- Våre barn vårt felles ansvar - 02.11.2006
- Tvangsekteskap på Sri Lanka - 19.10.2006
- Somalia – et land i uvisshet - 05.10.2006
Den internasjonale menneskerettighetsdomstolen har avsagt sin dom: Rettssaken mot Ocalan var ikke rettferdig! Domstolens avgjørelse kommer i en tid da Tyrkia snart skal starte sine forhandlinger om landets EU medlemsskap. Ocalan sitter på godt norsk i tyrkernes vrangstrupe og kurdernes sak er i igjen i søkelyset. Men hvem er egenlig denne kurderen? Og hvem er egentlig kurderene?
Da Ocalan ble arrestert i 1999, så vi plutselig unge kurdere sette fyr på seg selv i protestr undtomkring i Europa. Vi så det kurdiske flagget i utallige demonstrasjoner. Kvinner som menn, unge som eldre, venstreorienterte som høyreorienterte. De færreste i Vesten hadde inntil da tatt noen stilling til kurdernes sak. Men så mye fikk vi nå med at vi forstod at selv om mannen var statsfiende nummer 1 for Tyrkia, så hadde Ocalan kurderne bak seg.
Idag har verden fått et forhold til kurdere. De er mer akseptert som et folk med rett til selvstyre. Irakiske kurdere har hatt lokal selvstendighet med eget parlament siden den første Golf-krigen. Det er ingen tvil lenger om at kurderne betraktes som et eget folk av det internasjonale samfunnet. Men slik har det ikke alltid vært.
I Tyrkia har kurderne inntil for et noen få år siden blitt kalt ”fjelltyrkere”. Begrepet ”kurder” eksisterte ikke for den tyrkiske staten. Kurderne er imidlertid et indoeuropeisk nomadefolk med en historie som kan føres tilbake til før Kristus. Etterhvert slo de seg ned i det området som kurderne selv kaller Kurdistan. Kurdistan ble etter oppløsningen av det ottomanske emperiet og særlig etter den 2. verdenskrigen fordelt mellom Tyrkia, Syria, Irak og Iran. Idag finnes det mellom 20 til 30 millioner kurdere. Flesteparten bor i Tyrkia der de utgjør 10 prosent av befolkningen.
Kurderne har vært underlagt flere kulturer for eksempel den hellenistiske, den persiske, den armeniske og den arabiske kulturen, og tiltross for en gjennomført assimileringspolitikk, har kurderne beholdt sin kultur. Tyrkia selv har ført en politikk for å viske ut kurdernes identitet.
Inntil nylig forbudt å snakke kurdisk, å skrive kurdisk og å synge kurdisk. Kurdiske landsbyer fikk tyrkiske navn, og en teori ble utviklet om at kurderne var en asiatisk stamme med tyrkiske røtter. Kurderne selv regner med at over 400 000 kurdere har mistet livet siden den tyrkiske republikken ble til i 1923 , blant annet som følge av at det tyrkiske militæret brente ned kurdiske landsbyer. Kurderne ble tvangsflyttet til områder der tyrkere bodde.
Men alle disse forsøkene til tross, kurderne bevarte sin kulturelle identitet.
Hvordan klarte kurderne å beholde sin egenart til tross for utallige forsøk på å flette dem inn i andre samfunn? Allerede på 1600-tallet ble nasjonale symbol og kjærlighet til Kurdistan flittig brukt i dikt av den kurdiske dikteren Ehmede Khani. Kurdiske dikt og sanger har vært viktige i overføringen av kultur fra en generasjon til en annen.
Allerede i 1898 kom første utgaven av avisen ”Kurdistan” ut i Kairo. Avisen ble etablert av en gruppe intellektuelle kurdere som mente at det kurdiske språket, den kurdiske kulturen og den kurdiske nasjonalismen måtte vedlikeholdes. Det var med dette som mål at avisen kom ut.
De fleste av oss sitter med et inntrykk av at Abdullah Ocalan var mannen som startet kampen for kurdernes frigjøring i moderne tid. Men det stemmer ikke. Kurdernes kamp for frihet startet allerede ved begynnelsen av 1900-tallet under ledelse av Sheikh Said. Opprøret i 1925, som etterhvert har fått navnet Sheikh Said, var et vendepunkt i kurdisk moderne historie. For første gang i moderne tid var målet med opprøret å opprette et Kurdistan. Nasjonale symbol og slagord ble flittig brukt allerede da.
Hvorfor dette opprøret skjedde? Fordi kurderne følte seg lurt. Kurderne ble nemlig lovet et Kurdistan i Serves-avtalen som Tyrkia selv skrev under på i 1920. Men avtalen så aldri dagens lys og ble erstattet av Louisianne-avtalen i 1923. Det var i kjølvannet av denne avtalen at opprøret flammet opp. Men som andre opprør i den kolonialiserte verden da, var det dårlig organisert. Mangel på militærkunnskap og på veloppbygde organisasjoner som kunne støtte opp om opprøret gjorde at kurderne tapte kampen overfor den langt sterkere tyrkiske staten med langt mer utviklet struktur på alle plan. Selv om selve opprøret ble slått ned ble det likevel et klart symbol for kurdisk nasjonalisme. Og det i seg selv truet den nyetablerte tyrkiske republikken som ble etablert i 1923.
Ironisk nok medvirket Sheikh Said-opprøret til å samle tropper innad i den nyfødte republikken. Kemal Ataturk hadde et program for verdsliggjøring av Tyrkia for å gjøre landet mer vestlig, og ble møtt med sterk motstand. Men opposisjonen valgte likevel å samarbeide med Ataturk for å utrydde den trusselen kurderne utgjorde for den nyetablerte republikken. Slik sett bidro kurdernes opprør til en raskere konsolidering av den nye republikken.
