Lovlig ambisiøs

Groruddalen, en gang på 1990-tallet. Lille Sundeep Singh står i oppgangen i blokka og ser på at mor vasker trapper. En dame dukker plutselig opp rundt hjørnet: «Det der må du se å lære deg, du også. Sånne som deg får bare vaskejobber når de blir store, vet du».

Den pessimistiske naboen kunne ikke tatt mer feil. I dag er Sundeep Singh nyansatt i advokatfirmaet BA-HR.

– Helt fra jeg var liten har jeg snakket høyt om at jeg skal bli noe. Og helt fra jeg var liten har jeg fått høre at «dette klarer du ikke».

Den som aldri tviler, tar heller ikke religionen sin særlig på alvor.

Kamerater, lærere og rådgivere på skolen. Han har ikke tall på hvor mange ganger folk har gjentatt at en ung fyr som bærer turban og er oppvokst i Groruddalen bare kan glemme å slå seg opp i Norge. Det ble ikke færre negative spådommer da han anla langt, buskete skjegg.

– Til slutt ble det et poeng for meg alltid å velge den vanskeligste veien. Jeg skulle inn på den videregående skolen med høyest snitt, ta det vanskeligste studiet, få den mest utfordrende jobben. Kort sagt motbevise folks meninger om mine muligheter.

Mange har feilet
Og målene har blitt nådd – ett etter ett. Toppkarakterer på skolen. Toppkarakterer på jusstudiet. Og nå: Ansatt i BA-HR, et av landets mest anerkjente advokatfirmaer.

Mens folk som kjente ham, trodde bakgrunnen ville hindre Singh i å nå dit han er i dag, tror han selv en oppvekst på østkanten gir lærdom og egenskaper som en får god nytte av i yrkeslivet.

– Jeg fikk en sterk vilje til å søke noe bedre. Jeg så veldig mange talentfulle folk som havnet på kjøret, og det ga meg et perspektiv på livet. Når du har sett mange nok feile, skjønner du at muligheter er et privilegium. Samtidig får du kanskje et åpnere sinn for ulike syn på livet, og du lærer å kommunisere med vidt forskjellige folk på deres frekvens. Østkanten er en miniatyr av en globalisert verden.

Alltid annerledes
Singh kom til Norge som femåring. Det gjorde ham tidlig bevisst på det å være annerledes.

– Selv om det var mange andre barn med innvandrerbakgrunn der vi bodde, kom jeg så pass sent til Norge at jeg måtte lære meg et språk de andre barna allerede kunne. Det var nok til at jeg kjente på hvordan det er å stå utenfor og ha andre referanserammer enn alle andre. 

Vel inne på jusstudiet nesten 15 år senere oppdaget Singh at han var annerledes der også, og at et godt hode ikke alltid var nok.

– Jusstudiet er nok ett av de mest spesielle i Norge. Flere av studentene kommer fra tradisjonsrike juristfamilier, og det er et gammeldags studium med mye lesing på egenhånd og mange konvensjoner for hvordan ting skal gjøres. Mye sitter i veggene. 

En ressurs
Den litt støvete og inneforståtte tradisjonen på studiet har ført til at mange studenter med minoritetsbakgrunn har følt at de falt utenfor og ikke strakk til, mener Singh. Singh svarte med å opprette et nettverk for minoritetsstudenter på jusstudiet, Minojur.

– Det ble viktig for oss i Minojur å fungere som den støtten studenter med mer privilegert bakgrunn får. Det er jo de med best karakterer fra videregående som kommer inn på jus, så det er egentlig ingen grunn til at de som har minoritetsbakgrunn ikke skal lykkes. 

Men engasjementet for minoritetsstudenter handlet også om mye mer enn karakterer. 

–  Å være minoritet betyr ikke annet enn at du er i mindretall. Er du i mindretall vil det også si at du er unik. Er du unik, er du også ettertraktet. Det må flere unge med minoritetsbakgrunn ta inn over seg, sier han.

Mange norske studenter betaler hundretusenvis av kroner for å ta en master i utlandet, og noe av grunnen er at de vil tilegne seg en ny kultur, f eks den amerikanske, den britiske eller den franske. Men minoriteter som tar juss eller andre krevende studier, besitter allerede en kulturkompetanse. Det har vært et kall for Singh å få både studentene selv og næringslivet å se dette.

