- USA har ikke alle svarene - 10.07.2011
- Hjerteåpneren Hadia - 10.09.2007
- En uvanlig hennaartist - 10.09.2007
Skrevet av x-plosiv.no / Foto: Kamran Karimi
Hvordan har dansetittelen forandret livet ditt?
– Hmm vel, den har vel forandret nesten alt. Jeg hadde et ganske vanlig liv før konkurransen. Etter videregående jobbet jeg på JeanTV på Arkaden. Jeg trente dans i 4 timer eller mer hver dag fordi dansen har vært det som har gitt meg glede. Jeg husker jeg så So You Think You Can Dance på tv og tenkte, “jøss tenk om det programmet kommer til Norge” og det gjorde det.
Jeg hadde ikke planer om å være med, men noen venner av meg meldte meg på uten at jeg visste det, så når Nordisk Film ringte meg tenkte jeg “ok what ever jeg blir med”.
At det skulle gå som det gjorde hadde jeg ikke drømt om engang. Jeg tok en ting av gangen og gjorde bare mitt beste. Hver auditionrunde var jeg sikker på at jeg skulle ryke ut, men så gikk jeg videre og videre til slutt og vant. Vil seriøst takke de desier som gadd å stemme på meg. Jeg vet hvordan vi er og at man heller vil spare 1kr på å sende en sms i stedet for å støtte en fellow desi mann, men jeg VET at det var desier som støttet meg mot slutten og det setter jeg
pris på.
– Livet har vært ganske hektisk siden da, og det klager jeg ikke over.
Har bodd 8 mnd i Los Angeles. Gjort masse spennende ting og fått lov til å komme fram i media med hva jeg står for og verdiene mine, det er jeg takknemlig for. Bortsett fra dette er det jo en drøm å kunne leve av det man elsker å gjøre. Etter Dansefeber har jeg også fått tilbud om å være ambassadør for FRI-programmet til Sosial og Helsedirektoratet, et antitobakk-program for ungdomsskolene. At jeg får lov til å være en del av slike positive organisasjoner og få dra rundt å snakke med ungdommer varmer hjertet mitt. Om det varer lenge eller ikke spiller ingen rolle fordi jeg er glad for å ha opplevd det jeg har opplevd og lært det jeg har lært på veien.
Hva betyr egentlig dans for deg, hvordan begynte du?
– Dans betyr ganske mye for meg. Jeg tror ikke det er noe jeg kommer til å kunne forklare. Forholdet mitt til dans har vært sterkere enn alt annet. Dansing var ikke populært med fattern og det gjorde sitt til at det ble masse nedganger. På grunn av dette er dans ganske sensitivt for meg. Ligger masse følelser bak det. Jeg hadde ikke foreldre som sa “her sønn, ta disse pengene, gå og meld deg på dansekurs” Jeg måtte gjøre alt på egenhånd og i tillegg holde det skjult. Moren min har støttet meg hele veien og vært med meg i godt og vondt, men
pakistanske fedre kan være skikkelig kjipe til tider. Du må leve som de vil ellers er man ikke barna dems. “Stikk og aldri kom hjem igjen,” som i en Bollywoodfilm.
Anyways, jeg ga ikke opp. Jeg var den eneste med pakistansk bakgrunn på barne- og ungdomsskolen og det også var en kjip opplevelse.
Gjennom dansen klarte jeg å vokse og å gi faen i mobbing på skolen og kjefting hjemme. Jeg oppsøkte desier fordi jeg trodde de kom til å forstå meg, men de sa “æææssj, du driver med dans, stikk, du er sikkert homo, du er fra vestkanen, det du driver med der på lik linje som å være hore, ha deg vekk.” Jeg fikk aldri tilpass og fikk hele tida høre at jeg ikke var bra nok,. Det er her dansinga redda meg, jeg fikk all glede og selvtillitt jeg trengte gjennom dansen.
Mestringsfølelsen i dansen var helt vill, jeg hadde aldri hatt en sånn feeling. Jeg ble uavhengig av alle andre. Det negative folk sa, om det var nordmenn, desier eller hjemme gikk inn i øret mitt og ut
av det andre. Jeg tenkte kun på dansen. Jeg takker dansen for at den har vært bestevennen min gjennom årene.
Så er det ikke kun det med dans, men også det at jeg drev med en så fri dans som breaking. Det fins ingen grenser på hva som er mulig og ikke mulig. Alt ligger i hodet liksom, jeg lærte å sprenge grenser i dansen og tok dette med inn i det vanlige livet mitt også, ta ting til det neste level. Det faktumet at man aldri kan lære nok er konge.
Bare en idiot tror han er utlært. Jeg vil være en student, livets student. Breaking har rett og slett gjort meg til den jeg er i dag.
Hvordan vil du beskrive deg selv. Hvem er du?
– Jeg er bare Adil. En positiv gutt som ikke gnager på de kjipe tinga i livet, men heller prøver å se framover. Livet har ikke vært lett tidligere, men jeg er glad for alt jeg har vært gjennom og for alt jeg har opplevd. Hadde det ikke vært for det hadde jeg ikke vært sterk nok til å møte verden idag.
Jeg elsker utfordringer og jeg elsker å lære. Det handler om å vokse som menneske, og å blomstre til noe sterkt og positivt. Vi lever ett liv, og livet er for kort til å leve begrenset med dumme regler. Lev livet, vær nysjerrig, vær positiv, smil.
Hva er det mest norske ved deg?
Jeg tenker på norsk i hodet mitt. Det er vel ganske norsk.
Det mest Pakistanske ved deg?
– Famileverdiene mine. Så lenge jeg vet hva jeg står for og hvilke verdier jeg har så er jeg fornøyd. Det er veldig viktig for meg at foreldrene mine er glade med meg, og det er de, så jeg er fornøyd.
Hvem ser du mest opp til, noen forbilder?
– Folk som aldri gir opp. Folk som tror på noe og kjemper for å oppnå sine mål. Folk som tørr å være seg selv og er selvstendige. Folk som ikke følger trender. Folk som kjemper eller har kjempet for en bedre verden: Mahatma Gandhi, Martin Luther King, Nelson Mandela.
Ditt budskap til ungdom med røtter fra andre hjørner av verden?
Stay positive. Ikke lev et begrenset liv. Ikke lev for andre, lev for dere selv. Tørr å utforske verden, tørr å spørre. Vær nysgjerrig. Tørr å si nei. Stå på. Jobb hardt. Ikke forhåndsdøm. Følg drømmen ikke strømmen. Alt er mulig.
Hva er ditt mål med livet?
Målet med livet mitt er å være glad, og å spre mest mulig glede og positiv energi. Jeg vil lære så mye som mulig. Det kommer en tid i livet når man ikke lenger har en framtid men kun en fortid. Den dagen vil jeg se tilbake på livet mitt å tenke “Dette var fett,” Jeg vil ikke se tilbake på livet mitt å angre. Derfor vil jeg ta de utfordringene livet byr.
