Foto: Kristian Mendoza
På kort tid er Khawar Qadir blitt et av de mest kjente navnene i sommerens «ungdomsopprør» i de norskpakistanske miljøene. Men han understreker at det ikke handler om han som enkeltperson.
– Jeg er bare en liten brikke i dette spillet. Det handler ikke om meg. Dette er et oppgjør med en eldre generasjon norskpakistanere som sitter rundt i ulike organisasjoner og styrer og gjør ting på en måte som vi ikke kan være bekjent av.
Det er særlig 14. augustkomiteen som har fått gjennomgå når Khawar Qadir har kvesset pennen. Han og andre yngre norskpakistanere har fått oppmerksomhet i flere medier og kritisert det de mener er problematiske holdninger og praksiser blant en del eldre norskpakistanere (se saker her, her, her og her). I FB-gruppa Diskusjonsforum for samfunnsengasjerte norskpakistanere har debatten gått hett i hele sommer.
Les også: Merk dere navnet Khawar Qadir
Ingen skribent
Akkurat hva Qadir mener er galt i 14. august-komiteen, kommer vi tilbake til. Men først vil vi høre fra mannen selv hvordan det hele begynte.
– Jeg hadde aldri skrevet noe før denne våren. Det vil si: Jeg skrev et innlegg i VG da jeg var tolv og et i Aftenposten da jeg var 17. Jeg har hatt et engasjement inne i meg. Så var det en kompis som ordna Facebook-konto for meg i mai. Noe av det første jeg gjorde, etter å ha lagt ut et par familiebilder, var å skrive en nekrolog da Mohammed Ali døde. Den ble godt mottatt, og folk sa jeg burde fortsette å skrive. Etter en stund ble jeg invitert til Facebook-gruppa «Diskusjonsforum for samfunnsengasjerte norskpakistanere», og det er jo der det meste har skjedd.
Med «det meste» henviser han til debattene blant annet om foreldregenerasjonen denne sommeren. Det har etter hvert blitt et voldsomt engasjement, og flere debatter som har rast samtidig.
– Etter nekrologen fikk jeg en oppfordring om å skrive noe om Pakistan. Da skrev jeg ned noe i full fart og la det ut. Det var den teksten som ble kjent som «Brev til Pakistan». På den tiden visste jeg ikke noe om publisering på nett og hva som er lurt å gjøre for å få oppmerksomhet. Jeg hadde satt meg ned sent på kvelden for å skrive teksten, og da jeg var ferdig var klokka blitt tre på morgenkvisten. Ikke akkurat det beste tidspunktet for publisering. Men jeg la den ut. Etter bare fem minutter kom de første tilbakemeldingene. Det var nemlig under Ramadan nå i sommer, og da var det jo mange norskpakistanere som var våkne for å spise. Teksten ble lest og delt i et voldsomt tempo de neste par dagene.
Rørende
Facebook-gruppa Diskusjonsforum for samfunnsengasjerte norskpakistanere har hatt stor aktivitet etter at Qadir begynte å legge ut tekstene sine der i juni. Det bekrefter Mohsan Raja, som er en av administratorene i gruppa.
– Tekstene har ført til flere store debatter i det norskpakistanske miljøet og mange er engasjert for første gang. Vi har nå over 5000 medlemmer i gruppa vår, og alle de store debattene blant norskpakistanerne starter nå i vår gruppe før de går til mediene. Jeg vet ikke hvorfor folk blir med i gruppa, men det er ingen tvil om at Khawar har bidratt til at mange har engasjert seg. I tillegg så har vi hatt vervekampanje på vår gruppe for å få flere medlemmer, skriver Raja i en epost til Utrop.
Folk fikk en forventning om at det skulle komme flere brev, forklarer Qadir. Det neste han skrev, var et brev fra Pakistan til en ung norskpakistaner.
– Det jeg syns er ekstra rørende, er at tekstene mine tydeligvis har nådd fram til og betydd mye for folk som vanligvis ikke engasjerer seg så mye i samfunnsdebatten. Mange skriver bedre enn meg, men det er ikke alle skribenter som klarer å nå fram til vanlige folk. Når jeg går på Grønland nå, treffer jeg ungdom som forteller at de har droppet ut av skolen, men at de leser alt jeg har skrevet.
Fokuserer på det konstruktive
Det er ingen tvil om at han er kritisk til mye som foregår blant norskpakistanere. Men selv er Qadir svært opptatt av at kritikken han fremmer, skal være konstruktiv.
– Jeg vil ikke gå i strupen på folk, for jeg vil ikke at folk skal lukke seg. «Brevet» fra Pakistan til en ung norskpakistaner inneholdt kritiske punkter. Men jeg har forsøkt å presentere kritikken på en måte som får folk til å tenke, ikke til å gå i forsvar.
