Tonje Brustuen

Det er forvirrende tider. På den ene siden har du de muslimske nordmenn som støtter Kadra Yusuf fullt og åpent. Så har du de som hvisker forsiktig - at de nok i utgangspunktet er enige, men at de ikke liker formen hun presenterer budskapet i - fordi det bidrar til å stigmatisere alle muslimer.

Er det ikke rart? Når man blir bedt om å gjøre noe er det ikke alltid man er så inspirert. Men kommer man på det av seg selv, da skrider man villig til verket.

-Skriv en spalte om økologi, klimakrise og miljø, sa sjefen, og jeg kjente lammelsen sige på. Ånden var nok mer enn villig, det er heller kjødets skrøpelighet som gjør jordens forestående kollaps til et uhåndterlig tema.

Jeg skal ikke gå gjennom hele hendelsesforløpet som førte til at en fremmed dame på trikken fortalte meg at hun prøvde å spise minst mulig gris.

Da Pioneer forlot jorden i 1972 bar romskipet med seg en flaskepost som en gruppe optimister hadde laget i tilfelle noen der ute lurte på hvor denne merkelige farkosten kom fra.

Min kollega, som er påfallende mye mørkere i huden enn meg (hvilket henger sammen med at hans forfedre vokste opp under en langt sterkere sol enn mine), fortalte forleden om en bussreise hvor en gammel dame forferdet tok tak i veska da han satte seg ved siden av henne.

Det er, antar jeg, forvirrende nok for den som forsøker å sy flere kulturelle og religiøse identiteter inn i et lappeteppe man føler seg vel med. Samtidig er det ikke enkelt for oss utenforstående heller, å forholde oss til lappene i dette teppet.

Han var en gammel mann. Tander som aske og veik i vinden. Ingen visste at han var der. Naken var han også, men det var ikke så farlig. Det ble aldri særlig kaldt. Noen ganger pøste regnet ned, og da søkte han ly i en hule. Så drakk han seg utørst på sølepytter, for det fantes verken elv eller kilde - ikke annet enn mil etter mil med salt hav på alle kanter.

Språkrådet tror ikke at det er behov for å erstatte begrepet "etnisk nordmann" med en annen betegnelse. En pakistaner som bosetter seg i Norge blir ikke nordmann, heller ikke om han blir norsk statsborger. Han er uansett pakistaner. Helene Uris danske oversetter foreslo å bruke det dansk-inspirerte "norsker" i stedet for "nordmann", men da satte forlaget foten ned. Kjært barn kan hete så mangt, men i dette tilfellet er navnet skjemmende for noen.