Foto: Faksimile/Facebook
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
I løpet av de siste dagene har spesielt to hendelser preget nyhetsbildet, bortsett fra flommen vi nå opplever i Midt- og Sør-Norge. Én er opptøyene i Stockholms drabantbyer, og en annen det meningsløse og feige machete-drapet på en angivelig britisk soldat i Woolwhich. Sistnevnte etterforskes som et mulig terrorangrep, utført av en mann med nigeriansk bakgrunn som sympatiserte mot Storbritannias krigføring i Midtøsten.
Husby i Stockholm har vært i brann, en brann som bokstavelig talt har truet til å spre seg til andre bydeler. Natt til torsdag ble flere biler satt i brann, vinduer i sentrum ble knust og det ble kastet stein mot politibiler og brannbiler. I Skogås sør for Stockholm ble det satt fyr på en restaurant torsdag morgen, i tillegg til et kulturhus i nærheten av Husby. Ifølge enkelte rapporter har barn helt nede i 12-årsalderen blitt med på opptøyene, fordi det er “kult”.
“Handler om utestengelse”
Selv har Husbys egne talsmenn, gjennom ungdomsforeningen Megafon, sagt klart ifra at opprøret bunner i grunnleggende problemer. Følelsen av utestengelse, av at ”systemet” og politikken som føres diskriminerer og ikke tilbyr de samme mulighetene som gjelder for Medel-Svensson er legitim. Hva som fikk begeret til å renne over, var en politiaksjon mot en bevæpnet mann på 69 år, som ble skutt og drept i sin leilighet. Både han og andre Husby-folk skal ha blitt kalt for ”negre” og ”aper” av politibetjentene.
Vi kan alle bli brannmenn. Uansett bakgrunn. Hvis vi gidder.
Nå har imidlertid opprøret og opptøyene tatt en vending som minner mest om en voldsorgie som i London for to år siden, eller Paris i 2005. Selv brannfolkene som skal slukke brannene og redde liv og lemmer i Husby, er blitt steinet. Samtidig kan man undre seg om hvilke løsninger som velmenende aktører som Megafon vil bidra med når de istedenfor å ta tak i røttene faktisk slår seg til ro med å konstatere situasjonen. Ved å ikke ta en klarere linje mot volden som nå sprer seg som ild i i tørt gress ”førortene” mener jeg disse stemmer mister mye legitimitet.
Volden som avler volden
Machete-mannen i London var ikke snauere enn at han kunngjorde på YouTube hvorfor han kjørte på og slaktet et annet menneske. Han var mest sannsynlig soldat, og en som slaktet uskyldige i Irak eller Afghanistan. På ubeskrivelig tragisk og selvrettferdig vis, nesten á-la Breivik, kunne ha ”beklage” seg over det tapte menneskelivet. Men så var han jo en fiende, som beklageligvis måtte tas av dage.
Her hjemme har blant annet ekstremisten Ubaydullah Hussain frydet seg over drapet. I seg selv er dette lite overraskende. Hussain er fortapt i sin egen huntingtonske sivilisasjonskamp mellom godt og ondt.
Ikke greit
Noe av det jeg synes er mest urovekkende er å se gjennom ulike diskusjonsforaer, hvor tilsynelatende rasjonelle personer, samtykker da fremst med det som skjer i Stockholm. Under et dekke av ”systemopprør” og ”de undertryktes rettmessige kamp” er det tilsynelatende blitt helt greit å kaste stein på folk eller sette biler og søppelkasser i fyr.
En må nesten lure på hva slags samfunn vi skal gi videre til våre etterkommere. Er det et samfunn hvor det skal bli helt greit å kappe hue av folk med kjøkkenkniv som politisk virkemiddel? Hvor slag og spark erstatter den sedvanlige (og akk så kjedelige) politiske debatten? Er det slik at vi skal bare sitte på baken og vente til denne svenske bybrannen (Gud, Allah og Buddha forby) sprer seg til våre utkantstrøk?
Svaret sier seg selv. Vi kan alle bli brannmenn. Uansett bakgrunn. Hvis vi gidder, hvis kommer oss opp av go´stolen og gir voldsaksepten og den stilltiende samtykket en kontant stoppmelding.
