Foto: Wikimedia Commons
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I denne utgaven handler noen av sakene om hvorvidt og/eller hvorfor det norske samfunnet går mot en utvikling preget av sterkere konfliktnivå, skillelinjer og polarisering fremfor tilnærming, forståelse og konsensus.
Visse tendenser så vi allerede i løpet av de første årene etter 9/11, da tanken om en allestedsnærværende “sivilisasjonskamp” mellom Vesten og den muslimske verden fikk fotfeste, ofte med henvisning til Samuel Huntingtons teori. Overført til norske forhold går dette på hijabstrid, ytringsfrihet kontra religiøs frihet, og (nå sist) den Carl I Hagen-inspirerte “søppeldebatten”, hvor en sak som egentlig handlet om elendige boforhold og forsøpling plutselig handlet om innvandring og integrering.
Økende konfliktnivå
Uheldige uttalelser, av den type Hagen kom med under TV2-intervjuet, er basert på egne fordommer og skaper helt klart økt spenning og konfliktnivå. Påstander om at en viss egenskap skal være avgjørende for å definere en hel gruppe (for eksempel afrikanere som lite arbeidsvillige og øst-europeere som kriminelle) har helt klart både en polariserende effekt og et sviktende faktagrunnlag.
Mangfoldets skyggesider har nådd Norge i form av større ekskludering i praksis.
I det hele tatt er ikke Hagens standpunkt noe særlig nytt eller overraskende. Historien viser at man her i Oslo (og ellers i Norge) har gått stadig lengre vekk fra de gamle sosialdemokratiske verdiene om “by og land, hand i hand” og fellessolidaritet. For tjue år siden sa man “ikke mobb kameraten min”; nå er mobbing, også mobbing og trakassering på bakgrunn av etnisitet og religion, et betydelig samfunnsproblem. Sosiale skiller mellom øst- og vestkant i Oslo øker, Norwegian Defence League og konservative kristne maner til kamp mot islamismen, mens religiøse ekstremister truer med terrorangrep mot Norge på Universitetsplassen.
Søppelfellesskapet
Jeg tror mye av årsaken til denne utviklingen ligger i at mangfoldets skyggesider har nådd Norge i form av større ekskludering i praksis. Alle er ikke med lenger. Arbeidslivet blir stadig tøffere, med høyere krav og flere sykemeldinger. Trygdede får en stadig tøffere hverdag, stadig flere aborterer fostre med tegn på Downs syndrom fordi man ikke har verken tid, penger eller vilje til å ta seg av et handikappet barn. Folk med altfor “fremmed” klingende etternavn tyr i desperasjon til falske norske navn i jobbsøknaden og asylsøkere spyttes på på åpen gate.
Verst av alt er at vi har har politikere som på den ene siden preker inkludering, men som i virkeligheten praktiserer ekskludering og stadig mer diskriminering gjennom sine såkalte “tiltak”. Og da er det ikke rart at konsekvensen blir at folk faller tilbake på en sterkere gruppeidentitet, blant annet gjennom å søke seg til ytterliggående miljøer som høyreekstremisme eller islamisme. Fra det gamle samfunnsfellesskap går vi i retning av et søppelfellesskap, hvis jeg kan tillate meg å bruke et “hagensk” uttrykk.
Noe må gjøres
For det er liten tvil om at Norge er blitt et mer kynisk samfunn, hvor menneskeverdet står stadig lavere i kurs. Spørsmålet er hva du som samfunnsdebattant, maktpolitiker eller privatperson vil gjøre med det? Skal du tømme ditt eget søppel eller skylde på andre eller forvente at andre gjør det for deg? Noe må uansett skje snarest, ellers ser jeg konturene av et fremtidig Norge som ikke inngir noen særlig grunn til optimisme.
