Her er en artikkelen av Knut Kjeldstatli proffessør i Universitetet i Oslo, om utstillingen.
Jeg heter Firuz. Det låter som virus. Slik presenterer Firuz Kutal seg iblant i innlegg på diskusjonsmøter. Ironien og sjølironien er raskt til stede ikke bare i hans språklige uttrykk, men også i bildeverdenen hans. Ironien retter seg mot et flertallssamfunn som ikke ser menneskene i mindretallene, som ser dem som kategori, som objekt for veldedighet og velvilje, som fare, ja, som et virus men sjeldnere som et jeg.
Mer teoretisk sagt Firuz Kutals kunst kan leses som kritikk av orientalismen, slik den nylig avdøde palestinske intellektuelle Edward Said beskrev den Vestens tendens til å trenge sammen Østen til en stereotyp, ett bilde med enkle trekk, et bilde som er speilvendingen av Vestens sminkete sjølportrett. I Saids utlegning av orientaliseringen inngikk også at mennesker i disse områdene har overtatt det vestlige negative bildet av seg sjøl. Om noe, så er Firuz bilder bevise på at det går an å gjøre motstand mot dette. Som et menneske som har levd flere steder, i Istanbul, i Oslo og imellom kan han se verden på skrå, med et blikk fra sida. Og ser for eksempel mannen som går til grunne i en ost, truet av en av Norges gaver til menneskeheten ostehøvelen.
Noen ganger er motstanden der innebygd eller indirekte. Gjennom humoren, det underfundige, lekne overskuddet som er i mange av hans tegninger, avsanner han der og da, i praksis, alle klisjeer. Andre ganger er motstanden sarkastisk, skarp, ubehagelig.
I bildene er det ofte et menneske som står overfor overmakt, en makt som ikke ser. Strutser som ikke ser, kan likevel sparke og tråkke. Protesten mot ikke å bli sett, og dermed bli gjort til ingenting bokstavelig talt tilintetgjort opplever jeg som et av de sterkeste utsagnene i bildene til Firuz Kutal. I tegningen En rose med sin torn som plukkes av et kaldt skrik ser ingen rosa; øynene er helt andre steder. Blant Firuz mange kunstneriske innsatser, har vært formgivningen av utstillingen Jeg er her! på IKM, om innvandringen til Norge fra 1945 til i dag. Og hvert eneste ord i tittelen jeg, er, her, ja utropstegnet med ! er som en beskrivelse av hans program og hans praksis.
Mange bilder, som de som vises på utstillingen, har forholdet mellom flertall og mindretall som tema. Enda dypere, tror jeg, stikker en universalistisk solidaritet med alle vanlige mennesker som utsettes for fysiske og mentale overgrep og tilintetgjøring. Firuz Kutals kunst og hans samfunnsmessige og politiske virke har ikke minst vært satt inn i motstand mot krig, også den som sier seg å foregå i navnet til menneskeretter og demokrati. Aller dypest, i alvoret under ironien, ligger humanismen, omsorgen for Mennesket, men aller mest for de konkrete, enkelte menneskene.
Tegninger i få farger, kan forsatt ses på IKM (Internasjonalt Kultursenter og Museum) Tøyenbekken 5, Oslo.
Utstllingen stenges 21.desember.2003
