Gjennom dokumentaren Velkommen hjem har regissøren og bergenseren Trond Kvist har prøvd å få fram et mangfold hos folk med innvandrerbakgrunn.
Enkelte sekvenser er riktig så humoristiske, ærlige og med glimt i øyet, mens andre sekvenser er alvorlige og tankevekkende. Filmen hadde premiere i Oslo fredag.
Det som er bra med «Velkommen hjem», er at den observerer intervjuobjektene som mennesker, ikke som representanter for en religion eller folkegruppe.
De er individer som forteller om sine liv, sine erfaringer og sitt syn på verden. Informasjonen om intervjuobjektene er alltid porsjonert ut slik at en blir kjent med dem før en rekker å sette dem i bås som et tilfelle av et eller annet.
«Velkommen hjem» er portrett av den uensarta delen av befolkningen som havner under sekkebetegnelsen innvandrere. Filmen prøver ikke å skjule at det er en drøss med problemer knytta til våre nye venner, men måten den gjør det på, er verken sytende eller pompøsdramatisk.
De som intervjuer ofte og mye, vet at folk sjelden sier hele sannheten. Noen lyver. Andre sier det de tror man bør si. Noen leverer en slags helligdagsversjon av hva de ville sagt til slekt og venner. Men «Velkommen hjem» er ærlig.
