Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
For oss i Norge og resten av verden har Sverige alltid fremstått som Folkhemmet – et raust, generøst og inkluderende sted.
I de siste årene har glansbildet begynt å falme. Vi leser om opptøyer, bilbranner og politifolk som har gitt opp. Om at det har kommet inn for mange nye, og at dette har ført til store sosiale og samfunnsmessige problemer. Om ghettodannelser og økende kriminalitet.
Bekymringene er mange. Mange har lenge følt at de ikke har kunnet ta opp det de har på hjertet. Resultatet har blitt økende oppslutning om høyrepopulistiske og sterkt innvandringskritiske alternativer.
Noe av det som provoserer mange, er den stadige demoniseringen som SD-velgere og andre tilhengere av asyl- og innvandringsrestriksjoner opplever i den offentlige debatten.
En kan si at Sverige allerede holdt på å falme tidlig på 90-tallet. En flerårig finankrise førte til en sterk kontraksjon i økonomien, fall i svenskekronen og massearbeidsledighet. Folkhemmet ble slått knock-out, og en av reaksjonene ble det parlamentariske eksperimentet Ny Demokrati (NyD). Partiet ble grunnlagt i februar 1991, og kom inn som en hvirvelvind i det svenske valget samme år på høsten, med kampsakene «sunn fornuft, restriktiv flyktningpolitikk, lov og orden og reduksjon av offentlig byråkrati», ifølge Wikipedia.
Partiet fikk inn 25 representanter ved det valget, men forsvant ved neste korsvei fire år senere, da økonomien hadde hentet seg inn igjen. I 2000 var partiet konkurs og nærmest tvangsoppløst.
Forklaringen
Samtidig har ikke den ytre høyresiden i Sverige ligget nede med brukket rygg. Sverigedemokraterna, som ifølge TV2s seneste måling ventes å få 69 riksdagsmedlemmer, er på en måte etterfølgeren av NyD. Søndag kan de gjøre tidenes brakvalg, og de regjerende sosialdemokratene et av de dårligste på lenge.
Man kan spørre hvorfor er det blitt slik i Sverige? Hvorfor kan et parti som er enda mer hardtslående enn vårt eget Fremskrittparti, særlig når det gjelder innvandring, integrering og flerkultur, fosse frem på denne måten?
Økonomi er ikke forklaringen. I fjor hadde svenskene en BNP-vekst på sju prosent. Egentlig burde slike tall kunne sikre velferden til mange nye flyktninger, flere enn de som er tatt inn.
Problemene har nok andre forklaringer.
Særsvensk berøringsangst
Lenge har man i Sverige hatt en diskurs preget av berøringsangst. Man har ikke gått inn i roten av problemene. Istedet har man sett den andre veien. Sverige virker også i langt større grad å være et klassebasert samfunn enn det norske, selv i det sterkt egalitære Folkhemmet. Landets politiske elite står fjernere fra den vanlige borger enn i Norge. Dette gjør også at SDs retoriske grep går hjem hos Medel-Svensson stadig mer, til det punktet at partiet på søndag kan bli landets nest største enkeltparti.
Vi kan se på den svenske innvandringsdebatten som en trykkoker, som nå hetes opp. Særlig de siste tids hendelser påvirker. Men i stor grad kommer benektelsene fra flere hold i den herskende politiske klassen. Uten denne særsvenske berøringsangsten ville man hatt en langt ærligere debatt.
SD-velgerne, og andre potensielle velgere føler at Folkhemmet og det svenske tillitssamfunnet er under press fra globalisering, og at avstanden mellom folk er blitt større. At særlig den store fluktstrømmen og innvandringen i perioden fra 2015 og frem til i dag har skapt større klasseskiller og etniske skiller.
Som svensk-iranske Nima har flere av de som vurderer å stemme på Sverigedemokraterna selv flerkulturell bakgrunn. De mener det må settes et tak på den svenske gjestfriheten.
Noe av det som provoserer mange, er den stadige demoniseringen som SD-velgere og andre tilhengere av asyl- og innvandringsrestriksjoner opplever i den offentlige debatten.
Det er god grunn til å spørre om ikke et fravær av den stadige brunbeisingen av 20 prosent av Sveriges befolkning ville gitt en åpnere og redeligere debatt. Paradokset er at en åpen debatt kunne ha redusert tilslutningen til de ytterliggående høyrekreftene.
Samfunnslimet løses opp
Nylig var jeg i Stockholm, og ble skremt over det segregerte bomønstret. I Rinkeby, Norsberg og flere andre drabantbyer utenfor Stockholms bykjerne må du lete med lupe for å se et svensk fjes. Jeg tok også turen til det velstående Saltsjöbaden i Stockholms skjærgård, blant finfine villaer og store yatcher. Undertegnede var kanskje den eneste med mørk hud under den delen av turen, med unntak av togkonduktøren på forstadsbanen.
Turen fikk meg virkelig til å tenke. Folk vet lite om hverandre. Jeg fikk en følelse av at folk ikke lever i samme land.
Kan det være slik at bosegregering smitter over på flere samfunnsområder? Når majoritet og minoritet ikke bor sammen – er dette et første steg mot oppløsning av samfunnslimet? Kanskje er dette det tydeligste utslaget av de svenske tilstandene som mange snakker om?
Folk som ikke bor sammen, snakker ikke sammen. De som bor sammen, snakker bare med hverandre. Ekkokamrene flytter ut fra den virtuelle verdensveven og inn i den fysiske verden.
Oppsplittingsprosessen ser ikke bare ut til å gjelde majoritet kontra minoritet, men også andre områder. Svensk samfunnsdiskurs ser også ut til å dele folk i gode og flerkulturvennlige, kontra grensevoktere, som sees på som moralsk klanderverdige.
Den viktigste leksen
Kanskje er dette den viktigste leksen for oss på andre siden av Kjølen, at vi aldri må havne på dette stadiet. Vi må fortsette å ha mangfold i meningsbrytningen. De vanskelige spørsmålene må ikke skyves under teppet.
Jeg håper innstendig at vi aldri opplever det samme som skjer i Sverige, med økt politisk støtte til krefter på ytre høyre på den ene siden, og segmentering av etniske minoriteter på den andre. Uansett hvordan det går med det svenske valget denne helgen: å holde på i samme steam vil gi mer frustrasjon og polarisering og økt konfliktnivå frem mot neste valg i 2022.
Til syvende og sist er det opportunistiske politiske krefter som tjener på splittelse og konflikt. SD kommer med radikale og fristende idéer, men få konkrete løsninger i en stadig mer komplisert verden.
