Foto: Claudio Castello
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Tankesmien Agenda står bak et nytt “policynotat” om integrering. Et utvalg bestående av politikere fra partier fra sentrum-venstre og noen forskere på feltet har sett på mulige forbedringer av framtidens integreringspolitikk. SVs Bård Vegar Solhjell har ledet utvalget, og i sekretariatet satt Sylo Taraku. For øvrig fikk ingen andre med minoritetsbakgrunn bidra. Tankesmien Agenda forsøker å være et motvekt til høyresidas Minervanett og tenketanken Civita. Agenda eies av millionæren Trond Mohn og LO, og blir ledet av Marte Gerhardsen.
Gjennom tiden er det mange ulike aktører som har kommet med forslag til tiltak, noe som ikke er vanskelig. Men utfordringen er å få flertall for forslaget og å få satt av nødvendige midler i statsbudsjettet. Det er her det ofte stopper opp. En av de største svakhetene i policy-dokumentet er at det listes opp mange forslag og tiltak uten å gjøre en prioritering av hva som lar seg omsettes til praktisk politikk.
Selv om utvalget bestod av en representant for SV, KrF, Ap, Sp og V, er det ikke ensbetydende med at tiltakene er representative for partiene. For flere av partier har stemt imot enkelte av forslagene tidligere da de selv hadde makten. Det kan tenkes at det er nye mennesker nå, nytenkning rundt integrering og at det er andre tider, likevel er det ikke vanskelig å se at dette blir inkonsekvent. Ap kuttet ut norskopplæring i asylmottak da de styrte, men i policydokumentet foreslår de nettopp det.
Utvalgets policynotat er svakest nettopp på et felt der hvor det burde være sterkest og nytenkende.
Niqabforbudet
Ulike medier har fokusert på at utvalget går inn for å forby niqab. Det er lite kontrovers rundt dette i dagens Norge. Niqab som kommer til hinder ved f. esk personidentifikasjon er ikke diskriminering (jf sak i Likestillings- og diskrimineringsutvalget), og det å forby niqab er ikke diskriminering har EMD slått fast. Det andre forslaget om å “motarbeid” bruk av hijab er et forslag som kan gi tvetydige resultater. For utvalget foreslår ikke å forby barnehijab, så så lenge loven tillater barn å velge å bruke hijab kan de med loven i hånd bruke hijab på skolen uansett hvor mye skolen, skoleledelsen og kommunen motarbeider dem. Spørsmålet er om utvalget burde ha gått lenger og forbudt all religiøse symboler på skolen. En sekularisering av skolen vil også bety mange ting, blant annet å fjerne “K” i faget KRL, for der gis jo kristendommen en fremtredende plass, men dette og andre sekulariseringstiltak kan oppleves av foreldre som å gå for langt.
Nei til kjønnsdelt svømmeundervisning er heller ikke et kontroversielt forslag. For muslimske barn kan fremdeles bruke “burkini” og delta i svømmeundervisning.
Lite praktisk
Policydokumentet er et genuint forsøkt på å fremme god integrering, og inneholder mange gode forslag. Det er lite nytt i dokumentet for oss som har jobbet i dette feltet i mange år, det er få radikale eller kontroversielle forslag og punktene kan oppfattes mer som en samling og klargjøring av politikk enn konkrete forslag til integrering som kan omsettes til praktisk politikk.
Dersom alle punktene i dokumentet ble vedtatt og blitt gjennomført, ville vi utvilsomt fått enda bedre integrering. Men slik er ikke virkeligheten. I rapporten foreslår utvalget at integrering skal starte fra dag én. Å gjøre praktisk politikk ut av denne policyen er vanskelig både politisk, økonomisk og praktisk. Hvordan skal myndighetene skille mellom hvem som får asyl og ikke? Selv om avslagsprosenten er lav, hvor riktig er det å rive barna ut av barnehagen og sende dem tilbake til hjemlandet dersom en familie får avslag og integreringen har startet fra dag én?
Svakt på religiøse samfunn
Det er tydelig at utvalget ønsker felles verdier, et likestilt og demokratisk samfunn, men det er også tydelig at utvalget ikke har skjønt hvor støtet skal settes inn. Bruk av niqab og krav om kjønnsdelt svømmeundervisning kan være symptomer på større underliggende problemer i innvandrermiljøer. Utrop har argumentert for større kontroll av moskemiljøene, for disse miljøene fungerer som kilde til verdier som ikke er forenlig med f. esk kjønnslikestilling. I et intervju i NRK sier ni år gamle Anmol Babar at hun ønsket å bruker hijab etter å ha deltatt på koranundervisning. Moren bruker ikke hijab og Babar vokste opp uten hijab frem til hun startet på koranskolen. En moské er ikke bare et lokale hvor muslimer samles og ber, men det er et stort maktapparat med flere avdelinger, aktiviteter, undergrupper osv. Koranskole, lørdagsskole, leksehjelp, kvinnegruppe, ungdomsgruppe, speidergruppe, mediegruppe, osv er eksempler. Og gjennom disse aktivitetene rekrutteres mange barn, ungdom og familier inn i en sirkel med definerte verdier, holdninger, væremåter, osv hvor de blir sosialisert inn i.
Utvalget mangler kunnskap om nettopp dette. Et eksempel er krav om en imamutdannelse. Men hva med de frivillige lærerne på koranskolen? Hva med styret som setter premissene for hvordan imamen skal opptre og hva han skal mene i sine prekener? De har fremdeles stor makt ved at de kontrollerer økonomien samt å lønne imamen.
Utvalgets policynotat er svakest nettopp på et felt der hvor det burde være sterkest og mest nytenkende.
