Foto: Bilge Öner
- Fattigdomskrigeren - 08.05.2017
- Nyankomne vil lære om psykisk helse - 23.02.2017
- Usynliggjør jødedom i lærebøker - 06.02.2017
I 1994 kom som flyktning til Norge. I dag er hun stortingskandidat fra Oslo Arbeiderparti.
– Som barn så var min største drøm å gå på SFO. Alle vennene mine var på SFO. Det kom til et punkt hvor foreldrene mine måtte vurdere om de skulle la meg gå på SFO, eller la lillebroren min gå i barnehagen. Det valget synes jeg ikke foreldre skal måtte ta. Derfor er oppvekstvilkår viktig for meg, sier stortingskandidat Zaineb Al-Samarai.
Kampen mot fattigdom er Zaineb Al-Samarais (29) hjertesak. I slutten av november ble hun nominert som stortingskandidat på sjette plass for Oslo Arbeiderparti (Ap). I 2013 fikk Ap seks mandater i Oslo. Dersom partiet gjør et like godt stortingsvalg i 2017, vil hun etter all sannsynlighet bli stortingsrepresentant.
Jeg ønsker å beskytte jentene som blir tvunget til å ta på hijab, jeg hadde selv venninner som pleide å ta den av på vei til skolen.
– Det er en ære å ha blitt valgt som kandidat. Jeg er stolt og ydmyk. Når jeg først kommer inn, vil jeg ikke bare sitte der, men forsøke å få til bedre løsninger på de sakene jeg brenner for, sier Al-Samarai.
Som stortingsrepresentant håper hun at hun kan være en rollemodell for andre med minoritetsbakgrunn.
– Jeg vil motbevise fordommer om at “alle” flyktninger er en byrde for samfunnet og at vi har sugerør i statskassa. Jeg har ønsket at noen skal ta de kampene for meg. Det er viktig at jeg ikke glemmer det. Selv om jeg også har et ønske om å helst bare være politiker og ikke “minoritetspolitiker”, sier Al-Samarai.
Bedre oppvekstvilkår
Al-Samarais familie ankom Norge som politiske flyktninger i 1994. Farens kritikk av Saddam Hussein førte til at de ikke hadde noe annet valg enn å flykte.
– Da jeg kom til Norge, levde vi jo ikke under de beste kårene. Det vart helt frem til foreldrene mine lærte seg språket, kom ut i jobb og tjente de to ekstra tusen i måneden som gjorde at vi fikk mer frihet. Samtidig letter det på ansvaret man har som barn når foreldrene kan norsk og man slipper å oversette for familien, sier Al-Samarai.
– Ingen barn skal være ansvarlige for foreldrenes økonomi eller være tolk for foreldrene. Man må få lov til å være barn. Det gjelder ikke bare barn med minoritetsbakgrunn, men også norske barn som har foreldre som har utfordringer, sier hun videre.
På dette feltet mener den unge politikeren at barns oppvekstvilkår i stor grad påvirker integrerings- og inkluderingsfeltet. Gjennom oppveksten på Holmlia har hun erfart dette på nært hold.
– Det er 84.000 barn som er fattige i Norge (per 2013, journ. anm). I Oslo har nesten åtte av ti av barna som lever i familier med vedvarende lav inntekt, innvandrerbakgrunn, sier Ap-politikeren.
– Hvorfor tror du det har seg sånn?
– Fordi de ikke integreres. Man kan leve helt ok på norske trygdeordninger, men du kan ikke ta deg råd til ting. Det tar lang tid å komme seg inn i det norske samfunnet. Derfor må vi ha det rette støtteapparatet, sier Al-Samarai.
– Det er viktig for meg å bruke idretten og frivilligheten som en integrerings- og inkluderingsarena, det har jeg sett på Holmlia. Det er de arenaene der en kan føle mestring og tilhørighet. Det gjelder for alt fra flyktninger til folk som føler utenforskap, opplever fattigdom, eller sliter med psykiske lidelser og sykdommer.
Hun mener full barnehagedekning også vil bidra til at barn integreres så tidlig som mulig.
– Vi må kutte i kontantstøtten. Noe av det viktigste vi kan gjøre, er å få mødrene ut i arbeid på en eller annen måte, og ut i samfunnet. Fordi mødrene har så stor innflytelse på barnas fremtid, det sosiale og det kulturelle miljøet de kommer fra, sier hun.
Engasjert familie
For Al-Samarai har ikke politikk vært et ukjent tema rundt spisebordet. Moren er fysiker og faren har doktorgrad i juss. Begge er utdannet i Irak. Politikken har vært et samlende samtaleemne.
