Foto: The Node
Les også:
Nødvendig med bevissthet om religiøs åpenhet og tankefeil
Trenger islam reform?
Reformarbeidet i islam lever
Pennens krig er den sterkeste jihad
Reformønsker er et kjærlighetstegn
Islamist eller høyreradikal – Reform mot radikalisering nå!
Utrop har publisert en rekke artikler i reform-serien om islam. Disse konkrete artiklene er i seg selv et tegn på den mangfoldighet som eksisterer i islamsk tradisjon. I grove trekk er det mulig, basert på de respektive tekstene, å skjelne mellom to ulike tilnærminger: den tradisjonelle og den fornuft–orienterte.
Det ligger en fare i lene seg på religiøse tankerekker om at den som tolker ikke kan ta feil.
To erkjennelsesmessige posisjoner
I den tradisjonelle metoden kommer tradisjonen før fornuften. Der ligger det en fare i en unødvendig opprettholdelse av det normative. Det kan bidra til å underkjenne viktigheten av nytolkning og nytenkning av islams kjerneprinsipper i lys av menneskets skiftende tilværelse.
Den fornuft-orienterte, på den annen side, fornekter ikke den overleverte tradisjonen, men fastholder fornuftens metodologiske fortrinnsrett. Med andre ord, fornuft og erfaring vektlegges og konvensjonene settes under fornyet debatt og kritisk nærlesning. Tilhengere av denne retningen opplever at all fortolkning er historisk situert, betinget av fortolkerens kunnskap, kognitive kapasitet, kultur og erfaringer, og at fortolkningen derfor hele tiden kan endres.
Islams kompleksitet
Å innta en posisjon som argumenterer for at det ikke finnes alternativer til ens egen posisjon, markerer en trangsynt tenkning. Det ligger med andre ord en fare i opprettholde religiøse tankerekker basert på at den som tolker ikke kan ta feil. På denne måten mister en blikket for islams historiske kompleksitet. Dette fører til at man enkelt tipper over til endimensjonale forståelser og tankebaner. Siktemålet bør være å unngå å bli sittende fast i låste strukturer, og heller bevege seg i retning realistisk og gradvis forbedring. Av den grunn kan troende muslimer med fordel stille seg skeptisk til religiøse autoriteter som fremsetter snevre tilnærminger til islam. Dette skyldes simpelthen at tilnærmingen bagatelliserer og overset mesteparten av den rikdom som eksisterer i islams tradisjon.
I en tid hvor muslimer er utsatt for negativ annengjøring, i skremselspropaganda og fremmedgjørenede konstruksjoner, behøver vi ikke mer av ensidige tilnærminger. Vi behøver snarere en god og sunn intra-islamsk samtale, slik at det skapes et nødvendig selv-kritisk rom for en åpen og fornuftig meningsutveksling og meningsdannelse på tvers av sekteriske skillelinjer. Dette forutsetter en dialogisk grunnholdning.
Dialogisk modus
Dialog fordrer tre vesentlige elementer, som flyter over i hverandre. (1) det argumentative, (2), det interpersonelle, og (3) det individuelle.
Det argumentativebestår av at aktive parter i en dialogprosess må ta motpartens argumenter på alvor.
Det interpersonelleinnebærer en grunnleggende vilje, og empatisk kapasitet, til å sette seg i andres posisjon.
Det individuelleimpliserer en åpenhet til holdningsendring, dvs. å være kapabel til å endre selvoppfatning og atferd, dersom det foreligger gode argumenter for det.
Det underliggende premiss for enhver dialogisk aktivitet sentrerer rundt det såkalte fallibilistiske ansvar. Dette ansvaret innebærer å utvikle en bevissthet om at hver og en deltager synger med sitt nebb. Altså at intet er ufeilbart, og at en bør stille seg kritisk, også til det som presenteres som ultimate sannheter. Enhver påstand kommer fra ett perspektiv og én bakgrunn. Dette fordrer også en velvilje til å behandle motargumenter med åpenhet og respekt, samt en aksept av at man kan ta feil. Herunder en vilje til læring og utvidelse av tankens mulighetsrom.
Helt nødvendig med dialog
Denne grunnholdningen er en viktig mental øvelse i en tid hvor fysiske vel så mye som virtuelle samtaler lett degenereres til steile fronter. Vi bør sikte mot en åpen dialog, basert på gjensidig anerkjennelse, med siktemål å vinne felles innsikter og utvikle en større intelligens. Det er av ytterste viktighet å hegne om det felles menneskelige (menneskets verdighet) og en fornuftig samtale om islam, muslimer og troens potensial. Unge muslimske ledere og samfunnsdebattanter bør bidra konstruktivt gjennom å verne om islams mangfoldighet.