I brevet skriver han blant annet:
– Du skrev i ditt brev at du er glad for at jeg ikke vet hva et sykehjem er, så jeg ikke begynner å tenke i de baner. Jeg kan love å la være å finne ut hva det er. Men da må du love meg å stryke bort et ord fra din ordbok og glemme det fra ditt vokabular også: NAV. Du vet, ryktene om dette går til og med her nede hos meg. At enkelte av dere går til dette stedet for å slippe å jobbe. Slippe? Det er skuffende og trist. Deres fedre brukte alle sparepengene sine og forlot alt og alle for å kunne få muligheten til å jobbe et sted. Dere bor et sted med alle tenkelige muligheter – bruk dem!
Han tar også for seg foreldregenerasjonen:
– Om dine foreldre har mistet gangsynet så hjelp dem med å forstå tida som vises på urskiven. Når jeg hører om enkelte av deres foreldres holdninger lurer jeg på om de ikke har sjekket tiden igjen etter at de tok av fra flyplassen i Lahore eller Islamabad eller Karachi på 60- og 70-tallet. […] Din mor [dvs Pakistan] var uvitende, så hun fylte også, i god tro, bagasjen din med skikker og tradisjoner som gikk ut på dato på 70- og 80-tallet. Den delen av bagasjen kan du nå med fordel kaste på historiens skraphaug.
Til Utrop sier han:
– Det er dessverre en del gammeldagse holdninger. Det ser jeg delvis også hos mine egne foreldre. Men igjen: Det er viktig at kritikken kommer på en måte som gjør at folk lytter og ikke avfeier deg som en som bare ønsker å angripe og ødelegge.
Jazba
Og det kommer mer. Det lover han.
– Jeg vil ikke si hva akkurat nå, men det er mer jeg ønsker å ta opp.
Og da er det bare å glede seg. I hvert fall for dem som liker frisk debatt.
– Jeg bruker det vi kaller jazba-språket i Pakistan. (Jazba betyr lidenskap på urdu, red.anm.) Det er en måte å skrive og snakke på som brukes for å vekke og engasjere folk, og slik bruker jeg det også. Tekstene mine kan nok fremstå som bredfulle av følelser og engasjement. Det er et bevisst valg.
Selv det han skriver, kan virke som det kommer rett fra et brennende hjerte, er han ikke så glad for måten mange av debattene mellom norskpakistanere har blitt ført hittil. Det er dessverre noe av en særpakistansk vane å snakke hverandre ned, mener han.
– Vi må klare å se forbi det vi er uenige om. Når til og med Aftenposten, en stor, norsk avis, klarer å gi en pris til Mohsan Raja, syns jeg det er synd at enkelte bare har fokusert på å «ta» ham for ting han har sagt og gjort i fortiden. Jeg har selv vært uenig med Raja i mye, men jeg har også sett at han har gjort en innsats som fortjener ros og heder. Vi må passe oss for å diskreditere folk bare på grunn av en eller to bommerter i fortiden. Det er veldig mye galt med 14. augustkomiteen, som er den aktøren som jeg har kritisert hardest, og det som er feil, må påpekes, men det betyr ikke at vi skal være fiender for all framtid.
Skitten politikk til Norge
– La oss snakke om den komiteen. Du har vært særlig kritisk til at man har invitert politikere fra Pakistan til å delta på feiringen?
– Pakistansk politikk er gjennomgående skitten. De som ikke bruker skitne metoder, eller ikke har egen makt og vinning som agenda, når dessverre ikke fram. De finnes, men de forblir utenfor rampelyset. Posisjoner og makt går i arv. La oss ta gjesten de har invitert i år som et eksempel. Han heter Bilawal Bhutto. Folk har stusset over at jeg har vært kritisk til ham, for «han har jo ikke gjort noe ennå, han er jo i opposisjon», har folk påpekt. Det er for så vidt riktig, men poenget her er at Bhutto inngår i den samme korrupte måten å gjøre ting på som andre pakistanske politikere. Bilawal Bhutto ble utnevnt som etterfølger til å lede partiet uten noen demokratisk prosess. Det skjedde seks dager etter at moren hans ble drept. Han har dessuten bodd i Storbritannia hele sitt liv, ikke i Pakistan.
Den norskpakistanske befolkningen er liten, men Norge har en enorm betydning og innflytelse i Pakistan, påpeker Qadir.
– Aamir Sheikh, leder for 14. august-komiteen, har antydet at en del folk som står bak kritikken av komiteen selv tilhører et parti som er motstandere av Bilawal Bhuttos PPP, nemlig partiet PTI.
– Jeg har aldri vært medlem av noe parti eller organisasjon, bortsett fra et par år i AUF i ungdommen. Før jeg begynte å skrive, kjente jeg ingen politikere eller organisasjonsfolk. Med noen få unntak har jeg ikke stemt ved valg en gang. Det er imidlertid riktig at det partiet har uttrykt støtte til meg etter at jeg begynte å skrive og engasjere meg i debatten. Men jeg er ikke medlem i partiet. Jeg har skrevet på hjemmesidene deres at jeg er glad og takker for støtten, men at jeg ikke ønsker å knytte meg til partiet. Om de eller andre har støttet meg, betyr ikke det at de vil gå fri for kritikk fra meg i fremtiden.
