Foto: Chris Goldberg
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Ofte blir æresdrap assosiert med majoritetsmuslimske land i Nord-Afrika, Midt-Østen og Asia. På en måte er dette berettiget, for det er her de fleste tilfeller skjer. Årsakene bak er meget omstridte. I Norge avdekket VG at opptil 80 kvinner i Norge hadde blitt drept av sin livspartner i perioden 2000-07.
Sterke meningsforskjeller
I den hjemlige politiske debatten har temaet kommet opp til overflaten etter flere tiår med innvandring. Reaksjonen på debatten om æresdrap har på den ene siden gått på at muslimer stigmatiseres i mediene, og at såkalte familietragedier, som norske familiedrap ofte omtales som, også egentlig er æresdrap.
Den som elsker godt, slår også godt.
– Fransk ordtak
På den andre siden finner vi stemmer som Amal Aden. Norsk-somalierens engasjement og sterke standpunkter i spørsmål om patriarkalske tradisjoner hos ikke-vestlige innvandrermiljøer har ført til at hun har måttet skaffe seg voldsalarm og bo på hemmelig adresse.
– Æreskulturen enkelte har med seg, tar ikke hensyn til norske lover og regler. Voldelige menn, som ikke respekterer lover og regler i Norge, bør sendes ut av landet etter endt soning, skriver Aden i Aftenposten 29. februar.
Ond sex, godt rykte
Ifølge professor i antropologi Sharif Kanaana ved Birzeit-universitetet i Palestina er æresdrap en komplisert sak med historiske røtter i det patriarkalske samfunnet. Det handler om å sette premissene for reproduktiv makt. Æresdrap er ikke først og fremst et middel for kontroll av seksualitet eller atferd, men handler om sikre familiens gode rykte og kvinnens fremtidige fruktbarhet som mor og kone, mener han.
Carolyn Fluehr-Lobban, professor ved Rhode Island College, mener forklaringen er mer kulturell. Ifølge henne er det i æresdrapsmannens øyne slik at “enhver handling som sees på som seksuelt normavvik fra kvinnens side må bøtes med blodsutgytelse for å fjerne skam og gjenopprette sosial likevekt.”
Samtidig finnes det også interne stemmer i islam som er sterkt kritiske. Sheikh Atiyyah Saqr, tidligere leder av fatwakomiteen ved Al-Azhar-universitetet i Kairo, har ved flere enn én anledning uttalt at æresdrapets “grunnlag ligger i uvitenhet og mangel på respekt for moral og lov”, og at dette må straffes hardt.
“Hun var min”
Hva så med den europeiske og vestlig kulturkrets? Skriftlige kilder viser at æresdrap også pågikk i den vestlige verden, og at det var akseptert. I antikkens Roma tillot man faren å drepe sine barn hvis det var ansett som nødvendig. I Italia ble æresdrap først formelt kriminalisert så sent som i 1981. Ti år senere vedtok Brasil den første loven som for alvor kriminaliserte såkalte affeksjonsdrap, hvor en som regel forsmådd ektemann lot sinnet sitt gå utover sin utro kones “svik”. Også land som Frankrike og Spania har hatt lignende lover. Spania har i perioden mellom 2000 og 2010 opplevd opptil 700 slike drap, ifølge tall fra analysefirmaet Centro Reina Sofia. Selv ikke-latinske katolske land som Polen sliter med et voldsproblem.
La maté porque era mia – Jeg drepte henne fordi hun var min, heter det på spansk. Tilsvarende på fransk går ordtaket Qui aime bien, châtie bien – den som elsker godt, slår også godt. Det er et mantra som gjennomsyrer hele den latinske machokulturen. I de muslimske landene er man gjerne fiksert på kvinnens dyd og hennes fremtid som familiekvinne, men det finnes en liknende tendens i den latinske, kristne machokulturen: Kvinnen er din eiendom. Er du blitt sveket, trenger du oppreisning, ellers er du ikke en “ekte mann”.
