En asylpolitikk i ubalanse

EUs felles asylsystem er en konsekvens av Schengen-avtalen fra 1995. Opphevelsen av de indre grensekontrollene har nødvendiggjort en felles innvandringspolitikk og kontroll av yttergrensene. Under presset av dagens migrasjonsbølge er dette systemet i ferd med å bryte fullstendig sammen. Flere land har sett seg nødt til å gjeninnføre en «midlertidig» nasjonal grensekontroll. 

Den store migrasjonsbølgen fra Afrika og Midtøsten er en historisk utfordring for Europa. EUs siste tiltak er fysisk relokalisering av asylsøkere fra en stat til en annen. Tiltaket er dømt til å mislykkes, og kan potensielt gjøre vondt verre. Det er flere grunner til det: 

For det første omfatter fordelingen av 120.000 asylsøkere, som skal gjennomføres over flere år, bare femten dagers asylankomster. Det kommer minst 8000 asylsøkere daglig til Europa. Med mindre strømmen stopper helt, må EU-kommisjonen lage en ny liste omtrent hver måned. 

For det andre: Det er urealistisk å tvangsplassere titusener av asylsøkere i bestemte land mot deres vilje. Selv om man klarte det, hvordan skal man sørge for at de blir der? Med grensefrihet innad i Schengen, kan de fritt reise videre til land som Sverige og Norge. Dublin-forordningen som skal hindre den type sekundær migrasjon fungerer ikke effektivt. 

For det tredje skaper relokaliseringspolitikken splittelser i EU, spesielt når dette skjer ved flertallsbeslutninger som overkjører land i Øst-Europa som ønsker å opprettholde en viss nasjonal innvandringskontroll. Et system for byrdefordeling forutsetter legitimitet i medlemslandene og en følelse av at systemet er til det felles beste. 

Så hva bør vi gjøre? FNs høykommissær for flyktninger, António Guterres, har i likhet med flere andre understreket behovet for å jobbe for fred i Syria og gi støtte til nærområdene, for å unngå at enda flere forlater Tyrkia, Jordan og Libanon. 

Det er naturligvis viktig å skape fred i Midtøsten og å styrke hjelpen til krigsflyktninger i nærområdene – men det vil ikke løse migrasjonskrisen i Europa. Det er nemlig ikke bare krig og konflikt som er årsaken til dagens migrasjonsbølge. Syriske krigsflyktninger er stadig i mindretall blant flyktningene. 

Med dagens asylpraksis har mange millioner mennesker rett til å bosette seg i Europa. Men Flyktningkonvensjonen er i utgangspunktet ment for dem som er særskilt utpekt for forfølgelse på individuelt grunnlag. Konvensjonen omfatter ikke tilfeldige ofre for krig og konflikt og heller ikke de som allerede får hjelp fra UNHCR i nærområder. 

Det er naturlig at et naboland blir berørt ved krig hos naboen, men det handler som regel om forbigående kriser som kan skje én eller flere ganger i historien. Vesteuropeiske land kan med dagens asylsystem kontinuerlig bli berørt av en hvilken som helst konfliktsituasjon, hvor som helst i verden. Dette er ekstra krevende når asylstrømmen omfatter også andre store grupper fra postkonfliktsituasjoner og fra andre mer eller mindre fredelige land. 

Retten til å søke asyl ved EUs yttergrenser har dessuten flere uheldige konsekvenser: Den lokker mange til døden. Bare i år har cirka 3000 mennesker mistet livet på vei til Europa. Et annet humanitært paradoks er at mens europeiske land bruker milliarder på de mest ressurssterke – i hovedsak menn i beste alder – er FN nødt til å kutte i matrasjoner til de mest nødlidende i flyktningleirene. Systemet er dyrt både for asylsøkere og mottakerland samtidig som det understøtter organisert kriminalitet og korrupsjon gjennom å skape et stort marked for menneskesmuglere. 

Vi må erkjenne at utvandringspolitikken og det som skjer i transittland er minst like viktig som vår innvandringspolitikk. For eksempel er det nå så stor etterspørsel etter pass i Afghanistan at myndighetene har bestilt nye passmaskiner. Transittland kan også være viktige «fasilitatorer» for migrasjon. Tyrkia gir visum over lav sko til afrikanere og andre, og har åpnet flere nye flyruter som gjør reisen til Tyrkia enklere og billigere. Den lovløse situasjonen har gjort Libya til et attraktivt transittland der menneskesmuglere opererer nærmest fritt. Og slik kan vi fortsette. 

Forrige uke kom det 1400 asylsøkere til Norge. Det betyr 72.800 i løpet av ett år hvis nivået holder seg stabilt. Til Sverige kommer det rundt 10.000 i uken. Hvis ankomsttallene holder seg stabile og ikke fortsetter å øke, vil dette bety 520.000 asylinnvandrere i løpet av ett år fra nå. Over fem millioner på bare ti år (uten å regne med familieinnvandring). Det er dramatiske tall. Amin Awad ved UNHCRs Midtøsten-kontor uttalte nylig til New York Times at ingenting tyder på at migrasjonsbølgen fra Midtøsten kommer til å avta. Vi har bare sett toppen av isfjellet. 

Det er med andre ord flere gode grunner for en gjennomgang av hele asyl- og innvandringspolitikken. Det sentrale i flyktningregimet må være beskyttelse og humanitær hjelp – ikke retten til å bosette seg i bestemte vesteuropeiske land. At millioner av mennesker drømmer om et liv i Vest-Europa er ikke vanskelig å forstå. Men for å bevare et system som ivaretar asylretten må den kombineres med bedre migrasjonskontroll. I stedet for å gi innreisetillatelse – og «midlertidig» opphold – til alle som har en intensjon om å søke om asyl ved EUs yttergrenser, bør de heller henvises til regionale beskyttelsesprogrammer som bør opprettes langs migrasjonsrutene. 

Dette innebærer en sterkere vektlegging av nærhetsprinsippet i flyktningpolitikken. Store flyktninggrupper som er utsatt for tvungen migrasjon på grunn av krig bør få hjelp i nærområder inntil forholdene ligger til rette for trygg retur til hjemlandet. Noen av de mest sårbare kan overføres til mer velstående land via FN. Men å gi alle krigsflyktninger fra nærområder lovbestemt rett til å bosette seg i vesteuropeiske land vil ikke være holdbart i lengden. Asylordningen, i nåværende form, er dessverre ikke egnet for situasjoner med massemigrasjon. For å lykkes med slike regionale programmer, er det avgjørende at EU og Norge samarbeider med avsender- og transittland og koordinerer arbeidet med UNHCR. Vi kan – og må – bruke ressursene våre smartere. 

Med det store omfanget av migrasjon som vi ser i dag, og som kan være selvforsterkende, er det bare et tidsspørsmål før også vesteuropeiske land mister evnen til å følge EUs asylstandarder, slik Hellas for lengst har gjort. Som tidligere leder i SV, Erik Solheim, nylig skrev i DN: «Vi må si nei for å kunne si ja.» 

Humanisme uten kontroll er ikke bærekraftig på sikt, men kontroll uten humanisme er ikke Europa verdig. Løsningene bør med andre ord finnes et sted mellom vesteuropeisk idealisme og østeuropeisk realisme. 

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 3. oktober 2015. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med skribentens og avisens godkjenning.