Foto: Flickr
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Samtlige unge skribentspirer burde ha journalist og forfatters Jahn Otto Johansens grundige og reflekterte kommentarinnlegg “Jeg er krenket” som skolepensum. Innlegget ligger tilgjengelig for offentligheten i dagens nettutgave av Dagsavisen, under seksjonen “Nye Meninger”.
Johansen har i løpet av flere tiårs journalistkarriere bodd i forskjellige land og kontinenter, og hatt med svarte, hinduer, muslimer og resten av “de andre” (herunder de “ikke norske, ikke hvite”) å gjøre med lenge før ord som hijab og kebab-norsk ble allemannseie. 70 +-åringen har livs- og yrkeserfaring nok til å skille mellom begrep som islam og islamisme, noe jeg mer enn gjerne skulle sett i norske mainstreammedier.
Korrekthetens tvang
Så tilbake til saken. I kommentaren lister han opp ulike scenarioer som kunne ha krenket ham i møte med “de andre” og konkrete situasjoner hvor “den andre”, i dette tilfellet “de konservative religiøse” ble krenket.
Johansen hovedpoeng hvor han “ser for seg et krenkelsestyranni der det til slutt går på ytringsfriheten og den kunstneriske frihet løs” ser jeg på som veldig aktuelt, også i et større samfunnspolitisk perspektiv. For et samfunn som stadig klarere går i retning av politisk korrekthet, ikke bare når det gjelder innvandring og integrering, men også på alle andre politiske områder, blir et samfunn som gjør seg selv en bjørnetjeneste.
Svensk skrekkeksempel
Grunnlaget for viktige politiske beslutninger og en debatt om viktige temaer som f. eks ytringsfrihet går vanligvis gjennom en uenighetsprosess som fører til konsensus. Når det gjelder sistnevnte ser jeg stadig mindre av dette. Saklig religions- og kulturkritikk misoppfattes som rasisme og diskriminering, og feies under teppet. Hensynet til overdreven konsensus og korrekthet går foran frykt for mulige konflikter.
I mitt syn er dette en katastrofal måte å føre policy på, med verstingeksempelet Sverige godt i minne. Svensk politisk establishments overdrevne korrekthet, strutsementalitet og mangel på løsningsstrategier førte til folkelig frustrasjon og var utslagsgivende til at det høyreradikale Sverigedeomkraterna gjorde et brakvalg i 2010.
Hvor går Norge?
Et særs viktig spørsmål er hvilken retning vi går i. Inkluderingsminister Audun Lysbakken varsler nå en ny og mer praktisk rettet politikk i kjølvannet av Inkluderingsutvalgets ferske utredning, resultater fra nettundersøkelse og ymse dialogmøter.
Flere tusentalls debattanter har fått lov å si sin mening, noen av dem sterke, og på en måte fått lov til å prege fremtidens mangfoldspolitikk i Norge. Lysbakkens selverklærte “kompromissløse nyansering” på innvandrings- og integreringsfeltet, med fokus på løsninger av aktuelle utfordringer er ihvertfall bedre enn å bare la hodet stikke i sanden, og la alle føle seg “krenket” i tide og utide.