Selv i det nærkulturelle og protestantiske England ble jeg som ung journalistikkstudent introdusert for kjønnsstereotypier jeg ikke trodde fantes i den anglosaksiske (og tilsynelatende mer likestillingsrettede) kulturen. Menn nordfra, særlig fra arbeiderklassen, ble sett på som fordrukne, småvoldelige, og alt annet en godt ektemannsmateriale.
Fra vikingtid til innvandring
I et norsk sammenheng finner man henvisninger tilbake til vikingtiden før den etablerte kongemakten. I sin bok Norrøn Mytologi fra 2005 forklarer professor Gro Steinsland at moralen i vikingtida var styrt av et ære-skam-system. Når en person kastet skam på slekten måtte fellesskapet gjenopprette balansen. Selvjustis var idealet og æren skulle vernes og helst økes. Men i motsetning til praksisen i de arabiske og asiatiske kulturene ble kvinnene ikke drept. I stedet var det hennes oppgave å egge mennene frem til at æren måtte gjenopprettes, også gjennom den såkalte blodhevnen, som kunne vare i flere generasjoner. Var en kvinne promiskuøs i det gamle Viking-Norge, ble dette hevnet mellom mennene fra de ulike slektene, eller med bøter, ifølge boken.
Gjelder alle
Voldforsker og psykiatriprofessor ved Universitetet i Bergen, Gustav Wik, meldte seg på debatten om æresdrap for en del år tilbake etter å ha bidratt til å skrive boken Mord-selvmord i nære relasjoner. Wik mente at drap begått av norske menn også kan ha tapt ære som utløsende årsak, og at det kan være fellestrekk mellom de såkalte familietragediene og æresdrapene.
Til Utrop sier Wik at æresrelatert vold bør forstås “fargeblindt”.
– Når vi snakker om “norske æresdrap” mener vi nettopp at det er et fenomen som har funnet sted og som finnes i alle kulturer, fastholder han.
Virkelighetsforenkling
Førsteamanuensis i Midtøstenstudier og Afrika sør for Sahara ved Universitetet i Oslo, Berit Thorbjørnsrud, sier det vanlige er å straks gripe til kategorien æresdrap hvis en mørkhudet mann dreper en kvinne i nær familie.
– Vi forenkler og fortegner virkeligheten på en måte som gjør det vanskelig å forstå hva som faktisk har skjedd og hvorfor. Igjen strider dette med vår etablerte rettspraksis, som nettopp bygger på å undersøke hvert enkelt drap i sin fulle sammenheng.
Bare gjennom å skaffe oss inngående, kontekstbasert kunnskap kan vi bli bedre til å forhindre at slik drap skjer, argumenterer hun.
– Vi må studere hva som i hvert tilfelle har utløst “æresdrapet”, på samme måte som vi må studere hvert enkelttilfelle av “familietragedier”, altså det Wik kaller mord-selvmord, hvor en mann dreper kone, barn og så seg selv. Fordi vi kaller det tragedie, er det også umulig å se likheter mellom denne typen drap og æresdrap. Men i begge tilfeller synes drapene for eksempel utløst av en opplevelse av tap av kontroll.
Handler om “de andre”
Å skille så kategorisk mellom ære og sjalusi skyldes både manglende kunnskap og at det er mer behagelig, påpeker hun.
– For oss i Norge er det vanskelig å innse at statistikken over menns drap på kvinner ikke har gått ned tross mer enn 30 års arbeid for likestilling og mot kvinnemishandling. I en slik situasjon kan det være en trøst å fokusere på “de andres drap” og kategorisere dem slik at de fremstår som mye verre enn oss. Da kan vi på en måte slappe av. Samtidig er dette en dårlig løsning for alle kvinner som er i fare. Vi trenger all kunnskapen og alt samarbeidet vi kan mønstre for å sørge for at denne sørgelige statistikken skal bli bedre.
Faktaboks:
Minst 5000 kvinner og jenter tas livet av i “ærens” navn hvert år.
Fenomenet finnes over hele verden, særlig i Midt-Østen og Sør-Asia, og de fleste eksperter knytter fenomenet til kultur og generasjonskonflikt, snarere enn religion.
Kilder:
BBC
memini.co
