Foto: Loz Pycock
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I Utrops nettutgave forrige uke spurte vi ulike aktører om deres syn på et aktuelt spørsmål: trenger vi en særskilt handlingsplan mot islamofobi og muslimhat?
Spørsmålet kom på dagsordenen etter moskéangrepene i Christchurch 15. mars. Gjerningsmannen, en 28-årig mann fra Australia, uttrykte sterke anti-muslimske antipatier i et manifest. Han mente seg radikalisert etter et besøk i Europa, og fremtoningen hans bærer preg av endetids- og krigsretorikken som finnes på ytterste høyre.
Angrepet var en tragisk respons på det han og hans meningsfeller mener er en islamsk invasjon.
Ulike og splittede handlingsplaner kan på lang sikt svekke anti-ekstremismekampen
Ekstra vern
For tre år siden gikk Linda Noor i Minotenk gikk ut med en oppfordring om å lage en særskilt handlingsplan for muslimer. Mye av legitimeringsgrunnlaget for en slik plan er at Regjeringen allerede har en handlingsplan mot antisemittisme.
I et intervju med Utrop viser Noor til at særskilte tiltak har oppbacking fra tunge faginstitusjoner, som Likestillings- og diskrimineringsombudet, Holocaust-senteret og C-Rex senteret. Hensynet til et ekstra vern for en bestemt gruppe handler ifølge henne om handler om å få en politisk erkjennelse av at dette er et samfunnsproblem, med en forpliktelse til å ta grep, ifølge Noor.
SSI-leder Shakeel Rehman mener derimot dette utvanner ekstremismebekjempelsen, og at en bred handlingsplan mot ekstremisme og radikalisering er veien å gå.
Uheldig sideeffekt
Samfunnsdebattant Yousef Bartho Al-Nahi gir i en VG-kronikk støtte til Rehmans syn. Han hevder en egen handlingsplan mot muslimhat er en dårlig idé. I slår til lyd for en offensiv handlingsplan, som aktivt tar et oppgjør med konspirasjoner og hat, som må være universell og bygget på et fellesskap og en felles kamp.
Her må jeg si meg enig med Al-Nahi. Som han også påpeker, trenger man ikke mindre fokus på spesielt utsatte grupper. Vi trenger heller en mer proaktiv holdning i bekjempelse av hat på universell grunnlag.
Å fokusere kun på en enkel gruppe i en bestemt handlingsplan kan ha uheldige sideeffekter. Andre grupper kan føle at de ikke får den samme beskyttelsen fra staten, og vil etterhvert kreve sin særegne handlingsplan. Vi får et for stort fokus på gruppeidentitet, og ulike oppstykkede strategier som gjør arbeidet med å bekjempelse av hat og voldelig ekstremisme enda vanskeligere.
Kan gjøre utsatt gruppe mer utsatt
Norske muslimer er fra før av allerede en utsatt minoritet. Fiendtlig innstilte grupperinger kan misbruke denne “særskilte beskyttelsen” i konspiratorisk øyemed, og til å ytterligere fyre opp et allerede hatsk og brutalisert offentlige ordskifte. Noen kan oppfatte dette som om myndighetene er mer tilbøyelig til å beskytte noen fremfor andre grupper i samfunnet. I en tid hvor identitetspolitisk diskurs vinner stadig terreng er dette svært farlig.
Resultatet kan paradoksalt nok bli at norske muslimer bli enda mer sårbare for hat, hets og potensiell vold enn uten en særskilt tilrettelagt handlingsplan. Oppstykkede handlingsplaner kan på lang sikt svekke kampen mot anti-ekstremisme.
Tvesidig hat som truer demokratiet
Et stadig mer radikalisert og voldelig ytterste høyre betyr større fare for angrep mot muslimer og muslimske institusjoner. Og ditto like mye fare for gjengjeldelsesangrep fra radikaliserte islamister. Sistnevnte nærer seg på et konspiratorisk narrativ om Vesten kontra islam, og verver særlig blant unge som ikke føler tilhørighet til det norske storsamfunnet.
Til tross for at de ligger på hver sin ytterkant, deler både det ekstreme høyre og jihadismen konspiratoriske forklaringsmodeller og narrativer. Begge vil ha etnisk, etnokulturell og religiøs likhet. Begge forsvarer bruken av vold mot uskyldige, enten det er muslimer i bønn i Christchurch eller trikkepassasjerer i Utrecht.
Trusselen fra fra ekstremistgrupper, enten de er på det ene eller den andre siden, motarbeider det liberale demokratiet. Målet deres er å gjennomføre så mye vold og avle så mye hat at demokratiet svekkes. Vi kan derfor ikke bekjempe disse gruppene særskilt og hver for seg.
Vi må bekjempe hatet mot utsatte grupper som muslimer og jøder, men da som del av en helhetsstrategi.
