Flere mediefolk har nevnt at habilitet og uavhengighet kan være et problem i Rahila-saken, når den dekkes av journalister fra samme bakgrunn som de berørte. Utrop har derfor spurt samtlige om deres forhold til de berørte. Svaret er klingende klart. Ingen annen forbindelse enn det journalistiske arbeidet.
– Jeg har ingen forbindelser med de involverte i Rahila- saken. Jeg hadde aldri truffet eller hørt om de involverte partene før denne saken dukket opp, sier Wasim Riaz. Han er nyhetsjournalist i Aftenposten.
– Ære er for meg knyttet til den selvrespekten alle mennesker har. Jeg bruker selv sjelden ordet “ære” i innvandringssaker. Jeg er mer opptatt av å få frem fakta som leserne selv kan ta stilling til, sier Riaz.
– Det er viktig for meg å ikke bruke svært følelsesladde ord i nyhetsjournalistikken som skal være saklig og objektiv. Derfor prøver jeg å unngå å bruke slike ord når det ikke er behov for dem. Men det hender at enkelte intervjuobjekter bruker ordet, og da er jeg selvsagt nødt til å sitere dem, forteller Riaz.
– Hvilke fordeler og ulemper har du møtt i Rahila-saken?
– Som journalist med norsk-pakistanske foreldre har jeg hatt stor fordel av språkkunnskaper i urdu og punjabi. Aftenposten slapp å ha et filter i form av tolk i Pakistan. Dette er særlig viktig med tanke på å få med seg absolutt alt, særlig fra intervjuobjektene og fra rettsforhandlingene. På grunn av språkkunnskaper utover norsk fikk Aftenpostens team tilgang til et bredt kildenettverk, og kunne derfor presentere saken i en nyansert form med flere kilder.
Når det gjelder ulemper, så har jeg ikke registrert noen selv. Men det kan tenkes at enkelte personer, muligens med noen fordommer, mener at det er feil at personer med pakistansk bakgrunn skal dekke en slik sak. Men til dem vil jeg si at de bør heller se på det journalistiske produktet, og fokusere mindre på person, meddeler Riaz.
– Blir du brukt som ”ekspert” i innvandrersaker i redaksjonen?
– Angående andre journalister som kontakter meg, så hender det ganske ofte. I Aftenposten har man veldig mange journalister med spisskompetanse i sine felt. Da er det naturlig at disse “ekspertene” blir kontaktet av kolleger når de skal skrive om saker der man har behov for gode råd eller veiledning. Kollegene mine kan for eksempel spørre meg om kilder i innvandrermiljøene eller om ramadan, erkjenner Riaz.
Refs for VG
En av de avisene som fikk refs fra Atta Ansari for tidlig generalisering er VG. Avisen var riktignok en av de norske avisene som dro først til Pakistan. VG journalisten Kadafi Zaman mener at hans bakgrunn var viktig for å få godt innblikk i situasjonen.
– Hva legger du i begrepet “ære” og særlig æresbegrepet i innvandringsdebatten?
– Ære for meg betyr vel respekt. I innvandringsdebatten brukes begrepet ofte i relasjon til gjenger eller kvinner. F. eks at hvis et gjengmedlem får juling, må æren gjenopprettes ved å ta gjerningsmennene. I forhold til kvinner mener man vel at de er mer ærefulle hvis de er jomfruer, fromme og ikke har kjærester, forklarer Zaman. – Jeg personlig er vel ikke helt enig i at man bør bruke begrepet “ære“ i slike sammenhenger.
– Hvilke fordeler og ulemper har møtt deg i din dekning av Rahila-saken?
– Den største fordelen var at VG var første norske media som ankom Pakistan og fikk intervju med sjåføren og familien. Takket være at vi raskt fikk visum. Urdu-kunnskapen gjorde at vi raskt kunne etablere kontakt med familie og politi. Vi slapp tolker, og kunne dessuten overhøre samtaler i f. eks arresten. Det var også en fordel å være en mørkhudet journalist, samt ha en hvit fotograf-kollega. Da blir man tatt mer seriøst av f. eks. politiet, som er mer redd for vestlig media, enn f. eks pakistansk. Kan ikke komme på noen ulemper. Synes VG har hatt en edruelig dekning hvor vi har vært balanserte, og opptatt av å kjøre eksklusive vinklinger.
– Har du noe form for forbindelser til de berørte i Rahila-saken utenom jobben som journalist?
– Nei, men jeg møtte Rahila i forbindelse med en annen journalistsak et halv år tidligere, samt snakket med svigerfamilien hennes i forbindelse med en sak som jeg reiste til Pakistan for i februar. Men jeg hadde aldri møtt faren hennes, eller resten av familien, avslutter Zaman.
Ære sentralt i
asiatiske kulturer
Av de fire journalistene som har dekket saken er Yama Wolasmal fra Afghanistan, mens resten er fra Pakistan. Han snakker urdu og kjenner til det pakistanske samfunnet godt. For ham er ære en sentral del av kulturen, men han vedgår at mediene gjør en dårlig jobb når de skal forklare fenomenet.
– For meg er ære noe som er kulturelt forankret. I asiatiske kulturer, der jeg har min opprinnelse fra, er ære en sentral del av livet. Jeg synes norske medier kunne vært litt mer nyanserte i sin dekning av saker der ære er et sentralt moment. Ja, familieære er viktig for mange minoriteter i Norge, men de aller fleste dreper ikke for å gjenopprette eller opprettholde æren sin, forklarer han.
