Foto: Rune Hammerstad
- Årskavalkaden: Videreført identitetspolitikk formet av teknokrati - 30.12.2024
- Jul i Chile – tradisjoner og familiehygge - 26.12.2024
- Norske mobilselskap outet asylsøkere - 23.12.2024
– Vi har blitt intervjuet oftere i argentinske og tyske nettsteder og mediekanaler når vi har hatt konserter der enn når vi har hatt konserter i Norge, sier Espegard til Utrop.
– Men nå skal vi få til en endring på dette, sier han selvsikkert.
Vi møter bandet mens de øver i de æreverdige lokalene på Gamle Raadhus Scene, et av de eldste bevarte husene fra 1600-tallets Kristiania.
Alle folk og alle land har en eller annen form for slike folkelige og opprinnelige kunstuttrykk.
Karl, sammen med trønderske Åsbjørg Ryeng og Buenos Aires-fødte Juan Pablo De Lucca, stiller velvillig opp for Utrops fotograf, sammen med de inviterte gjestene Martin Alvarado og Benjamin Groisman, begge argentinske musikere bosatt i Spania, som senere den kvelden skulle bidra med på en konsert i bandets Norgesturné.
Etter å ha vært flere ganger i landet, og vist seg frem for tango-miljøer i Argentina, Norge og Europa, har Espegard lært seg spansk med knirkefri argentinsk aksent.
– Che mirá (se her). Tango triste, sier han når vi viser ham et av bildene i svart-hvitt format, og hvor hele bandet ser gravalvorlige ut.
Fra nettchatting til scenen
Historien om El Muro startet da Drammensgutten Espegard, som i årevis hadde utviklet et lidenskap for Argentina og tango, og bandeonist Åsbjørg Ryeng ble kjent med Juan Pablo.
– Juan Pablo tok kontakt med Åsbjørg på nett, og deretter ringte hun meg. Så fortsatte vi å snakke sammen alle tre. Jeg chattet med ham, fortalte ham at jeg var fiolinist, og at jeg hadde vært med på tangoensemblet Orquesta del Centenario. Juan Pablo bodde på den tiden i Hamburg, var i Oslo fra januar-april 2017 og flyttet til Berlin i mai. Etterhvert vokste frem idéen om å få til et mer fast samarbeid mellom oss tre.
Juan Pablo ble kommer fra en kjent tangofamilie i Buenos Aires, og ser på El Muro som et prosjekt som skal ta tangoen ut til folket.
– Jeg tenker at vi kanskje hadde funnet hverandre, selv uten nettet. I den moderne globale verden er livet mer transnasjonalt og mobilt enn noensinne. Tangoen som min bestefar, og mange andre fra hans generasjon fremførte i innestengte huslokaler i Buenos Aires har nå nådd ut til alle verdenshjørner.
Vært med på Norske Talenter
I over to år har Juan Pablo pendlet frem og tilbake mellom Berlin og Oslo for treffe Anbjørg og Karl. Livet den siste tiden har bestått av mye reising og halvfulle kofferter.
– Vi har etterhvert begynt å forstå at det skal mye logistikk og planlegging til for å drive et band, og at det er ingen bijobb, forklarer Karl.
Fans av tv-showet Norske Talenter vil huske bandet, som opptrådte sammen med danseduoen Steinar Refsdal og Cyrena Drusine, og kom helt til finalen i programmet.
– For oss var det et eventyr, siden det var vår første gang på TV. Vi som ikke engang er blitt intervjuet av en større norsk publikasjon, i motsetning til i Argentina, hvor flere har snakket med oss. Der nede er det også naturlig at vi får et spesielt fokus, ettersom det finnes få norske tango-band. Vi er en sjeldenhet, og det skaper ekstra interesse.
Spesialinstrumentalist
Selv er Espegard utdannet fiolinist fra Sveits og fra Musikkhøgskolen her hjemme. Juan Pablo har bakgrunn som pianist og komponist. Sammen fikk de med seg Trondheimsjenta Åsbjørg, som er en av få kyndige på trekksspillinstrumentet bandoneon. Et instrument med tysk opprinnelse, men som forbindes mest med tangoen, etter at tyske innvandrere brakte det med seg til Argentina sent på 1800-tallet.
– Fra tidlig av ble jeg fascinert av bandoneon, faktisk siden jeg begynte på Kulturskolen i Trondheim. Jeg ble lært opp av bandoneonmesteren Per Arne Glorvigen. Jeg ble rett og slett spesialist, forklarer hun.
– Hvordan ser du på tangointeressen i Norge?
– Jeg ser at det er mange små konsentrerte miljøer, og at interessen ligger latent. Som band føler jeg at vi ikke bare skal prøve å nå kun de innvidde, men også de som står utenfor, og ikke kjenner sjangeren.
Stolthet som bringes videre
Juan Pablo føler på sin side en stolthet over å kunne å ta en musikkform som han har fått inn med morsmelken ut i den store verden.
– Folklore ser jeg på som en menneskelig aktivitet som går på tvers av etniske og kulturelle skillelinjer. Alle folk og alle land har en eller annen form for slike folkelige og opprinnelige kunstuttrykk. Jeg har lyttet på norsk folkemusikk, og kjenner igjen mye av den samme følelsen som når jeg hører den råe urbane tangoen fra 30- og 40-tallet og min bestefars ungdomstid.
– Tango er i den samme spesielle situasjonen som andre latinske sjangre som spansk flamenco og portugisisk fado. Sjangrene har sitt kjerneområde, som fortsatt er et skapersentrum, samtidig som man greier å eksportere seg selv ut til verden.
Gammel og ny tango
Espegard vil selv beskrive stilen til El Muro Tango på følgende måte:
– For oss handler det om å vise kraft, synlighet og styrke. Samtidig skal tangoen vi lager ikke bare være tradisjonell. Vi går ikke av veien for å lage tangoversjoner av aktuelle poplåter. Noe ganger kan det hende at vi kan spille litt cumbia-crossover, hvis noen skulle leie oss til et bryllup. Ellers er vi en rendyrket tangogruppe, men på egne vikår.
Juan Pablo legger til:
– Grunnen til at vi spiller både gammel og ny tango er fordi vi liker å bli inspirert av tradisjonen, samtidig som vi må ha noe originalt og aktuelt. I Argentina er tango både og, både det gamle og det nye eksistererer sammen. Vi tenker oss tango som samtidskunst. At vi lager noe levende, slik at man ikke sitter med en museumsfølelse, men at man hører på et folkelig kunstuttrykk som lever i tiden.
FAKTA
Om tango
Tango er en dans og en musikkform som oppsto på slutten av 1800-tallet i Buenos Aires i Argentina og Montevideo i Uruguay. Landene har lenge stridd om tangoens fødested, men bila striden i 2008 og søkte året etter i fellesskap UNESCO om at dansen skulle defineres som del av Verdensarven.
Her hjemme har norske tangomusikere høstet internasjonal anerkjennelse, med personer som Per Arne Glorvigen og Sverre Indris Joner fra orkestrene Tango for 3 og Electrocutango blant de mest kjente.
Også andre tangoensembler finnes i Norge, kvintettene (Piazzollakvintettene) Tango Concertino (oppløst i 2010) og Quinteto Nidaros samt et «Orquesta típica»; Tangueros del Norte, alle grunnlagt av bandoneonisten Kåre Jostein Simonsen.
(Kilde: wikipedia.no)
