– Farlige konspirasjonsteorier om muslimer

Utrop skrev nylig om vanlige myter om islam som særlig finnes i kommentarfelt på nettet og i bøker og artikler forfattet av ytterliggående «islamkritikere». Mangeårig antirasistisk aktivist og i dag rådgiver om ekstremisme i Antirasistisk senter, Shoaib Sultan, mener det er et viktig arbeid å imøtegå særlig de mytene som inngår i konspirasjonsteorier om muslimer.

– Hva er de viktigste feiloppfatningene om islam som du gjerne skulle sett ble borte?

– Det er mange, men myten om at muslimer har «rett til å lyve», vil jeg si er den aller farligste og mest ødeleggende. Det er fordi den kan undergrave den grunnleggende tilliten i samfunnet. Min inngang i norsk offentlighet kom etter en uttalelse fra Carl I. Hagen i 2004. Han skrev i forbindelse med et imam-besøk til Norge at vi ikke kan stole på det muslimer sier. De kan lyve fordi det står i Koranen at de har rett til det.

At muslimer får mange barn for å «overta Europa», er en farlig myte.

– Var Hagens påstand et tidlig tegn på at myten om taqiyya var i ferd med å spre seg?

– Ja, dette skjedde som sagt for 13 år siden. Jeg gikk ut med et enkelt spørsmål tilbake til Hagen: Hvor i Koranen står det? (Sultan var sekretær i Islamsk Råd på denne tiden, journ. anm). Han kom med mange eksempler på hva ulike folk har sagt her og der, men svarte ikke på spørsmålet. Grunnen var selvfølgelig at det ikke står noe sted at muslimer har en «rett til å lyve». Noe av grunnen til at jeg faktisk tok til motmæle i avisspaltene, var at sjefen på min daværende jobb oppfordret meg til det. En dag vi satt og diskuterte uttalelsene til Hagen under lunsjen, sa hun: «Hvis dette fester seg hos folk, vil det være kjempefarlig. Mange vil slutte å ansette muslimer fordi de mistenker dem for å lyve. Tenk på hvor mye det vil skade integreringen.»

Storhaugs inflasjon
– Hege Storhaug skrev i 2010: «Taqiyya kan brukes i både krig og fredstid, hvor som helst i verden, og både innen sunniislam og shiaislam er taqiyya godkjent.» Hun henviste da til en «godt dokumentert» artikkel i det nykonservative tidsskriftet Middle East Quarterly. Hvordan kan vi forholde oss til denne typen påstander, som tilsynelatende er akademisk troverdige?

– Den artikkelen Storhaug trakk fram, skiller seg klart fra det som finnes av ytterliggående islamkritikk mange steder. Den er langt mer akademisk i formen og kan se troverdig ut ved en rask gjennomlesning. Den er likevel problematisk på en del punkter. Slik jeg ser det, har forfatteren dratt konklusjonen på forhånd, og så leter han etter tekstbolker og enkle faktaopplysninger som kan se ut som de støtter opp om den. Det har ganske tydelig påvirket kildeutvalget. Forfatteren stiller seg ikke f eks ikke spørsmålet om hva andre lærde mener. Med andre ord: han utelater kilder og tolkninger som ikke passer til konklusjonen om at «muslimer har rett til å lyve».

Forfatteren, egyptisk-amerikaneren Raymond Ibrahim, har en bakgrunn som gjør at man kan forstå at han har et bestemt syn, mener Sultan.

– Han tilhører en forfulgt minoritet (han er koptisk kristen, journ.anm). Men det rettferdiggjør ikke at man sprer usannheter og anklager alle verdens muslimer for denne typen handlinger. Det grunnleggende her er at det ikke er slik at muslimer som ikke går rundt og lyver og bedrar, ikke bryr seg om hva som står i Koranen – det er heller motsatt. For som nevnt tidligere: Det står ikke i Koranen at muslimer har rett til å lyve.

Sultan mener vi alle har godt av å være selvkritiske når vi går inn i debatter av denne typen.

– Selvsagt kan jeg også anklages for å en interesse av å fremstille islam på en bestemt måte, akkurat som Raymond Ibrahim. Jeg vil lete etter det som bekrefter mitt positive syn på islam, og det kan kanskje alle troende beskyldes for til en viss grad. Men det Ibrahim gjør, er implisitt å hevde at alle de muslimer som ikke forstår det slik han gjør i artikkelen, enten lyver eller ikke har forstått sin egen religion. Det blir merkelig å tillegge andre særskilte tolkninger i en tro som man selv ikke deler.

Gjennomsnittsmuslimen har aldri hørt om begrepet taqiyya, tror Sultan.

– Men en del har har kanskje møtt det i debatter med ytterliggående islamkritikere, presiserer han.

Sultan mener Ibrahim går langt i sine konklusjoner, men at Hege Storhaug går enda lenger.