– Far kom til Norge som politisk flyktning. Han er veldig opptatt av politikk. Både mine to eldre søsken og faren min har jobbet med Midtøsten-problematikk, så hjemme hos oss har vi vært opptatt av ulike deler av politikken, og det er jo gøy. Søsknene mine har engasjert seg i internasjonale løsninger gjennom FN, og så er det meg da… Som jobber med kommunepolitikk, sier hun med et glimt i øyet.
Bakgrunnen hennes har vært med på å forme et sterkt pågangsmot.
– Vi begynte jo i minus. Det har preget meg i den forstand at jeg har vært opptatt av å gjøre det bra og at jeg ikke vil skuffe. Jeg føler mine foreldre ga avkall på så mye for å gi oss det livet vi lever nå, så jeg har vært opptatt av å levere. De gangene jeg har hatt lyst til å legge meg ned og gi opp, har jeg reist meg opp og stått på.
Holmlias omdømme
29-åringens stå-på-vilje og engasjement viste seg fra tidlig alder. Som 13-åring begynte hun å jobbe for Norpost og leverte reklameaviser.
– Det var en fin jobb for en 13-åring, men det var så mange trapper og tunge aviser! Hvis jeg skulle ha råd til de små tingene jeg ønsket meg, måtte jeg fikse det selv. Ikke fordi foreldrene mine ikke ville, men fordi de ikke hadde råd, forklarer Al-Samarai.
Samtidig begynte hun sakte, men sikkert å interessere seg for politikk. Elevrådet var starten på hennes engasjement. Innen hun ble myndig hadde hun vært elevrådsleder, leder for Ungdomsrådet og til slutt satt hun i Det sentrale ungdomsrådet.
– Vi fikk lov til å være med i å utvikle Oslo-politikken, det var så utrolig gøy og givende, forteller Al-Samarai.
– Vi som var fra Holmlia hadde behov for å motbevise veldig mye. Vi ble jo Benjamin-generasjonen. Folk trodde vi var skumle uten at vi egentlig hadde gjort noe, og vi hadde et dårlig rykte. Men vi hadde drømmer. Vi ville få til en forandring, forteller Al-Samarai om ungdomstiden.
Her opplevde hun å få være med på ungdommens bystyremøte og fikk være ordstyrer. Det ga henne mersmak, og neste skritt ble å engasjere seg politisk. Hun meldte seg inn i AUF for ti år siden og inn i Ap i 2007.
– Jeg ønsket å fortsette mitt politiske engasjement, og Arbeiderpartiet var det partiet jeg var mest enig med, sier Al-Samarai.
I 2012 var hun ferdig utdannet jurist, og har siden studert kommunikasjon i USA og tatt noen fag på UiO.
– Jeg har en master i rettsvitenskap, i tillegg til å være halvstudert røver. Man sier jo alltid at politikere er halvstuderte røvere, sier Al-Samarai spøkefullt.
Fra 2011 og frem til 2015 var hun fast representant i Oslo bystyre. I dag sitter hun som varamedlem i bystyret og jobber som kommunikasjonrådgiver for Rud Pedersen.
Fire kjappe
– For et forbud mot hijab i skolen?
– Jeg er ikke for et forbud, for jeg vet ikke hvordan det vil bli i praksis. Jeg ønsker å beskytte jentene som blir tvunget til å ta på hijab, jeg hadde selv venninner som pleide å ta den av på vei til skolen. Det er ikke jentene som tar på hijab og er stolte av å presentere religionen sin og som har valgt det selv. Da vil jeg heller at ingen skal gå med den, enn at noen skal gå med hijab og være tvunget til det.
– Hva synes du om den pågående debatten om sosial kontroll?
– At jenter tar plass, synes jeg er dødsgøy! Jeg synes vi skal se til de jentene som tar debattene, men som ser nyansene mellom kultur og religion. Jeg heier på dem. Det er også fint at noen menn har kommet inn i debatten, for det har jeg savnet. Jeg savner de etniske norske stemmene som også tar den kampen, for jeg vet fra de miljøene jeg har vokst opp i at det også er flere etniske norske som blir utsatt for det. Vi må knuse glasstaket, og det er uavhengig av kultur.
– Hva mener du om å innføre sekulære skoler?
– Jeg synes ikke det er et problem om noen ønsker å bære religiøse symboler på skolen. Man gir skolen ansvaret for mange ting, og en av de holdningene en bør lære seg, er å være tolerant. Å lære om religionene på kryss og tvers.
– Hva tenker du om arrangert ekteskap?
– Var det ikke nylig et program på TV-Norge som het “Gift ved første blikk”? Det har jo åpenbart blitt en trend å gifte seg arrangert. Det er fort gjort at man gjør det til et minoritetsproblem, men det er det jo ikke. Tvangekteskap er jeg imot, på samme måte som jeg er imot hijabtvang. Jeg er imot alt som er tvang.
Saken ble opprinnelig publisert i mars-utgaven i år.