– Tenk deg at du er i forhandlinger med et kinesisk firma og skal dra i land en viktig kontrakt. Da vil det være gull verdt å ha en ansatt som snakker språket og kjenner kulturen. Kinesere har helt spesielle fremgangsmåter og ritualer når de skal undertegne kontrakter. Slike kulturelle koder kan være vanskelig for folk utenfra å forstå og som det vil ta lang tid å lære seg.

Singh er optimist på vegne av minoritetsstudentene på jus. Store advokatfirmaer begynner å innse hvor viktig den kompetansen de sitter med, er.

– Og dette er fremtiden for hele næringslivet, ikke bare for advokatbransjen, slår han fast. 

Et fast holdepunkt
Studier, jobb og karriere er åpenbart viktig for Singh. Men det er ikke alt. 

– Sikhismen er grunnpilaren i mitt liv, sier Singh etter å ha tenkt seg om noen sekunder. 

Singh beskriver religionen et sted for dyp refleksjon om hva det vil si å leve et godt liv. Religionen hjelper oss å innse hvordan vi kan gjøre det beste ut av tiden vi har fått her på jorda. Men troen er ikke bare viktig for ham som individ, den har også sin naturlige plass i samfunnet, mener han. 

– Å kutte ut alt spirituelt er å skape et mindre lykkelig samfunn. En misforstått sekularisme er en sekularisme der det personlige valget om å være religiøs ses på som mindre legitimt. Reflekterte sekulære mennesker, enten de er ateister eller religiøse, forstår at vi alle har et livssyn som påvirker verdiene våre, og dermed hvordan vi ønsker å leve. Det gjelder ikke-troende akkurat like mye som troende.

Han mener staten og samfunnet må legge til rette for at alle skal føle at deres valg når det gjelder spiritualitet og religion er velkomne.

– Sant demokrati handler om aksept for forskjeller. Vi kan ikke utelukke religion fra dette spekteret av forskjeller.

Essens er ikke svaret
Singh trekker fram noe Barack Obama sa da han først ble president. 

 – Han fremhevet at globaliseringen gjør individer usikre på sin identitet som følge av alle de nye inntrykk de møter, og dermed søker de enda sterkere tilbake til sin egen kultur og overbevisning. Dette skaper skiller mellom oss..

Vår verden, der globaliseringen går stadig raskere, kan virke truende for mange, ikke minst minoritetsungdom. Men å forsøke å vende tilbake til en slags essens av en medfødt identitet, for eksempel av islam, kristendom, sikhisme, eller hva det måtte være, leder oss ut på en farlig vei, tror Singh.

– Det finnes ingen essens av identitet. Et hvert menneskes tro og måte å se verden på endrer seg hele tiden. Å klamre seg til en fastlåst identitet fører ikke noe godt med seg. Den som aldri reflekterer og tenker kritisk over egen religion, tar heller ikke religionen sin særlig på alvor, slår Singh fast.

Rom for refleksjon
Spørsmålet om Guds eksistens har han tenkt mye over. På sett og vis har svaret alltid vært gitt, og det henger sammen med personlige erfaringer, forteller han. Men det betyr ikke at refleksjonen ikke har vært viktig.

– Å være åpen for at det er mye vi ikke vet, og at vi hele tiden bør stille spørsmål og lære, er viktige sider ved det å være en praktiserende sikh. For meg er sikhismen en religion som gir mye rom for individet til å undre seg og finne egne svar. Sikhismen setter heller ikke noen merkelapp på folk som ikke er troende. Sikhismen slik jeg forstår den, er det motsatte av fundamentalisme.

Om Sundeep Singh (25)
Vokst opp: på Veitvet (Groruddalen i Oslo)
Utdanning: Master i rettsvitenskap (jus)
Jobb: Advokatfullmektig i BA-HR
Verv: Medlem i World Economic Forums Global Shapers
Bor: på Høybråten i Oslo
Gode egenskaper: Evig optimist. Veldig fokusert. Sterk vinnervilje. 
Dårlige egenskaper: Perfeksjonist. Altfor utålmodig.
Tre jeg ville invitert på middag: Manmohan Singh (tidl. indisk statsminister), Jonathan Ive (Senior Vice President of Design hos Apple), Benjamin Graham (økonom).