- Danser for livet - 07.11.2007
- De gode tingene i livet er gratis! - 01.11.2007
- Politirasisme på fremmarsj - 04.10.2007
Av Jon Arne Arnseth
Ikke annerledes
Phitthaya, eller San, som han også blir kalt, føler seg ikke annerledes, til tross for hudfarge og legning, og han har et generelt positivt syn på livet, og er stort sett åpen om seg selv.
– Hvert menneske er unikt, og derfor føler ikke jeg meg særlig annerledes når jeg er ute blant folk. Det er greit at folk ikke liker det jeg er, når jeg hører nedsettende ord om homofili går det ikke inn på meg.
Vokst opp på landet
San har vokst opp på Eidsvoll og tenker tilbake på barndommen med et smil om munnen. På den tiden var det ingen som visste om Sans legning, men selv hadde han følt seg tiltrukket av gutter siden han var seks år gammel. San opplevde ikke noe mobbing og følte seg bra innad i skolemiljøet.
– Jeg tror noen velger å leve et homofilt liv, mens andre blir født homo. Jeg veit at jeg må ha blitt født homo fordi jeg klarer bare ikke å bli tiltrukket av jenter, sier han og ler en hjertelig latter.
Ikke lett for moren
Da jeg spør om hans familie støtter ham blir han stille en liten stund. Han må tenke seg om.
– Både og, begynner han. – Moren min liker ikke homofili, men hun er veldig glad i meg likevel. Hun støtter ikke meg og homofili, men hun støtter meg som person, som sønnen hennes.
Phitthaya var 15 år da moren hans fant ut om hans legning, og tok det ikke særlig lett.
– Hun ble veldig lei seg da hun fant det ut. Hun gråt og syntes det var veldig trist. Hun skulle ikke ønske at jeg var det. Jeg husker at jeg lurte veldig på hvorfor hun ble så trist. Jeg var jo fortsatt den samme, jeg var jo fortsatt sønnen hennes. I ettertid er jeg glad for at hun reagerte som hun gjorde, jeg kunne ikke ønsket noe annet. Etter hvert har jeg skjønt hvorfor hun gråt. Hun var jo bare redd for meg. Hun har bare brydd seg veldig mye om meg.
På jakt etter den rette
I dag bor San i Oslo hvor han studerer dans, og sier at moren fremdeles er veldig redd for hvordan sønnen lever sitt liv i byen. Han skal nå flytte inn i et kollektiv hvor det bor en annen homofil gutt, og det gjør at moren er veldig skeptisk, men sier ikke stort lenger fordi San er blitt voksen og sier han kan passe på seg selv.
– Jeg er på jakt etter den rette. Jeg er jo en romantiker, sier han og smiler lurt.
– Jeg tror ikke det finnes én rett faktisk, jeg tror man bare må velge den man vil ha, og ta sjansen. Det er flere rette. Jeg ønsker meg en som er seg selv, men det sier jo alle. Jeg vil ha en jeg kan ha det bra med.
San har en tvillingbror, men vet ikke om broren støtter ham. San har aldri spurt.
– Han har nok ikke noe i mot det. Han trodde ikke på meg da jeg sa det. Men han er ganske cool når det gjelder sånt. Min legning er egentlig ikke et samtaleemne i familien. Moren min vil helst unngå det.
Ruset på livet
San røyker ikke og drikker sjelden. Han er, som han selv sier, ruset på livet.
– Når jeg er på fest bare trykker jeg på en knapp og så blir jeg helt vill. Trenger ikke alkohol for å oppnå den rusen. Det er bare en knapp jeg kan trykke av og på. Det er hjertet, det.
Phitthaya virker som en snill gutt ved første øyekast, og jeg spør om han alltid bare er snill.
– Tro meg, det er jeg ikke. Kan være snill, slem, frekk, spydig. Det kommer an på humøret. Om jeg har spist lite eller mye.
Lidenskapen hans er dans, som han trener hver dag på skolen i tillegg til at han danser for seg selv i helgene, men han drømmer ikke om et danseshow på Broadway eller et liv i rampelyset i USA. Han trives godt i Norge, hvor han har røttene sine, og blir nok her en stund til, men han innrømmer til slutt at Broadway ikke høres så dumt ut.
