- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Utrop møter bandet utenfor Spasibars lokaler hvor de skal senere spille på kvelden. Lydsjekken er allerede i gang, og vokalist Janko Radovanovic tar oss med godt mot. 28-åringen er kosovoserber fra Pristina, og gjør det helt klart at han helst vil svare på spørsmål om bandet og musikken, og ikke om de politiske begivenhetene i hjemlandet som kulminerte med Kosovo-provinsens selvstendighetserklæring tidligere i vinter.
– Vi valgte navnet Rakija for å understreke noe som er typisk balkansk, politisk nøytralt og samtidig lett å huske og uttale for folk flest. Rakija er jo opprinnelig navnet på plommebrennevinen som nytes overalt på Balkan, understreker han.
Hvordan vil du selv beskrive musikkstilen?
– Vi har tradisjonell balkansk stil og rytme som grunnlaget, men bruker også moderniserende elementer fra rock, funk som gjør musikken kanskje mer spiselig for norske publikummere. Vi lar oss inspirere av det serbiske, bulgarske og makedonske, blant annet.
Radovanovic mener bandet også er gode på likestilling:
– Vi har en kvinnelig trompetist og to jentevokaler som synger flerstemt. Jeg vet ikke selv om andre band som gjør dette, sier han.
Ideal og kvalitet
Bassist Are W. Thoma er norsk som havregrøt. Han og Janko var opprinnelig med i bandet Antropofagos, et samarbeidsprosjekt sammen med brasilianske og portugisiske låtskrivere og musikere. Til slutt ble blandingen for mye søl, og gruppen splittet seg selv i to, hvor Rakija beholdt fokuset på balkansjangeren.
– Vi har en god stemning i gruppen, full av positiv energi og forholdsvis grei kjønnsblanding, sier Thoma.
Nå som de står på egne føtter er både Are og Janko opptatt av å kunne eksperimentere og improvisere for å kunne gi liv til musikken, men samtidig også kunne gi publikum et godt produkt. Janko har lite til overs for den kommersialiserte turbo-folk stilen som har vært sterkt promotert siden 90-tallet, også utenfor Serbia og andre eks-jugoslaviske republikkers landegrenser.
– Rakija er et etno-rock band. Vi er opptatt av kvalitet på alle fronter og samtidig også litt idealistiske i forhold til å ha noe som er kunstnerisk godt. Jeg har personlig ikke noe til overs overfor turbo-folken, og som band skal vi ha et helt annet fokus. Å spille overkult på synthesizer og vise bare legger og pupper er ikke kunstnerisk og musikalsk holdbart for meg, og jeg tror folk på Balkan etter hvert har begynt å bli lei av sjangeren, sier Radovanovic, som blant annet har takket nei til spillejobber hvor bandet har blitt spurt om å spille turbo-folk.
Åpne nordmenn
Thoma sier interessen i forhold til både balkansk og andre verdenssjangre er absolutt tilstede.
– Fra før av har vi jo Balkan Beat og Farmers Market. Jeg tror nordmenns fascinasjon av balkansk temperament og musikk har noe å gjøre med at vi er veldig åpne for andre kulturer.
Janko er på langt vei enig:
– Jeg ser dette som svært positivt. Når en etnisk norsk DJ starter opp en klubb midt i tjukkeste Oslo og får det til å bli en ordentlig kulturell møteplass for både norske, folk fra Balkan-landene og folk fra andre nasjonaliteter, så kan vi snakke om legitimering.
Spennende fremtidsplaner
Rakija har fortsatt mye ugjort. Ildsjel Janko drømmer om en gang kunne lage nettverksradio og har allerede vært i kontakt med CAK, Senter for Afrikansk Kulturformidling.
– Vi har planer om å inngå et tettere samarbeid. Uansett nasjonalitet føler jeg at folk setter pris på oss.
Bandet skal også være tilstede under Musikkens dag i juni, og i tillegg fått tilbud på spillejobber i Serbia. Mest sannsynlig er det likevel at Janko, Thoma og de andre i bandet utgir sitt materiale for en svensk label.
– I Sverige har vi større publikumspotensial enn i Norge, rett og slett fordi det finnes flere av etnisk balkansk bakgrunn enn her. Vi har allerede møtt mulige svenske produsenter, og gleder oss til fortsettelsen, fastslår Radovanovic.
Liker Bregovic
Vi avslutter intervjuet ved at Are og Janko får tre spørsmål som de svarer uforberedt på:
I. Hva er integrering for deg?
Are: Noe som er særdeles viktig å få gjennomført.
Janko: Spør noen som vet bedre.
II. Noen tanker om Guca-festivalen (jour. amn.; verdens største trompet- og brassbandfestival som holdes hver sommer, med sterk sigøynermusikkpreg)?
Are: Har ikke kjennskap til dette, men tipper jeg kommer til å oppleve det før eller siden.
Janko: Vært der to ganger. For meg virker det ekte og flott, men i fare for å bli kommersialisert grunnet stadig flere turister. Besøkende vil etter hvert finne ut at musikken i byen er bedre enn i hovedscenen.
III. Hvem har du som fremste forbilde innen etno-sjangeren?
Are: Jeg er for fersk innenfor stilen, så kan ikke helt uttale meg ennå, men ser likevel frem til å utforske mer.
Janko: Jeg vil snakke om to artister. Først Goran Bregovic, som jeg mener er et geni. Han klarer å leke med folks følelser på en utrolig måte. I løpet av en konsert kan han klare å både kjede vettet ut av tilskuerne for så å føre de til total ekstase i neste låt. Som artist gjør han ting ingen andre får til. En annen som jeg liker godt er en kvinnelig artist som heter Biljana Krstic. Hun er ganske så annerledes i forhold til Bregovic i fremgangsmåten. Hun graver frem ting, men vil ikke ta æren for det. En slags musikalsk og kunstnerisk etnolog.
