- Norsk helt seilte med mannskap fra alle folkeslag - 26.07.2018
- Den tyrkiske Nobelprisvinneren besøkte Oslo - 07.06.2017
- En dråpe midnatt – en familiebiografi - 25.04.2017
Hvert år valfarter folk E134 med blankpussede motorsykler, mens andre tar timebuss eller tog, sluser seg gjennom Telemarkskanalen eller legger ut på landeveien i familiebilen med jordbærstopp i Kongsberg og vaffelpause på Meheia.
Full tank og en femtilapp var alt jeg behøvde første gang jeg reiste til en festival. Med flagrende hår forbi fossen, sølvsmiene, polakkene i veikanten, Hjuksebø bro og en rask dukkert i tjernet.– How y`all doin will get you in, het det i Mississippi. På Notodden holder det ”å være”.
Du beveger deg blant stjerneskudd, levende legender, smilende mennesker, brummende motorer, en gloheit sol som glitrer i vannspeilet og duskregnet som krydrer det hele med myke, blå dråper. Jeg ble smittet av bluesfestivalen ved tusenårsskiftet. I år har sønnen min meldt seg på som artistfølge og jeg håper smitten sprer seg.
Under bryggekonserten gnir båtene seg kjærlig skulder mot skulder i takt med tonene, enkelte så rocka at de nærmest er blåsvarte. Noe farer gjennom luften og jeg er den nye eier av Walter Trout and the Radicals trommestikke. Jeg samler ikke og vil neppe benytte den som spisepinne til sushi, men tar isteden eieren med på den lokale bluesruta.
I det gamle ovnshuset fra 1905 finnes bakgrunnen for Norsk Hydros industrieventyr med utstilling av professor Birkelands elektriske kanon. Et stikkekast unna bor en gruppe svartkledde menn i en godsvogn med innlagt kjøleskap og stereoanlegg. Naboen har salong og partytelt. Andre er innlosjert i lavvo, buss eller telt. Solveig Flaa har reist helt fra Sunndalsøra og sitter innenfor sin lille hageparsell med røde blomster, et hvitt, lavt gjerde og utsikt til Heddalsvannet hvor en flytebrygge med seil duver forbi. Naboene hilser på Joey Pafumi, som nå mangler en trommestikke. I en garasje steker en 11-åring vafler til kr.10.- pr.stk. og et dusin voksne damer sitter i rekke på plaststoler mens en forklekledd kar steker kotelettene. Grillosen blåser på vannet og ligner til forveksling røyken fra fabrikkpipene i Skien, men vi har bare så vidt begynt på bluesruta.
På Europas bluesbibliotek sitter vi ansikt til ansikt med Delbert McClinton, Walter Trout, Bernard Allison for å nevne noen. Art Tipaldi, amerikansk universitetslektor og forfatter presenterer hvert eneste år kjente bluesmusikere for interesserte festivaldeltagere, den minste er Maia, to måneder og er kledd i stars and stripes, akkurat som mor og far.
Grensen mellom publikum og artist oppheves, man lytter, stiller spørsmål og kjenner det som om hånden berører bomullsmarkene. Det er utstilt en ekte bomullsgren, slik den ser ut når den plukkes. Langs veggene henger bilder og rekvisitter, i et monter står B.B. Kings signerte gitar.
Alle vil gjerne forstå hemmeligheten bak de fem blå tonene som frembringer så mange reaksjoner. Fortellinger om vold og utroskap, drukkenskap og drap møtes i et veikryss fylt av håp. Vi kan kanskje plusse på arbeidsløshet og tillater oss å være i den blå tilstanden – en stund.
Himmelen farges mørkeblå, hovedgata fylles av det blå folket. De tyter fram fra campingplassene og et øyeblikk er det like tettpakket som basarene i Istanbul. Asiatene selger klær, afrikanerne trommer og trefigurer, sør-amerikanerne drømmefangere og nordmennene vafler og bakt potet med bacon. Lengre opp i gaten finnes nydelige vårruller med ris og kebab.
På scenen står det urblå folket, touaregene fra Mali og spiller Saharablues. Tidligere geriljakrigere fra Gaddaffis treningsleire i Libya har byttet ut gevær med gitar. Sanger og gitarist Ibrahim har overlevd 19 skuddsår og har Jimi Hendrix som forbilde. Spelemannen Knut Buen forteller at den suggerende musikken har samme toneart som hardingfela. Vi kjenner tonene treffe. Snart hamrer regnråpene rytmisk mot brosteinen utenfor teltet som de forsøker å imitere lydene som fyller lufta.
Myggen er fraværende, kanskje fordi samarbeidspartner Tusenårsmålkampanjen både har satt seg fore å utrydde fattigdommen i verden og myggplagen?
I Telegata sitter en spelemann som kaller seg Tom Dooley, men i virkeligheten er han journalisten Tom Reiersen. På Torvet står far og datter med hver sin el-gitar mens småfolk klapper takten. Milan, mer kjent for å stå stille i timevis uten å blunke enn for sangstemmen, er kledd i romersk kostyme og skravler for anledningen med damene til sminken sprekker. Det handler om lyd på Notodden. Her kommer ikke amerikanerne med burgere, men med fred.
Hvert år fylles det store sirkusteltet med store amerikanske stjerner. Solomon Burke har vært her. Gary Moore. Og hvem har ikke hørt den rå stemmen til Beth Hart. Solomon ruver i sin spesiallagde stol, nærmest en kirkebenk. Med enorm stemmeprakt trollbinder han publikum. Med seg har han et stort følge og hjemme i USA venter 71 barnebarn. Kanskje derfor insisterer han raust på å betale for iskrem til alle barna på barnehagebluesen.
Kl. 03.30 kommer folk gående ut fra kirken med salige smil – ikke fordi de har hørt gospel, da måtte de ha vært litt tidligere ute, men fordi de har spist seg mette på hjemmelagd fiskesuppe, sterkt beslektet med den afrodisiakiske bouillabaissen. Menighetshuset er sultne nattevandreres redning, uavhengig religiøs overbevisning.
Lenge etter at man har forlatt dalen kjenner vi den blå tonen vibrere, varm, kilen og umiskjennelig blå. Festivalnorge har nær over 600 festivaler å by på i år. Pass på at du får med deg en!
En oversikt over sommerfestivaler finner du på:
