Norskargentinske Maria Orieta, kjent bl. a fra jentebandprosjektet Las Marias og samboerskapet med Big Bangs Øystein Greni, har nylig gitt ut sitt andre verk ”Against the View”. 23. oktober kom hennes verk ut på Grenis plateselskap Grand Sport Records og cd´en hennes er en blanding av forskjellige stilarter som Orieta har gjennom sine år med musikkerfaring latt seg inspirere av.
Utrop møtte henne og medhjelperne på backstagen på Garage etter lanseringskonserten. Hun er noe mer sliten enn vanlig takket være en kraftig forkjølelse, som heldigvis ikke gikk noe særlig utover verken stemme eller energi på scenen.
– Jeg liker forskjellige typer stiler og blande de sammen når jeg lager noe. Særlig er det to musikere som jeg holder høyt i hevd, folk-rockeren Patty Griffin fra USA og brasilianeren Joao Gilberto, som er en av de fremste i bossanovasjangeren.
Hun mener musikk er ikke noe utstudert, men at det må komme fra hjertet og ikke minst uttrykke hva man har inne.
– For meg å lage musikk er noe helt eget og instinktiv. Jeg følger ikke regler eller prosedyrer, lager først noe og deretter ser på produktet. Utefra det jeg selv finner eller får tilbakemelding på lager jeg eventuelle endringer som blir sluttproduktet.
Orieta har fartet verden rundt, om enn kanskje noe ufrivillig. Tidlig på 80-tallet kom hun sammen med to foreldre og broren Juan Pablo til eksiltilværelse i Norge etter at familien hadde vært utsatt for en grov politisk forfølgelse av de argentinske myndighetene. Mange år senere studerte hun ingeniørfaget i USA, og lot seg lokke av den harmoniske ”west coast” rockelyden. Hun gav opp skrivebordet til fordel for bassen og gitaren for fem år siden, noe som hun beskriver som ”ganske naturlig”.
– Først da endte musikken med å bli et fast holdepunkt for meg, fra å være en uskyldig hobby til det punktet i livet hvor jeg bestemte meg at det et dette jeg skal leve av i tiden fremover.
Behovet for å uttrykke seg gjennom kunsten har alltid vært tilstede for Orieta, og for henne er dette ”livsnødvendig”.
– Å lage musikk er alfa og omega for meg. Et behov som egentlig er en livsnødvendighet fremfor et påskudd for å ha det gøy, selv om jeg egentlig trives enormt når jeg er i studioen, skriver låter eller står på scenen. Gjennom musikk bekreftes tingene som er virkelige for meg, fastslår hun.
Å være tilstede i, samtidig også utenfor noe
Orieta gav ut sitt første verk ”Buenos Aires” i 2004, hvor tittelen var en hyllest til sine argentinske røtter. Nå, to år senere og ny utgivelse, er den ikke er så vesensforskjellig fra den første platen stilmessig, selv om det underveis har skjedd en videreutvikling av henne som artist. Tittelen på CD-en ”Against the View” har hun hentet fra et sitat i en av bøkene til den franske forfatteren Margaritte Durass.
– Som det står så betyr dette ”se mot utsynet eller utsikten”. Man er tilstede og er del av noe, samtidig som man kan også stå utenfor noe. Hun mener sitatet lett analogisk kan overføres for å beskrive situasjon man som ung flerkulturell har det i dagens Norge.
– Enkelte ganger kan man oppleve at er man innvidd i saker og ting, samtidig som man kan erfare det stikk motsatte ved andre tilfeller. Og det gjelder for begge kulturer som man hører inn under.
Juntaen er for lenge siden erstattet av sivilt demokratisk styre, men hjemlandet sliter fortsatt med fattigdoms- og korrupsjonsproblemer. Bunnen ble nådd for 5 år siden med gigantkrakk, samfunnskaos og konstitusjonell krise, hvor flere presidenter styrte og avgikk på rekordtid. Orieta sier hun egentlig ikke har fulgt så veldig godt på hjemlandets situasjon siste tiden, men regner håpet og forventningene blant vanlige argentinere er større enn på lenge.
– Forhåpningene er større enn på lenge, ikke bare i Argentina, men også i hele Latin-Amerika. Vi ser en ny trend på hele kontinentet med regjeringer som sakte men sikkert går inn for å føre en politikk som vil hjelpe de svakeste samfunnsgruppene. Folk flest har fått en ny giv.
Aiaa..til å drømme seg vekk en tung senhøstdag
Orieta leverer mye variert stilmessig. Her blander hun Califonia-vestkystens gitarriff, grungens mørke bass, forbildet Griffins folkrockstemme og Gwen Stefanis skastemme. Så mikser hun dette med en god dose latinske perkusjonsrytmer, noe som gjør sluttresultatet interessant. CD-en kan karakteriseres som en blanding av lettere og tyngre grunge og vokalt mykt på en særgen måte. Orieta har som sagt en ganske interessant stemmeleie, som gjør at du stopper opp og får lyst til å høre.
Utviklingsmulighetene denne artisten har er svært gode hvis hun fortsetter å jobbe aktivt med å finne en allsidig form og en fastere egenart innenfor all den musikalske og kunstneriske inspirasjonen som får henne til å skape ting. Rett og slett hvis hun fortsetter å dyrke sin særegenhet.
Flere godbiter serveres på løpende bånd i hennes nyeste verk. Førstesporet ”Everyday” er litt sytete og lengtende på en søt måte, med myk vokalbruk og hardtslående chorus, og det samme kan sies om ”LA Song”. Kanskje er det noen minner som artisten gjerne vil dele med oss lyttere? Hvis du liker hardere gitar, bass og tromming er ”Passing Us By” å anbefale, mens hun viser også at hun behersker akustisk i låtene ”On The Radio” og ”Smoke” Undertegnedes absolutte favoritt er likevel ”Aiaa”. Ikke bare er sangen en frisk pust av latinske trommerytmer i en ellers ska, westcoast og akustiskpreget plate, men den gir også en etterlengtet smak av sommer i en tung og kjølig høstdag. Jentekoret i bakgrunnen er ganske trollbindende på en måte som gjør at man nesten drømmer seg vekk.
I det hele tatt er ”Against the View” et verk som får deg til å tenke etter, som fortjener å bli hørt på og ikke havne i skuffen for nachspielsmusikk.