Wolasmal, som har dekket saken for Dagbladet, kommer ikke på noen ulemper. Men han fremhever det samme som de andre, at språket og kjennskap til kulturen har vært viktig.
– Den største fordelen i dekningen av Rahila-saken har vært at jeg behersker urdu og har inngående kjennskap til det pakistanske samfunnet. Det gjør at jeg ikke er avhengig tolk og andre mellomledd i mitt arbeid, sier han.
Wolasmal har heller ingen nære forbindelser til de berørte i saken. Generelt er hans nærmeste forbindelse at han er fra nabolandet Afghanistan og snakker urdu.
Ikke mulighet til å svare
Mah-Rukh Ali er den eneste kvinnelige journalisten blant minoritetsjournalistene som har fulgt denne saken. Gjennom hennes innslag på NRK har Ali også fått god tilgang til kilder på grunn av hennes bakgrunn. Hun kunne dessverre ikke svare utfyllende på Utrops spørsmål i saken, men meddeler per telefon at hun verken har familiære eller vennskapelige forbindelser til de berørte i Rahila-saken. Hennes hovedfokus er å jobbe ut fra journalistiske etiske prinsipper.
UNDERSAK
Skryt til minoritetsjournalister
Dagbladet, VG, Aftenposten og NRK har alle brukt helt eller delvis journalister med minoritetsbakgrunn i sin dekning av Rahila-saken.
Av Ali Hagi
– Ut fra hva jeg har lest og sett virker det journalistiske arbeidet til nevnte journalister bra. Det er så vidt meg bekjent folk med god utdannelse og erfaring. Det er helt klart flere fordeler enn ulemper for disse journalistene, sier Elisabeth Eide. Hun er forfatter og førsteamanuensis i journalistikk ved høyskolen i Oslo. Eide nevner blant annet språk og kulturkompetansen som journalistene besitter. Hun mener at dette er berikende for redaksjonene og for allmennheten.
Rahila Iqbal omkom som kjent da bilen hun satt i kjørte ut i en elv. Årsaken til hennes død er fortsatt ukjent. Sjåføren som overlevde ulykken, faren og bestefaren til Rahila ble arrestert kort tid etterpå og fengslet, mistenkt for dødsfallet. Ektemannen til Rahila hevdet tidlig at dødsfallet kunne være i sammenheng med at han giftet seg med Rahila. Dette tilbakeviser de arresterte og mener at det var en traffikulykke. I skrivende stund forsøker man å få overprøvd saken for pakistanske domstoler.
– Etter at Sverige fikk sin æresdrapssak, ”Fadime-saken”, setter norske medier sterkt fokus i lignende saker. Dette kan henge sammen med at norske medier dekket ”Fadime-saken” veldig unyansert, sier Elisabeth Eide. Hun påpeker at det hun har sett av Rahila-saken tyder på at man dekker saken rundt rammene av hva som skjedde i Sverige. Det er dessverre lett å definere drap ut fra kulturelle og religiøse forklaringer, hevder Eide.
Det er flere som ytrer at æresbegrepet blir brukt bevisst og systematisk i krimsaker der muslimer er involvert. Eide mener dette er uheldig og viser til flere former æresdrap og motiver til drap i ulike samfunn.
– Når etniske nordmenn dreper sine, er det sjalusidrap eller alkoholproblemer. Når en muslim gjør det, forklares det ut fra andre kriterier, sier Eide. Hun påpeker likevel at æresdrap er et kjent fenomen i land som Pakistan. Blant annet er det noe som heter ”honor killing” i pakistanske rettssystemet. I følge henne er det hvordan disse sakene blir forklart og framstilt i norske medier som kan skape mer fordommer. Hun etterlyser flere journalister med minoritetsbakgrunn for å endre dette negative bildet.
Eide tror heller ikke det er spesielt vanskelig for minoritetsjournalistene å dekke sakene når det gjelder habilitet og uavhengighet.
– Minoritetsjournalister har de samme utfordringene som andre mediefolk. De skal ikke representere noen samfunnsgrupper, selv om journalister ofte kjemper for de svake i samfunnet. Deres hovedoppgave er å få fram sannheten og fakta i saken.
Ikke bare positivt
Den erfarne journalisten i NRK, Atta Ansari, har skrevet en krass kommentar på nrk.no om hvordan dekningen har vært i Rahila-saken. Han har selv minoritetsbakgrunn og følger slike saker med kritiske øyne. Selv om han er positiv til hvordan minoritetsjournalistene har dekket saken, er han ikke nådig i sin kritikk av mediene.
– Det er så langt lite å si på journalistenes innsats og vilje, men det er lite som tyder på at denne saken blir dekket på en spesielt god måte, skriver Ansari.
Han lister opp alle de umiddelbare tabbene som redaksjonene har begått i saken i forhold til forhastede konklusjoner om æresdrap. Han minner derfor om viktigheten av å balansere dekningen.
I Aftenposten kunne vi lese at det pakistanske miljøet i Oslo følger Rahila-saken veldig nøye. Derfor er det viktig at minoritetsjournalistene er klar over de etiske og moralske utfordringer som i ligger i dekningen av saken.
– De er derfor nødt til å være mer balanserte enn sine kolleger. Men sirkelen slutter ikke der. For alt som VG, NRK, Dagbladet skriver i denne saken vil i ”gatas parlament” bli tilskrevet de tre journalistene, avslutter Ansari.
