Dagsavisen kan melde at en småbarnsfar mistet vikarjobben sin på Ekeberg barneskole fordi kvinnelige lærere ”opplevde” at han avviste hånden deres. Det hjelper ikke at han bedyrer at det ikke har noe med diskriminering å gjøre, eller at han ser ned på kvinner. For ham handler det om å respektere den andres intime grenser. Han hadde til og med informert om dette på forhånd, og håpet han fikk hilse på sin måte. Det har han gjort ved å smile, bukke lett og legge sin venstre hånd over hjertet.
Hvordan er det mulig å se diskriminering i et slikt kroppsspråk? Da skal man være temmelig blind. Hvorfor skal det være så umulig for oss å lese slike mellommenneskelige signaler fra personer med en annen kultur enn vår egen? Da må vi mangle sosiale antenner og kompetanse.
Denne saken handler ikke om diskriminering/likestilling av kvinner. En kvinne ble nylig nektet fransk statsborgerskap fordi hun hilste varmt på den mannlige tyske presidenten Joachim Glauck på samme måte.
Tidligere rektor Bente Alheim, som var rektor på Ekeberg skole da mannen jobbet der, sier, ”Vi sa hele tiden at det var et problem, vi sa aldri at vi aksepterte det. Vi var likevel åpne for inkludering.”
Det var kanskje nettopp det som skapte problemet, alt de hele tiden SA – i stedet for å spørre – og det de aldri aksepterte – i stedet for å sette seg inn i og forstå fra et annet perspektiv enn eget inngrodde mønster. Det blir da bare latterlig at man legger til at de var åpne for inkludering.
Hun sier, ”Tilbakemeldingene kom fra kvinnelige lærere etter at de opplevde at han avviste hånden deres. Jeg kan ikke se hvordan vi kan forsvare verken overfor ansatte, foreldre eller elever at han ikke hilser, og at han da representerer det skolen står for.”
Han ignorerte ingen. Han overså ingen. Han hilste varmt og inderlig. Det var hans måte å vise kvinnene den ultimate respekt. Og da representerer han ikke lenger det skolen står for? Da spør jeg meg selv hva de står for. Det er iallfall ikke inkludering. Og det sier iallfall ingenting om evnen til å se annet kroppsrpåk og andre sosiale koder enn våre egne. Og det blir vanskelig å forstå dette på noen annen måte enn at det er feil fordi det ikke er helt prikklikt vår egen måte å hilse på.
Jeg er selv oppvokst i Toronto, Canada. På grunn av min egen bakgrunn, har jeg et noe anstrengt forhold til den norske måten å håndhilse på. Det skal håndhilses på absolutt alle. Man skal ta i hånden når man takker, selv om man kjenner personen svært godt, og selv om personen er i familie. Hvis jeg skal måle skikken utelukkende etter min egen bakgrunn og kulturbagasje, kan jeg oppfatte det som noe som legger inn en viss avstand mellom personer. Ikke nærhet. Derfor faller det lettere for meg i mange sosiale sammenhenger å gi en rask klem, i stedet for å ta imot den utstrakte hånden.
Daglig leder i Organisasjon mot offentlig diskriminering, Akhenaton Oddvar de Leon, sier det er ytterst få muslimer i Norge som ikke håndhilser. Han oppfordrer oss likevel til å bruke denne saken til å heve mangfoldskompetansen vår. Jeg vil kalle det sosial kompetanse og sosiale ferdigheter.
Men nå blir det da kanskje mindre ramaskrik om alle innvandrerne som bruker NAV, når vi sender dem dit fordi de ikke hilser akkurat som oss.
