Foto: Flickr
Vi lever i en mediestyrt virkelighet. Med Breivik-saken har denne påstanden nå blitt noe mer enn en floskel. Mange av oss former våre oppfatninger av virkeligheten ut fra det vi leser, ser og hører i aviser, på nett og tv. Men de færreste av oss handler ene og alene ut fra det «Internett» forteller oss. Her kan det virke som terroristen Breivik utgjør et viktig og skremmende unntak. Videoen som han selv hadde lagd og som fikk ham til å gråte i rettssalen, har bildemateriale, «fakta» og slagord hentet fra Internett.
Når man leser Breiviks forklaringer fra retten, blir det enda tydeligere at han baserer seg på informasjon han ukritisk har hentet fra nettet. Ut fra løse påstander, fordreininger av hendelser fra historien og statistikk om samtiden, har han snekret seg en (særdeles vaklevoren) konspirasjonsteori, som i hans øyne rettferdiggjør de mest brutale voldshandlinger.
Hva har det å si for våre tanker om ytringsfrihet og ytringsansvar at det nå blir klart at Breivik lever i en virkelighet skapt i cyberspace? Utrop mener de seriøse mediene i enda sterkere grad må bli bevisste på hvordan de formidler kunnskap om det flerkulturelle Norge. Ytringsansvar handler etter vårt syn om å presentere fakta så korrekt og nyansert som mulig. Vi i mediene skal aldri stikke problemer under stol for å beskytte grupper vi sympatiserer med. Men det er like viktig ikke å hengi seg til fristelsen om å spisse en sak til det ugjenkjennelige for å tiltrekke seg lesere, seere eller lyttere.
Det store problemet når det kommer påstander av typen: «Alle overfallsvoldtektene i Oslo de siste fem årene er begått av menn av utenlandsk opprinnelse» (Dagsrevyen 25.5.2011), er at påstandene umiddelbart plukkes opp og videreformidles i nettdebatter, blogger osv. Og så fort de har funnet veien dit, fordreies og forstørres de til å gjelde «alle voldtekter» og «alle innvandrere». Selvsagt kan ikke mediene holdes ansvarlige for at nettdebattanter misbruker deres nyhetsformidling. Men mediene har et stort og viktig ansvar for å formidle korrekte opplysninger og være kritisk til den informasjon de får av sine kilder. Det er også svært viktig at mediene ikke trekker konklusjoner om årsakssammenhenger som det ikke er dekning for.
I den konkrete saken det refereres til ovenfor, viste det seg raskt at mange av overfallsvoldtektene de siste fem årene ikke er oppklart, og at ofrene i flere tilfeller har beskrevet gjerningsmannen som lys i huden. Dermed er det ikke mulig å fastslå at «alle overfallsvoldtekter» er begått av gjerningsmenn med av en bestemt opprinnelse. I denne utgaven av Utrop foretar vi en gjennomgang av hvordan saken om overfallsvoldtektene i Oslo ble formidlet av mediene med utgangspunkt i informasjon de fikk fra Hanne Kristin Rohde, som er leder av vold- og sedelighetsseksjonen i Oslo politidistrikt. Gjennomgangen vår viser at fakta ble gjengitt feil og at det kom påstander om årsakssammenhenger som ikke er klarlagt, for eksempel om at gjerningsmennenes «kvinnesyn» er en årsak til voldtektene.
Saken viser fellene i nyhetsformidling om det flerkulturelle. Heldigvis har vi en god og velkjent metode for ikke å gå i disse fellene. Metoden heter journalistikk.