– Ibrahim sier at taqiyya kan anvendes «i en vanskelig situasjon», mens Storhaug sier at det gjelder alle, alltid. Det er en forskjell der.

– En religionshistoriker jeg snakket med, minnet om at det i Bibelen er Abraham som først lyver for å beskytte sin kone. Det er altså ikke slik at det åttende bud skal forstås i absolutte termer i kristendommen eller jødedommen?

– Nei, den etiske og filosofiske diskusjonen om det alltid er moralsk rett å fortelle sannheten, er ikke så rett fram som en del kanskje tror. Hva med dem som gjemte jøder under krigen? Ville det vært riktig av dem å svare «ærlig» hvis en tysk soldat kom på døra og spurte om de hadde noen jøder i huset?

Sultan påpeker at også menneskerettighetene inneholder prinsipper som av og til brytes mot hverandre i konkrete saker.

– Skal man sette et prinsipp øverst, vil jeg si at det er at livet er hellig. En del tror at islam er en streng religion full av absolutte påbud og forbud, men jeg mener at det er et viktig prinsipp i islam at man ikke skal dra sin egen tolkning nedover ørene på andre. Om du mener at det er bedre å sulte i hjel enn å spise svin, har du rett til å mene det, men du har ingen rett til å påtvinge andre den tolkningen.

Fødselstall og vold
– Hva er nummer to på lista over myter du gjerne vil til livs?

– Påstanden om at muslimer får flere barn, kan være problematisk. Et eksempel på det kom fram i boka til Hallgrim Berg (tidligere stortingsrepresentant for Høyre, nå skribent og forfatter, journ.anm). Det er ikke tvilsomt i seg selv å snakke om fødselstall. Men det blir problematisk når man knytter fødselstall til premisset om at det er en del av en plan. At muslimer får mange barn for å «overta Europa», er en farlig myte. Den undergraver også tillit.

– Og nummer tre?

– En del ekstreme islamofobe er nokså godt skolert i Koran-vers, og trekker fram «voldelige vers» i Koranen, mens mannen i gata ofte har en mer vag forestilling om at «islam er voldelig». Som tredje forestilling som bør imøtegås, ville derfor jeg valgt myten om voldelige vers i Koranen, eller mer generelt formulert: at Koranen tillater og/eller islam fremmer vold. Ofte brukes konflikter i Midtøsten og andre muslimske områder som «bevis» på dette: «Se hvordan det er der nede. Det må jo være en grunn til det.» Samtidig overser man de politiske, sosiale og økonomiske årsakene til konfliktene. Og ikke minst ser man bort fra våre egne, altså vestlige og andre utenforstående lands, handlinger. En rekke aktører har hatt interesser som går på tvers av interessene til befolkningen i disse landene og har vært med på å destabilisere land hvor det nå er konflikt. Det har f eks skjedd når man har valgt å støtte diktaturer, og ikke minst når man ikke lenger støtter dem, men heller ikke har noen plan for å bygge opp institusjoner som kan opprettholde ro og orden. I Libya har vi fått en IS-stat midt i et område hvor det ikke har funnes noe slikt før. Det er fordi man har etterlatt et maktpolitisk vakuum. IS er nettopp på utkikk etter slike steder.

Fra tekst til handling
– Det virker som mange av de mest utbredte mytene om islam tar utgangspunkt i noe (man tror) er foreskrevet i Koranen eller islamsk tradisjon, og ut fra det konkluderer med at fordi det står skrevet, er det også noe muslimer flest faktisk gjør og mener.

– Ja, og der har du et kjempeproblem med måten å tenke på. Kan muslimer gjøre noe som ikke står i Koranen? Kan man være muslim og samtidig være tyv uten at det første er årsaken til det andre? Når man kommer dit at man slår fast at onde handlinger har direkte støtte i religiøs litteratur og leveregler, da er man kommet til et punkt hvor jeg synes det blir nærmest nytteløst å diskutere.

Han påpeker at sterkt troende kristne kan bli sinte når noen viser til at det finnes tekstpassasjer i Bibelen som kan tolkes i retning av et voldelig budskap.

– Da svarer de straks: «Ja, men du vet jo at det ikke betyr det!» Ja, selvsagt vet jeg det, på samme måte som jeg vet at enkelte vers i Koranen betyr noe annet enn det ekstremister på begge sider påstår.

– De mer «avanserte» islamofobe vil si at muslimer tror at Koranen er Guds ord – ordrett – mens det ikke er tilfellet for kristnes forhold til Bibelen. Derfor må muslimer følge alt i Koranen til punkt og prikke.

– Ja, og en del sier til og med: De som mener at alt skal følges ordrett, er de egentlige muslimene. Alle de andre er enten løgnere eller ikke ordentlige muslimer.

– Hvordan møter man påstanden om en direkte årsakssammenheng mellom tekst og handling?

