Et annet språk for 22. juli

Kan poesi hjelpe oss bearbeide et nasjonalt traume?

Den offisielle håndteringen av terrorhendelsen 22. juli 2011 har vært preget av rosetog og samhold. Vi er enige om prinsippene som ligger til grunn for vårt demokrati: likhet for loven og humane soningsforhold. Like fullt er raseri, hat og ønsket om hevn legitime følelser i en sorgprosess. Deichman spør: kan litteraturen, og poesien spesielt, romme tanker og bearbeide følelser på en måte den offentlige samtalen ikke åpner for?

Flere har skrevet lyrikk med utgangspunkt i 22. juli, vi har invitert to av dem. I diktet ‘Straff. En fantasi’ skisserer Cecilie Løveid opp nettopp en alternativ straff for gjerningsmannen. Teksten gjør det med ett mulig å gjengjelde uretten og påføre gjerningsmannen smerte. I diktsamlingen ‘Deretter’* plasserer Endre Ruset leseren hos de drepte. Han konfronterer oss med ofrenes brutale skader og vi tvinges til se hendelsen på nytt. Vi får ikke lov til å glemme de 77 vi mistet den dagen.

Kamzy Gunaratnam, Ap-politiker og varaordfører i Oslo, var selv på Utøya. Hun har turt å bryte med en såkalt “riktig” håndtering ved å foreslå en – for henne – mer passende straff: “22. juli-drapsmannen bør tvinges ut i samfunnet for å jobbe, betale skatt og møte flyktninger”. Hvordan virker poesien på henne som overlevende og tidsvitne? Kan det poetiske språket tilby noe annet enn avisspaltene?

Poetene Cecilie Løveid og Endre Ruset møter Kamzy Gunaratnam til samtale, ledet av forfatter, journalist og forlegger, Stian Bromark.

STRØMMING
Se samtalen direkte på vår Facebook-side, Deichman Bjørvika. Opptaket er tilgjengelig til torsdag 24. juni 2021.