Siden dette opprøret har andre kurdiske navn dukket opp i kampen for friheten, som for eksempel Berdazi, lederen av Kurdistans demokratiske parti. En annen kurder, Qazi Mohamed klarte faktisk å etablere Kurdistan i det området som idag heter Mahaba i Iran. Republikken levde bare året 1945 – 46. Da ble Mohamed arrestert, dømt til døden og repulikken oppløst.
Abdullah Ocalan ble født inn i en kurdisk bondefamilie med seks andre barn i Omerli, en landsby ved den syriske grensen, i 1948. Ocalans politiske aktivitet startet da han studerte statsvitenskap ved Univeristet i Ankara. Allerede i 1972 satt han fengslet for prokurdisk virksomhet. I 1978 opprettet Ocalan Det kurdiske arbeiderpartiet (PKK), men det var ikke før i 1984 at partiet startet en militær fløy og tok til væpnet kamp. Ocalan har flere ganger erklært ensidig våpenhvile med tyrkia. Det skjedde i 1993, 1995 og senest et par uker før han ble arresert i 1999.
Da han ble fengslet samme året var det mange som spekulerte i hvorvidt PKK ville fortsette å eksistere. Selv forøkte Ocalan å styre partiet ved å gi ordre via sin advokat om at partiet skulle legge ned våpnene og kreve større autonomi istedenfor selvstendighet. Hans partimedlemmer adlød og frem til juni 2004 var det stille rundt PKK. Da erklærte PKK at de ikke lenger har en våpenhvile med Tyrkia og at partiet ville troppe opp sin militære kamp. Selv om PKK ikke er like sterk idag som de var i 80-, og 90-årene har de fortsatt evnen til utgjøre en trussel mot stabiliteten i Tyrkia. Så sent som i april i år ble 21 PKK medlemmer drept i kamper med det tyrkiske militæret kamper i Siirt mot grensen med Irak.
Kurderne har de siste seks årene fått litt flere rettigheter. Det er nå tillatt å snakke og å skrive kurdisk. Til og med privatundervisning i kurdisk er nå tillatt. Det er ingen tvil om at den tyrkiske staten ønsker å sanke en stemme eller to i Europa. Men mange kurdere er langt fra fornøyd. De ønsker blant annet at kurdisk skal kunne undervises på grunnskolen og i mediene.
Tyrkerne selv mener kurderne utnytter landets ønske om et Eu-medlemskap, og tyrkisk nasjonalisme blusser nå opp for fullt. Kurderne får neppe gehør for flere rettigheter med det første. Kurdisk selvstendiget er i allefall noe Tyrkia aldri vil kunne akseptere. En av årsakene er nok at Tyrkia har en del andre minoriteter, og dersom hver av disse skulle kreve selvstendighet vil det ha store økonomiske, grensemessige og politiske følger for Tyrkia.
Et Kurdistan er likevel ikke lenger er en utopia. At kurdernes Nord-Irak ofte omtales som Irakisk Kurdistan sender nok fryktsbølger langt innover det tyrkiske samfunnet. Kurdisk nasjonalisme vil blomstre i tiden som kommer, med et reelt håp i håndbaggasjen. Kurderne vet at autonomi er mulig, kanskje som et førsteskritt mot et samlet selvstendig Kurdistan.
Når Ocalan i tillegg popper opp, så gjør han det som en samlende kurdisk symbol og ikke som PKK leder. At saken mot ham kan bli gjenopptatt, sannsyneligvis med observatører til stede, blåser nye flammer i tyrkisk nasjonalisme. Dersom saken ikke gjenopptaes kan det bety et kraftig slag i baugen for Tyrkias EU drøm. Mange i Tyrkia mener at staten har inngått altfor for mange og altfor store kompromis for å blidgjøre EU, og mange erkjenner at kurdisk autonomi i Irak nok vil ha sin påvirkning på Tyrkia. Ingen tyrkere liker den tanken. Men samtidig liker de heller ikke tanken på å være utestengt fra Den europeiske unionen. Det er en vrien situasjon den internasjonale menneskerettighetsdomstolen har satt Tyrkia i. Selv om Domstolen ikke direkte krever at saken mot Ocalan skal gjenopptaes, sier dommen at en gjenopptagelse av saken vil være ”an appropriate way of redressing the violation” (redr. oversettelse: ”en passende måte å ’reparere’ overgrepet på”).
Spørsmålet om nasjoner og stat kan nok komme til å prege vårt århundre mer enn vi liker å tro. Mens vi har rundt 175 stater, opererer vi ofte med over 5 000 etniske grupper. Det sier seg selv at dersom hver etnisk gruppe skap kreve selvstendighet, så vil verden bli ganske kaotisk. Samtidig kan kurdernes mannsterke 20 – 30 millioner mannetall neppe sees på som en liten etnisk minoritet.
FAKTA
Ocalan-saken:
Februar 1999: Tyrkia arresterer Ocalan i Kenya
Mai 1999: Ocalan for retten anklagd for høyforræderi
Juni 1999: Ocalan dømt til døden
Oktober 1999: Ocalan anker dommen
November 1999: Tyrkisk domstol avviser anken
Desember 2000: Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen tillater anke
September 2002: Dødsdommen omgjøres til livsvarig fengsel
Mars 2004: Den Europeiske menneskerettighetsdomstolen starter ankesak
Mai 2005: Den Europeiske menneskerettighetsdomstolens høyesterett fastslår at rettssaken mot Ocalan var ”urettferdig”
