen man har, og man skal ikke bli hetset eller diskriminert på grunn av det, men det er ingen menneskerettighet å ha en tro som ingen er kritiske til. Om man misliker formen kritikken fremsettes i, kan man velge å overse den. Det er ingen som tvinger folk til å abonnere på Charlie Hebdo, eller andre publikasjoner som bruker satire som et virkemiddel. Det finnes ingen tradisjon for, og heller ingen gode argumenter for, å forby satire med religion i et åpent samfunn med ytringsfrihet.
Taraku mener likevel det er en misforståelse å knytte holdninger til karikaturene direkte til graden av religiøsitet.
– Hvis vi samlet en gruppe muslimer i et rom, ville vi se at de har mange ulike holdninger i karikaturstriden, men også at de mest fornærmede ikke nødvendigvis er de mest religiøse. De mest fornærmede er derimot de som i størst grad preges av en oss-dem-tankegang, og da er det gjerne «den muslimske verden» mot «Vesten» som er skillelinjen man ser for seg.
Mistillit til storsamfunnet
– Hva tenker du om argumentet om at Mohammed-karikaturene er en slags fordekt måte å sende ut et anti-muslimsk budskap på?
– Jeg tror dette først og fremst er en følge av mistillit til storsamfunnet eller Vesten generelt. Når tilliten er lav mellom to parter, vil man ofte tolke motpartens utspill i verste mening. Det skjer nok ofte i dag. Mange muslimer tviler på at avsenderen av Mohammed-tegningene, f eks en tegner eller en redaktør, har ærlige hensikter. De oppfatter tegningene som forsøk på hets. Her har vi en viktig jobb å gjøre med å forklare hvordan offentligheten i åpne, demokratiske samfunn fungerer.
Slik Taraku tolker de fleste Mohammed-tegningene og tegnerne som står bak dem, er de ikke forsøk på å «ta» muslimer, men snarere et uttrykk for at man tar muslimer og islam på alvor ved å utsette denne religionen for den samme type behandling alle andre sosiale og ideologiske fenomener får i Norge og Vesten generelt.
Taraku minner om hvor viktig det er å tenke prinsipielt i debatten om ytringsfriheten.
– Ytringsfriheten er viktigst for ytringer vi sterkt misliker, og rettssikkerheten er viktigst for kriminelle og andre samfunnsfiender, som vi også sterkt misliker. Derfor har jeg forsvart frifinnelsen av Ubaydullah Hussain – selv om hans forherligelse av terror var helt forkastelig. Derfor er jeg skeptisk til vedtaket om å “internere” Krekar på Kyrksæterøra. Og derfor er jeg også kritisk til at Max Hermansen mister jobben som lærer på grunn av sine ytringer. Alle disse sakene er diskutable, men det er grunn til å være på vakt mot en utvikling som gir ytringsfriheten strammere kår, sier han.
Mulig å gå for lang
Men det er mulig å gå for langt med tegninger, mener Taraku. Da tenker han på tegninger som er hetsende og rasistiske. Men selv her er det viktig å understreke at i loven defineres det nokså strengt og snevert hva som regnes som rasistisk.
– Satire har jeg sansen for, og den er viktig i et demokratisk samfunn for å avkle makthavere, vise deres menneskelighet og er også et viktig virkemiddel i pågående politiske og ideologiske debatter. Selv hvis jeg hadde mislikt alle karikaturer, ville jeg nok ikke brukt energi på å reagere mot tegnede streker når det er så mye grusomt som skjer i verden i dag, ikke minst i land der makthaverne har en interesse av å kanalisere folkets misnøye mot Vesten og noen ubetydelige karikaturer i Europa som svært få muslimer har sett.
– Demokrati er viktigst
– Thee Yezen Al-Obaide knytter karikatur-striden til norsk utenrikspolitikk og hevder at norsk utenrikspolitikk f eks i Irak kan føre til radikalisering av norsk ungdom med minoritetsbakgrunn. Hva tenker du om det?
– Det som er viktig å understreke her, er at det er politisk uenighet mellom norske partier om norsk utenrikspolitikk og vestlig utenrikspolitikk mer generelt. Utenrikspolitikk diskuteres fra mange ulike ståsteder i norsk offentlighet og uenigheten er til dels betydelige mellom ulike aktører. Dette er det viktig for muslimsk ungdom å merke seg. Ofte fremstilles det som at «Vesten» er i krig med «Den muslimske verden», men «Vesten» er ikke det samme som individene som bor i vestlige land. Dessuten er det viktig å huske på at i konfliktene vestlige land involverer seg i er det flere muslimske parter involvert mot hverandre. Det blir helt feil å si at ”Vesten bomber muslimene” når de for eksempel hjelper Kuwait mot Saddams Irak, regjeringen i Kabul mot Taliban, opposisjonen i Libya mot Gaddafi, regjeringen i Irak mot ISIL osv.
Det er med andre ord en misforståelse å tro at norsk utenrikspolitikk er uttrykk for en «antimuslimsk agenda», eller lignende, mener Taraku. Utenrikspolitikken i vestlige land er gjenstand for åpen diskusjon, og det er mulig å protestere og prøve å påvirke beslutningene som tas.
– Slik sett gjør Thee Yezen Al-Obaide noe veldig bra når han kritiserer norsk utenrikspolitikk. Da bruker han nemlig sin demokratiske rett til å ytre seg politisk.
Al-Obaide:
– Ikke krig mellom islam og Vesten
Thee Yezen Al-Obaide skriver i en epost til Utrop at han er enig i flere av Tarakus poenger.
– Jeg mener ikke at det er en krig mellom Vesten og Islam, men poenget mitt står likevel. Europa følger ofte USA ukritisk. Det Sylo sier her, er jeg likevel i stor grad enig i. Vi har i alle fall mulighet til utenrikspolitisk opposisjon i Norge og Vesten generelt. Det er mer enn hva man kan si om mange ikke-vestlige land. Men etter mitt syn er den utenrikspolitiske opposisjonen, i alle fall i Norge, forsvinnende liten. Hvor er de politiske protestene på USAs dronepolitikk, innrømte menneskerettighetsovergrep, politiske overvåking? Jeg har sett en og annen kronikk og reportasje, men hvor er norske politikere? Inntrykket man sitter igjen med er at Norge følger USA i ethvert krigsinitiativ, og oppfyller slik islamistenes virkelighetsbilde om Vesten i krig med muslimer og islam, skriver han.
Al-Obaide mener det å se bort fra uretten i utenrikspolitikken når vi snakker om radikalisering, er å se bort fra mye av den politiske motivasjonen for polariseringen.
– Å se så mye urett som blir begått mot muslimer i så mange land gjør at mange muslimer føler seg forpliktet til å støtte opp om sine brødre som lider. Muslimer har et sterkt søskenfellesskap, skriver han.
