En fotoutstilling jeg for nylig så, ble, som mange andre utstillinger, presentert som et humanistisk prosjekt. Bak denne kjente klisjeen dukket dog noe betydelig mer spennende opp: En utstilling som framstiller flyktninger som ansiktsløse kropper. Distansen mellom presentasjonen og innholdet fikk meg til å tenke.