- Sannheten om Vladimir Putin - 21.09.2006
- Sirkusartister - 06.09.2006
- Fabricating Terrorism - 06.06.2006
Elisabeth Eide og Anne Hege Simonsen har skrevet en viktig bok om medier og deres rolle i et flerkulturelt samfunn, ”Å se verden fra et annet sted”. Budskapet er klart og tydelig: ikke forenkle verden. Se verden med ulike perspektiver. Så langt er alt vel og bra. Men hvordan blir dette budskapet mottatt av norske medier? Klarer norske medier denne utfordringen? Svaret er både ja og nei. Men når mediene blir satt på prøve slik som Fadime-saken og Rahila-saken, vises makten til å definere sitt sanne ansikt. Mediene er fjerde statsmakt slik vi lærte fra ungdomskolepensumet.
Boka til Eide og Simonsen er i essayform og tar opp historiske og dagsaktuelle saker. Nøkkelbegrepene i boka er de klassiske analysene om ”oss selv”- og ”de andre”-forestillingene. I innledningen skriver forfatterne at: mediene er blant de viktigste grensevaktene for forestillingene folk gjør seg om skiller mellom oss og de andre.
I disse dager følges Rahila-saken veldig nøye i norske medier. Saken har naturligvis bidratt til en konstruktiv debatt og fokus på medienes håndtering av slike saker. Det er grunn til å tro at debatten vil bli utvidet så snart vi får vite årsaken til Rahila Iqbal sin død.
Anne Hege Simonsen vier et kapittel til hvordan dekningen av Fadime-saken var. I norske sammenheng påpeker Simonsen at norske medier dekket saken kritikkløst. Dekning dreide seg om å finne norske vinklinger som bekrefter æresdrap. Fokuset var dessverre ikke å finne de faktiske forholdene i sakene. Litt interessant er opplysninger som kommer fram om Fadimes familie og deres forhold til religion. Familien var lite religiøse, men medienes fokus var å kople islam og æresdrap. Dette kan sikkert diskuteres, men det viser de raske løsningene som mediene velger.
Hva er så forskjellen mellom Fadime-saken og Rahila-saken? For det første er Rahila norsk statsborger. For det andre er etterforskningen ikke ferdig. Og for det tredje og relevant for denne kommentaren er at saken dekkes av journalister med minoritetsbakgrunn.
Sistenevnte gir rom for flere spørsmål. Et av de er om det å ha journalister med minoritetsbakgrunn i redaksjonene hjelper? Vi vet at det skjer en sterk og dominerende sosialisering i enhver mediebedrift. Vi vet at det ofte sitter personer i desken som redigerer og vinkler saken annerledes enn slik journalisten hadde tenkt. Alt dette skjer for å tilpasse saken den profilen som avisen jobber etter.
Det er viktig å ikke være tilbakeskuende og tenke at alt var verre før. Juble hurra for at vi har fått fire minoritetsjournalister i de store redaksjonene. Vi må kreve at mediene tar et stort ansvar for å tilpasse seg den nye flerkulturelle virkeligheten hver dag. I små og store saker.
