Lørdag 1. oktober satte jeg meg på flyet til Den Islamske Republikken Pakistan. Tidlig morgen dagen etter landet flyet i Islamabad, hovedstaden i et land full av kontraster, av gleder og minst like mange sorger.
Når man reiser fra et vestlig, kristent land til et muslimsk land, så har man noen forestillinger om hvordan det vil være ”der borte”. Man hører og leser ting, som ikke alltid stemmer helt, men man danner seg noen indre bilder og forventninger. Jeg har jo vært ”der borte” flere ganger, og vet hva som venter meg, men når det går et eller to år imellom hvert besøk, så hender det at man glemmer ting, og at ting forandrer seg. Pakistan er i stadig endring, og godt er det – et samfunn som ikke forandrer seg er dømt til å dø ut.
Avslappet syn på religion
Det som nok vil overraske en vestlig besøkende, er at de aller fleste i Pakistan er veldig pragmatiske når det kommer til den hverdagslige religionsutøvelsen. Hvis man for eksempel tar for seg bønnen: Muslimer skal be fem ganger om dagen. Den første er før soloppgang, så følger tre i løpet av dagen og den siste er etter solnedgang. Men når man går rundt i basarene, eller på markedet, og bønnerop høres fra moskeene, så er det ikke slik at folk stenger butikker og forlater kontorene for å be, faktisk er det et fåtall, så å si nesten ingen som gjør det. De aller fleste fortsette å jobbe, fortsetter å streve for å få mat på bordet til seg selv og sine familier. Det siste er langt viktigere for de aller fleste enn hvorvidt man ber fem ganger om dagen eller ei.
Gammel mann med skjegg
En venn av meg, Khurram, driver sin egen butikk, og jeg pleier å besøke ham for å snakke litt løst og fast om livet og verden. Forleden dag, mens jeg satt hos ham kom en eldre mann inn. Han var relativ høy, litt rund rundt livet og hadde kritthvitt hår og skjegg. Khurram kjente denne mannen fra før. De hilste og snakket litt sammen, og så begynte de å snakke om misjonærene i byen. Khurram fortalte den eldre mannen at det hadde vært en misjonær innom, en som den eldre mannen også kjente, som han kanskje til og med var i slekt med. Jeg satt stille og lyttet og prøvde å fange opp så mye som mulig av samtalen. De prøvde heller ikke å legge skjul på hva de snakket om, så jeg tenkte at det da ikke var tyvlytting.
Irriterende misjonærer
Den eldre mannen var tydeligvis litt hissig. Først fordi han mente misjonærene kastet bort tiden på å misjonere overfor folk som allerede er muslimer. (Misjonsbevegelsen i Pakistan tolker islam strengere enn den mest vanlige retningen i Pakistan, så det er mer en misjon for en bestemt tolkning av religionen enn religionen i seg selv). Så hisset han seg ordentlig opp, og denne gangen ble han rød i ansiktet, over at disse nyfrelste misjonærene, hvor noen av dem hadde tilbrakt noen år i vestlige land, fått pensjon eller uføretrygd på falsk grunnlag (ordrett oversettelse av hva han sa) og kan bruke all sin tid på å fly rundt og prakke sin religion på andre uten bekymringer for om familien hjemme får mat eller ikke. Og slik fortsetter den gamle videre og sier at vi andre, vi står opp om morgenen, strever hele dagen for å forsørge kone og barn, det er en form for tilbedelse det også, men de tullingene forstår ikke slikt, de skal bare telle bønner. Så, etter å ha sagt sitt så forsvant den eldre mannen, og jeg satt tilbake med mine egne fordommer om eldre muslimske menn med skjegg.
Bakkekontakt
Noen ganger er det virkelig deilig å komme unna smålige debatter om bønnerom, minareter og snikislamisering. Det finnes en verden utenfor den vestlige boblen, og vi bør alle dra dit en gang i mellom for å gjenopprette bakkekontakten.
Noen ganger er det virkelig deilig å komme unna smålige debatter om bønnerom, minareter og snikislamisering.