– Det er riktig at muslimer tror på Koranen som Guds ord, nedlevert direkte til profeten Mohammed. Men det betyr ikke at man kan ta løsrevne sitater og påstå at man dermed vet hva alle muslimer tenker og innerst inne ønsker å gjøre. Et Koran-vers sier f eks: «Drep dem der dere finner dem.» Sammenhengen her er en lengre historie med kriger som bølget fram og tilbake, altså en henvisning til en konkret historisk hendelse. Det er på ingen måte en generell oppfordring til å drepe. Det finnes ingen slik oppfordring til drap i Koranen. I de fleste tilfeller kan man løse opp i misforståelser av denne typen ved å begynne ti vers før det omdiskuterte verset og slutte ti vers etterpå. Da får man nesten alltid en annen forståelse.

Usexy, men effektivt
I debatten om islam, som i andre debatter, kan man møte folk som er så overbeviste at fakta ikke biter på, medgir Sultan. Men selv da er det håp.

– Det hjelper av og til å trekke fram fakta som ikke truer motpartens verdenssyn. Du kan f eks vise til at mange muslimer er fredelige, og at gjennom historien har det og det verset vært tolket annerledes, og opplyse om hva de tolkningene er. Det er ikke noe problem å være åpen om at ekstremistene tolker det samme verset voldelig eller undertrykkende. For de sterkt islamofobe kan alltid vise til IS: «IS sier det, og derfor er det jeg sier om islam, sant.» Vel, det er sant om IS.

Det som fungerer for å bekjempe myter, er langsiktig dialog, mener Sultan.

– Det er ikke sexy, ikke spennende og skaper ikke overskrifter. Men folk snur når deres opplevde virkelighet blir annerledes nok. Jeg har selv flere ganger sett at folk som har vært langt ute på ytterkanten, har beveget seg til et sted der hvor det i alle fall er mulig å diskutere.

Sultan mener det er viktig å ha en samtale om hva religiøse tekster er, og hvordan man bør og kan forholde seg til dem.

– En religiøs tekst er annerledes enn en bok om vitenskap eller samfunnslære. Det er andre måter å lese den og forstå den på. Vitenskapelige bøker fremstiller sitt stoff med logikk og empiriske observasjoner. En religiøs tekst har andre kvaliteter og må derfor leses på en annen måte. Budskapet i en religiøs tekst er ofte formulert metaforisk, med språklige bilder, og derfor fører det galt av sted å utlede kunnskap om den fysiske virkeligheten direkte fra religiøse tekster, det man må gjøre, er å forsøke å forstå hvilke budskap om moral og god livsførsel som det religiøse billedspråket er ment å formidle.

Sultan er opptatt av at det finnes mange ulike måter å tolke og forstå islam og Koranen på.

– Å få folk til å åpne seg for å se at det finnes flere tolkninger, mener jeg er sentralt. Når man får lirket løs ideen om at det bare finnes én gyldig tolkning, har man kommet langt.

– Og for at det skal skje, må muslimer og ikke-muslimer faktisk ta seg tid til å snakke sammen?

– Ja. ARS hadde jo Tea Time lenge. For noen få individer endte nok Tea Time opp med å forsterke de negative forestillingene de hadde, men for de aller fleste brøt det ned barrierer – begge veier. Det er det vi bør gå for. Vi klarer ikke å overbevise alle, men jeg har tro på at vi kan nå fram til folk flest.

– Det å arbeide for å holde mytene på et minimum er målet?

– Ja, og for å holde disse forestillingene i utkanten av debatten, der de hører hjemme. Når mytene begynner å forkludre landskapet i midten, er det fare på ferde.

– Ser du noen tendenser til det i den norske debatten?

– Innimellom. Vi har et regjeringsparti hvor enkeltpolitikere kommer med ganske skremmende utsagn uten at det kommer noen særlige reaksjoner fra ledelsen. En kommunestyrerepresentant fra Frp skrev før jul et innlegg i Tønsberg Blad der hun tar opp blanding av raser og kommer med konspirasjonsteorier om muslimer. I en kommentar til saken, som jeg skrev i Dagsavisen, påpeker jeg at Frp-ere har blitt ekskludert fra partiet fordi de har hatt kontroversielle meninger om regionreformen. Men når noen sier noe rasistisk, skjer det lite. Man har riktig nok diskutert saken i Tønsberg i Frp, og man har kommet fram til at hun ikke mente det hun skrev på den måten det fremsto. Det kan godt hende det er noe i det, og at den representanten det handler om, må få bedre opplæring i å skrive leserinnlegg og forholde seg til offentligheten. Det er for så vidt greit nok, men jeg synes likevel Frps ledelse har vært for dårlige til å ta skikkelig tak i slike saker og komme med klare uttalelser mot konspirasjonsteorier og rasisme.

Utrop har vært i kontakt med Hege Storhaug og Carl I. Hagen for å få tilsvar i denne saken, men ingen av dem har valgt å svare. Det kommer en egen artikkel om temaet på utrop.no fra Hallgrim Berg.