Foto: flickr.com
- – Viktig å samle chilenere fra hele verden til kulturfestival - 05.11.2024
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
Brochmann skapte sterk kontrovers da hennes utvalg i fjor overleverte utredningen Velferd og migrasjon – den norske modellens framtid. Utredningen fokuserte på økt migrasjon og internasjonal mobilitet og konsekvenser dette har for velferdsstaten.
Nå er hun ute i mediene igjen, hvor hun uttaler seg i forbindelse med nye oljefunn. Overfor Dagens Næringsliv påpeker hun at langvarige oljeinntekter kan fjerne frykten for at innvandring truer velferdsstaten. Men flere innvandrere kan også bety større klasseskiller, samt sosiale og kulturelle problemer.
Selektiv skepsis
Vi må tørre å være politisk ukorrekte nok til å diskutere utfordringene med innvandring.
IMDis Integreringsbarometer for i år viser ihvertfall at nordmenn er mindre skeptiske. I forhold til i 2010 er det færre som ser de nyankomne som en “trussel”. Samtidig er det en sterk splittelse i synet på innvandringsvolum. 55 prosent er positive til økt innvandring, mens restende 45 prosent mener Norge ikke bør slippe inn flere.
Mye av denne selektive skepsisen har nok å gjøre med hvordan innvandringen har vært portrettert, særlig i mediene. En kan nesten få inntrykk av at Norge blir oversvømt av alt fra eurokriseflyktninger fra Spania og Hellas, via rumenske rom-folk til flyktninger fra krigsområder.
Trenger folk- men også systematisering og verdiskapning
En av premissene hos de mest innvandringsvennlige er at Norge trenger fremtidig arbeidskraft. Jeg kan skjønne poenget. Tross høyere fødselsrater enn i mange EU-land vil Norge om 40-50 år måtte ha i bakhånd folk som kan fortsette verdiskapningen og ta seg av eldrebølgen som vil komme når etterkrigstidens første velstandsgenerasjon legger inn årene.
Samtidig trengs det systematisering. Ennå velger mange å tro at ting skal gå av seg selv. Men det går ikke. Norsk natur og kultur er noe man trenger en god porsjon motivasjon for å tilpasse seg til.
Land som USA, Australia og Canada lykkes med innvandring i større grad enn Europa. Og det har ikke bare å gjøre med mangel på et trygdesystem som angivelig “passiviserer” folk, men også at man stiller krav til den som kommer inn, for eksempel når det gjelder utdanning. Og har man ikke har den relevante utdanningen, er det rett inn på skolebenken for kompetansebygging.
I USA er en gruppe som somaliere en av de aller best integrerte nykommergruppene, med høy inntekt og minimal bruk av sosiale ordninger, nettopp på grunn av dette.
Ny strategi nødvendig
Norge, som nå opplever det kanskje største innvandringstrykket i løpet av sin historie, må utvikle et system som gjør det mulig å kartlegge utdanning, kompetanse, formål og motivasjon hos de nyankomne. Istedenfor å fokusere bare på å kaste ut folk, så burde UDI og andre lignende instanser endre sin praksis og heller gå inn for en effektiv innvandringspolitikk som gagner staten og samfunnet. Vi må rett og slett opprette en grønt kort-system á-la USA.
Skepsisen i kjølvannet av utvalgets rapport er også berettiget. Utfordringen handler ikke om hvor mange som kommer hit, men om de har yrkeserfaring og kunnskaper, fremfor å ende opp som trydemottakere, uten noe forhold til storsamfunnet eller nærmiljøet.
Brochmann har spilt ballen. Nå må vi, som kanskje på mange punkter ikke deler hennes syn, også tørre å være politisk ukorrekte nok til å diskutere de ovennevnte utfordringer, på konstruktivt og løsningsorientert vis.
