Bare to dager før, da Fredrik Samboer og jeg forlot fedrelandet, hadde jeg vært klar for å møte nye kulturer i hopetall. Fredrik har det han kaller en sunn skepsis til ideen om at mennesker kan fly. Derfor ble vi enige om å benytte oss av Europas motorveier isteden for å tilbringe et par timer i himmelen. Men allerede da jeg så den nypolerte toetasjesbussen som skulle føre oss til Spania og de rynkede små fjesene og høye frisyrene som befant seg i den, ante jeg at noe var i gjære. At den største kulturelle utfordringen skulle finne sted her, på terskelen av gode gamle Norge. Møtet med en av de villeste og minst utforskede stammene steinrøysa har fostret; Busspensjonistene. Stammen var alt kommet sammen og hadde entret bussen da Fredrik og jeg ankom plattform 18 på Galleri Oslo og slengte fra oss våre enorme backpackersekker ved siden av lyseblå trillebager og blomstrede kofferter. Oppsperrede øyne fulgte hvert skritt vi tok og advarte oss om at her var det vi som var på fremmed grunn.
– Det gjelder bare å vise respekt, sa Fredrik. Jeg ville gjerne tro ham. Vi pustet dypt og gikk inn i bussen.
Opptuperte hoder snudde seg etter oss, blanke skaller lente seg ut i bussgangen, rynkede hender med gullringer krafset febrilsk etter Prince-pakker. Sommerblek hud lyste svakt i bussmørket. Nå var det ingen vei tilbake. Men vi holdt krampaktig fast i vår tro på et flerkulturelt fellesskap. Etter en rituell spissrotgang mellom stammens eldste, reddet vi oss inn i et dobbeltsete. Lyden av nakkeputer som ble blåst opp blandet seg med mikroovnens during og regelmessige hyggebeskjeder fra bussjåføren på bredt stavangersk. Jeg begynte å føle en viss ro, men de eksotiske lydene gjorde at jeg stadig var på vakt. Fremstøtet for å utforske de to fremmede måtte komme. Spørsmålet var bare hvordan.
Jeg fikk snart svar på det. Som ventet var det Fredrik, den hviteste av oss, de først nærmet seg. En av stammens eldste tok ham i øyesyn og mumlet: Jasså, dere har tenkt dere til Spania. Etter inngående analyse av innen- og utenrikspolitiske forhold sett fra et bussvindu iblandet en god dæsj pensjonistpartiretorikk, ble Fredrik invitert på en drink i bussens underetasje og røykerom. Med hjertet i halsen måtte jeg se min elskede forsvinne ned i bussdypet blant de villeste av de ville; kjederøykerne og mikromiddagsspiserne. Ned i den uutholdelige stanken av oppvarmede raspeballer og klippfisk.
Etter noen tunge timer i røyken steg han opp igjen, tapper som en tinnsoldat. Det gikk minutter før han maktet å avlegge rapport fra det rystende møtet med en fremmed kultur. Han hadde tilbrakt tiden med to busspensjonister som viste seg å representere to viktige deler av den busspensjonistiske kultur; rasisme og ubendig pessimisme. Den lille hvithårede damen med alle gull-smykkene som så så harmløs ut, hadde etter en liten drink slått seg på brystet og erklært; Ja, jeg er rasehater. Hun hadde utdypet det hele med å forklare at hun hadde vært i restaurantbransjen. Hun kjente rasene. Den andre hadde med ukjente talegaver lagt ut om hvor intenst han hatet steder Fredrik hadde bodd, hvor intenst han hatet bussturer og hvor intenst han hatet det norske skattesystemet. Det ble stadig vanskeligere å oppføre seg kultivert blant de ville.
Den andre kvelden holdt busspensjonistene stammeråd og fant ut at de til en viss grad ville forsøke å inkludere meg i fellesskapet, til tross for mitt noe overutviklede pigmentnivå. Første skritt i denne prosessen ble tatt ved at alle som steg ombord i kjøretøyet den morgenen høflig nikket til meg og sa Good morning. Hei, svarte jeg og forsøkte så godt jeg kunne å synliggjøre min norske roman.
De sendte så en av sine ledere for å komme nærmere inn på meg. Dette gjorde han ved å knipse på baksiden av boken min hver gang han gikk forbi. Jeg forsøkte å tenke at dette var en normal måte å oppnå kontakt på i deres kultur, men etter en 10-15 knips begynte de kulturrelativistiske nervene mine å bli synlig tynnslitte. Han følte derimot at han hadde kommet litt inn på meg ved denne intense bokomslagknipsingen, lente seg over meg og spurte saaakte;
– Hvor kommer du fra.
– Norge, kom på i Oslo
– Men hvooor kooommeeer duuu fraaa?
– Oppvokst i Oppegård
Han tok en kjapp vurdering og konkluderte med at jeg sannsynligvis var halvdøv og ikke skjønte norsk, så han tydde til utenlandske gloser:
-YOUR ORIGIN? YOUR ORIGIN?
Og det var på dette tidspunktet, da en rynkete busspessimist brølte til meg på 2 centimeters avstand, at fremmedfrykten altså viste sitt stygge åsyn og hvisket; Hva i helvete er dette for noen laverestående individer.
Jeg fikk med andre ord nok. Verken Fredrik eller jeg har noensinne sett oss selv som spesielt fordomsfulle personer, men nå begynte nye tanker å boble i mitt allerede overopphetede hode. Busspensjonistenes innviklede kultur, ritualer og stammeregler ble for mye. Vi bestemte oss for å hoppe av bussen så fort som mulig. SÅ FORT SOM OVERHODET MULIG. Sånn er det, tenkte jeg. Sånn er det Hedstrøm har det på Grønland i sterk medvind.
Timer senere befant vi, og våre enorme sekker, oss på en øde bensinstasjon langt utenfor Barcelona. Solen stekte vekk alle vonde minner om raspeballukt og toalettinstruksjoner på stavangersk. Stammens evige tempel rullet tilbake ut på motorveien og forsvant i horisonten.
Den asfalterte plassen og den glorete bensinstasjonen føltes skremmende hjemmekoselig.
Traumatiske opplevelser som dette, tar det tid å jobbe seg gjennom. For ikke å gå ut av mitt gode (og mørke) skinn, har jeg måttet se på det hele som et sosialantropologisk eksperiment.
Hvis det finnes en regjeringsoppnevnt kommisjon for bekjempelse av kulturkollisjoner (og det gjør det sikkert), har jeg et filmmanus klart for dem.
Det blir ikke noen opplysningsfilm. Ikke en dokumentar.
Men en skikkelig thriller.