Fordeler til familien
– Kritikken din av 14. august-komiteen inneholder mer enn bare beskyldninger om at man trekker fram og hyller kyniske og korrupte maktpolitikere?
– Ja, Aamir Sheikh, men også mange andre i den eldre generasjonen driver politikk på den man kan kalle en «typisk pakistansk måte». Det dreier seg om å posisjonere seg og trekke fram og gi fordeler til egen familie. Bare se på hvordan Sheikh har gitt priser til og trukket fram familiemedlemmer gang på gang i arrangementer og aktiviteter som komiteen hans har gjennomført. Det er en form for nepotisme.
I et innlegg på Facebook 16. juli går Qadir mer i detalj på hva han mener er feil med metodene til 14. augustkomiteen. Her skriver han at komiteen «inviterer banditter og røvere og juksemakere som æresgjester til sine arrangementer» og beskylder komiteen for å bedrive «kameraderi» og «blande business med nasjonale merkedager og selvforherligelse». Han kritiserer dessuten komiteen for manglende åpenhet:
– Tenk deg en komitè bestående av to personer […] [s]om forteller deg at dette også er din fest – bare at du ikke får være med på å bestemme, ikke får innsyn, ikke får være med på bildene eller delta i nachspielet, skriver han.
– Hva slags folk mener du bør være æresgjester på et norskpakistansk arrangement, f eks i forbindelse med nasjonaldagen 14. august?
– Pakistan har veldig mange som gjør en stor innsats for å forbedre samfunnet. Pakistan er et av de landene der flest journalister blir drept. Det er ofte kritiske journalister som forsøker å avdekke alvorlige forhold som korrupsjon og kameraderi. I tillegg har vi sterkt engasjerte advokater, menneskerettighetsforkjempere, organisasjonsfolk, forfattere og skribenter som fortjener oppmerksomhet. Det er ingen mangel på navn som kunne fått en pris fra det norskpakistanske miljøet.
Shoaib Sultan: – Bør undersøkes nærmere
I en artikkel i Nettavisen kommer det fram at også etablerte navn blant norskpakistanere har uttrykt sin støtte til Khawar Qadir og andre yngre norskpakistanere som vil ha et oppgjør med ukultur. En av dem som er nevnt, er Shoaib Sultan, som er MDG-politiker og antirasistisk aktivist.
– Khawar Qadir har løftet fram problematiske forhold. Det er viktig å ta tak i manglende åpenhet og ikke-demokratiske prosesser. Mer generelt har Qadir har lyktes i å vekke et engasjement for samfunnsforhold blant unge folk, og det er veldig, veldig bra, og noe jeg selvsagt støtter, sier Shoaib Sultan til Utrop.
– Hva er det du synes er kritikkverdig i det som har kommet fram om 14. augustkomiteen?
– Debatten startet med kritikk av at man inviterer korrupte politikere fra Pakistan. Det er også trukket fram at komiteen er en mer eller mindre privat gruppe. Det er så vidt jeg vet ikke mulig å melde seg inn og være med å bestemme.
Sultan understreker at en privat gruppe selvsagt kan gjøre hva de vil. Sultan setter likevel spørsmålstegn ved valget av navnet «14. augustkomiteen».
– Man kaller seg 14. augustkomiteen og arrangerer barnetog osv. Men navnet er jo misvisende, det er ikke noen parallell til 17. maikomiteene i Norge, slik navnet kan gi inntrykk av. Det blir litt som når firmaer driver med villedende markedsføring.
Sultan påpeker at det har kommet fram veldig sterke beskyldninger som han ikke vet bakgrunnen for, og at han vil unngå å spre rykter.
– Det jeg imidlertid vil støtte, er at det som har kommet fram, undersøkes nærmere.
Svarer ikke
Utrop har gjentatt ganger de siste dagene forsøkt å komme i kontakt med Aamir Sheikh for å få hans kommentar til kritikken fra Qadir, men Sheikh svarer ikke på telefon. Vi har også vært i kontakt med styremedlem Muhammad Anwar Soofi, men han ønsker ikke å uttale seg og henviser tilbake til Aamir Sheikh.
Sheikh har imidlertid svart på deler av kritikken fra Qadir og andre før. I et innlegg i Minerva skriver han blant annet:
– Kritikken har i bunn og grunn sammenheng med at komiteen på sitt 14. augustarrangement i år har invitert lederen av Pakistans nest største parti PPP, Bilawal Bhutto Zardari, som en den yngste lederen av et politisk parti i Pakistans historie. Hans mor, Pakistans tidligere statsminister Benazir Bhutto, ble drept i et terrorangrep mens hun drev valgkamp i Pakistan 27. desember 2007. Hans morfar Pakistans tidligere President Zulfiqar Ali Bhutto ble henrettet av militærstyret den 4. april 1979. Komiteen inviterer denne aktuelle politikeren fordi vi er opptatt av blant annet å høre hans visjon om Pakistans fremtid.
