- Livspartner fra hjemmelandet eller fra Norge? - 24.01.2007
Mine foreldre var også blant de som støttet gifting med en fra Pakistan. Etter at de var vitne til at ekteskapet til flere av mine kusiner og fettere gikk i vasken og at mange andre ekteskap har lidd samme skjebne, innså de til syvende og sist at det kulturelle er like viktig som mange andre ting.
Spesielt vanskelig blir det for guttene som kommer fra Pakistan og som skal gifte med noen i Norge. De er vant med helt andre tradisjoner enn de som blir praktisert i Norge. Det vanligste er at jenta flytter hjem til gutten etter giftemål. Svigersønn har en nesten guddommelig status i Pakistan. Men når de kommer til Norge får de ikke den røde løperen som de kanskje hadde forventet seg. Mange har problemer med å tilpasse seg det norske samfunnet hvor vi kvinner er så sterke. De må lære seg norsk, og får problemer med å skaffe seg jobb og må ofte leve på det kona tjener. Spesielt det siste tærer veldig mye på guttens selvtillit, og kan føre til at de blir lett frustrerte og aggressive. Jentene som kommer fra Pakistan sliter også en del. De har lite nettverk og ingen vennekrets som er veldig viktig i Pakistan. Dette gjør at de føler seg utenfor og blir lett deprimerte. Begge parter har store forventninger til hverandre, og svikten rammer dem alle, som oftest mener jeg.
Noen jenter i Norge prøver å være så oppegående og moderne at de fremstiller seg selv på feil måte noen ganger. Eller de blir lettere misforstå fordi hun er veltilpasset det norske samfunnet. Det er det som skremmer familiene til norsk-pakistanske gutter her i Norge. Men det går an å være moderne og likevel følge noen av tradisjonene. Familiene til norsk-pakistanske gutter foretrekker å hente en kone til sin sønn fra Pakistan. Noen mener de norsk-pakistanske jentene er for liberale, og ikke så flinke med husarbeid og matlaging. Det forventes at en jente kan alle disse tingene. Å ha felles bankkonto for økonomi er en ting, men tradisjonen med å bo sammen med svigerfamilien etter at man er gift er vanlig i det pakistanske miljøet. Hos noen familier er det slik at de tar det som en selvfølge at jenta flytter inn til dem, i hvert fall de første par årene. Noen jenter synes det blir for mye påvirkning og innblanding i privatlivet av å bo sammen med svigerfamilien, andre igjen mener det er en fin måte å lære å kjenne familien bedre på.
Enkelte familier takler ikke fullt så bra at deres sønn gir familien mindre oppmerksomhet etter hvert. Mindre oppmerksomhet betyr ikke mindre følelser for familien, man må prioritere annerledes når man er gift og får barn. Mye av konfliktene kan ligge i at man ikke forstår hverandre. Og når man finner ut at man ikke kommer overens, da har jo man prøvd, og det er det som er det viktigste. Alle er forskjellige, og det må begge parter forstå. Fordi, folks ønsker, prioriteringer, og nødvendigheter er forskjellige og dette forandrer seg med tiden. Kommunikasjon er da nøkkelen for å komme positivt ut av slike komplekse problemer.
Min personlige mening er at når det er snakk om å velge en livspartner, må du vektlegge ting som er viktige for deg og din personlighet. Enhver må se hvem som er/kommer til å bli en god livspartner for ham/henne. Du må ikke velge noen bare fordi vedkommende har bra omdømme. Ingen er perfekte, men den du skal leve livet ditt med bør i hvert fall etter mitt synspunkt ha: Noenlunde samme bølgelengde som deg når det gjelder toleranse, noenlunde være like religiøs som deg, tåle at du har egne meninger, er økonomisk stabil og utdannet og i hvert fall ha litt sosial intelligens. Videre må vedkommende ikke ha noe alvorlig følelsesmessig eller familiemessig problemer og kunne dele på husarbeid. Det er mange andre ting som også spiller en god del rolle, for eksempel hvordan man skal oppdra barna, hvor mye foreldrene hans/hennes kan/skal/vil blande seg i deres privatliv, den økonomiske delen osv. Selv når personligheten matcher er ekteskap en utfordring, og det trengs å bli håndtert på en bra måte.
Foreldrene mener de vet best fordi de har levd et lengre liv. Jeg er enig i at de kanskje vil det beste for sitt barn, men å si at de vet best, og at de har lengre livserfaring betyr ikke automatisk at de kan forutsi hvordan ting vil bli i fremtiden eller at de bestemmer over deg. De vet best basert på den kulturen de er vokst opp i, men det er annerledes for oss som vokser opp i Norge. Vi tenker annerledes. Vi krever mye igjen også. Alt handler om å gi litt og ta litt.
