- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Årene fra 2000 til 2003 er preget av stort fokus på innvandrernes såkalte barbariske tradisjoner som tvangsekteskap, omskjæring, æresdrap og terrorisme, og at disse var eksempler på mislykket integrering. Det som startet med 11. september fortsatte videre med Kadra Yusuf som satte omskjæring på dagsorden, Shabana Rehman Gaarder som satte fokuset på kvinneundertrykking og Fadime-drapet som satte fokus på æresdrap. Det ble stilt spørsmål om den underliggende årsakene til barbariske tradisjoner kunne knyttes til islam, likevel var var offentligheten først og fremst opptatt av disse tradisjonene og kulturer som måtte bekjempes. Handlingsplaner, konferanser og debatt varte i 10 år.
Mediene var varsomme med å dekke saker knyttet til innvandrere før år 2000. Asyl- og innvandringssaker dominerte, og kun noen få kontroversielle saker fikk plass. Mediene våget ikke å stille kritiske spørsmål av redsel for å bli stemplet som rasister. Men etter avsløringene av de barbariske tradisjonene skulle mediene, politikere og fagpersoner endelig våge å snakke om den mislykkede integreringen. Det endte med et voldsomt angrep på innvandrere. Det er i alle fall slik innvandrergrupper oppfattet debatten, og fremdeles gjør det.
I 2009 ser vi nye tendenser. Problemene knyttet til de barbariske tradisjonene er fortsatt hovedtema, men det er en endring i hvordan årsakssammenhengene fremstilles. Nå er det islam som er den farlige ideologien som fører til mislykket integrering, eller frykten for at Norge skal bli ”islamisert”, som dominerer.
Siden 2000 kunne vi se tydelig hvem som var på hvilken side. Det var Shaban Rehman Gaarder og Kadra som fikk god støtte fra norsk offentlighet på den ene siden og alle som ikke var enig med dem på den andre siden. Rehman og Kadra har selv opplevd sine egne kulturer på det verste og ønsket endring på barneoppdragelse og kvinnesyn og ønsket like rettigheter for alle. De gikk langt for å påpeke en del feil, og enkelte mener fortsatt at de gikk for langt.
Human Rights Service (HRS) med Hege Storhaug i spissen dominerer så mediebildet med god støtte fra Frp. Så får vi nye stemmer som også får god plass. Sara Azmeh Rasmussen og Amal Aden får store løft i mediene. Vel og merke er alle disse kvinner, og det samme gjelder samfunnsdebattant Iffit Qureshi, som inntar et annet perspektiv. Hun kritiserer mediene, politikere og disse typiske forkjempere vi kjenner til fra før av. Det samme gjelder Usman Rana. Polene i debatten er fortsatt tydelige. Det er mange andre som også plasserer seg på de ulike polene, Lars Gule, Abid Raja, Thomas Hylland Eriksen, Unni Wikan, Marthe Michelet, Shoaib Sultan osv, er blant disse.
Men så skjer det noe. Amal Aden, som var tidligere ansatt i HRS, tar et oppgjør med organisasjonen og anklager dem for lovbrudd. Hun er ikke alene, også Shabana tar et oppgjør og kritiserer HRS for blant annet å operere som sekt. HRS som en gang skulle kjempe for kvinnene viser et ansikt som islamfiendtlig organisasjon. Amal og Shabana endrer og skaper uorden i de eksisterende polene med sin kritikk av HRS. Og dét er en symbolsk viktig utvikling i integreringsdebatten. De ekstreme kreftene som HRS og Frp (i alle fall i integreringsdebatten), som tydelig hadde en agenda og som brukte innvandrerkvinners skjebne til å skåre poenger, avsløres i norsk offentlighet. Rehmans og Adens kritikk hadde stor symbolverdi, og HRS har mistet fotfeste og troverdighet i mediene i dag.
Til tross for å bidra til nyansering av integreringsdebatten blir ikke Shabana og Amal tatt i mot på den andre siden av Qureshi eller Rana. Det er ikke sikkert at Shabana og Amal vil på den andre siden heller, men rent symbolsk får de ikke oppmuntring eller støtte. Shakil Rehman, Amal og Sara Azmeh Rasmussen kan bli en da tydeligere på hvor de står i forhold til HRS og Frp.
Likestilling, Integrering og Mangfold (LIM) er en organisasjon som er startet av blant annet broren til Shabana, Shakil Rehman. Sara Azmeh Rasmussen var også involvert i en tidlig fase, men valgte å trekke seg like tidlig. Organisasjonen anser seg selv som moderate og initiativtakerne er moderate muslimer. I en stadig polariserende verden er slike initiativ viktige, men Qureshi kaller likevel LIM for assimilerende. På samme måte som Shabana endret polene, er også Qureshi i stand til å legge premissene for å definere polene. Hvis hun var klok, ville hun alliert seg i større grad med moderate krefter mot ekstreme krefter. I en tid hvor Frp sammenlikner hijab med Ku Klux Klan-hetter, er det desto viktigere å isolere og synliggjøre ekstreme krefter.
Shabana Rehman Gaarder, Amal Aden, Sara Azmeh Rasmussen, Shakil Rehman og Iffit Qureshi har mye mer til felles enn det de aner. Og disse bør gå i dialog.
