Justisminister Odd Einar Dørum kommer på scenen. Han understreker sin støtte til festivalen og til homofiles rettigheter generelt. Og det er viktig nå, sier han; å rette fokus mot dem som er en minoritet i minoriteten: homofile med innvandrerbakgrunn.
I forbindelse med min masteroppgave, som jeg har kalt ”Dobbelt annerledes? En oppgave om tilhørighet, migrasjon, kjønn – og kjærlighet,” har jeg intervjuet personer som har innvandrerbakgrunn og som beskriver seg selv som bifile, lesbiske, homofile eller skeive. Tjue unge mennesker har raust fortalt meg om sine livserfaringer. Det er både sorg og humor i disse historiene. Noen ble blanke i øynene, minnene kom så nært. Andre lo, dramatiserte foreldrenes reaksjoner med stor innlevelse. En gang begynte jeg selv å gråte, måtte legge fra meg pennen og prøvde forgjeves å holde tårene tilbake. Gutten jeg intervjuet måtte trøste meg. -Du kunne aldri jobbet i UDI, Heidi! sa han, og smilte. Han har nok rett i det.
Vi må alle kjempe!
Jeg våkner av en ukjent lyd. Vinden uler rundt hushjørnene, på gulvet sover Mehmed på en tynn madrass; jeg har fått låne sengen hans. Det er første gang jeg overnatter på asylmottak. En svak mumling høres fra rommet ved siden av. Har Ibrahim besøk midt på natten? Nei, det er ikke natt, det er tidlig morgen; han ber.
Vi må alle kjempe, sier Mehmed. Det er noen måneder tidligere, og jeg treffer ham for første gang. Jeg er imponert over pågangsmotet hans, styrken han viser. Mehmed er asylsøker, han har flyktet fra overgrep, vold og trusler om drap. Det er hans egen familie som har truet ham: – Broren min slo meg, faren min snakket ikke til meg. Moren min ville at brødrene skulle drepe meg. Hun sa: Hvorfor dreper dere ham ikke? Han er en skam for familien. Jeg kan ikke gå ut på gaten, kan ikke se andre mennesker i øynene.
Den homofile sønnen brakte skam over familien, og ulykke over hele byen. Det var tørke, folk sa: det er på grunn av ham. Gud straffer oss alle. Hvis han dør, skal det regne igjen. Byen skal bli ren.
Mehmed reiste hjemmefra, i håp om å finne muligheter et annet sted. Han kontaktet organisasjoner han trodde kunne hjelpe. Det eneste de gjorde var å anbefale ham å utføre skjønnsskifteoperasjon: da kunne han tjene bedre som prostituert. Men det var ikke det jeg ønsket, sier Mehmed. – Jeg har respekt for transvestitter – men jeg er ikke det. Jeg ønsker å være en mann, og leve med en mann. Og kanskje adoptere et barn en gang, tilføyer han, alvorlig.
Jeg er homse. Iblant hater jeg meg selv. Men hva kan jeg gjøre?
Når jeg intervjuer ham venter Mehmed fremdeles på svar på asylsøknaden sin. Han er fortvilet over situasjonen. På mottaket har han opplevd trusler og trakassering. – Hvis vi ser deg, mister vi appetitten, sa noen, og ville ikke at han skulle bruke felleskjøkkenet. Han blir plaget for klærne sine og musikken han hører på, en mann befalte ham å ta av seg øredobben han går med. – Men dette er Norge. Hvorfor har vi kommet hit, om ikke for å kunne leve som den vi er? sier Mehmed fortvilet. – Hvis jeg får oppholdstillatelse skal jeg aldri, aldri ha noe med utlendinger å gjøre igjen! De ansatte på mottaket har heller ikke vist noen forståelse for hans vanskelige situasjon som åpen homofil i dette homofiendtlige miljøet. Først da en norsk kvinne fra LLH tok kontakt med dem og tok opp vanskelighetene hans, ble det bedre.
Noen uker senere ringer Mehmed til meg med en stor nyhet: Han har fått oppholdstillatelse! Han jubler: Nå er jeg halvt norsk! Men ikke lenge etter får jeg en tekstmelding: Han skriver at UDI tok oppholdstillatelsen tilbake, at han må reise tilbake til hjemlandet; – ”Jeg er veldig lei meg. Takk for alt…” Forvirret og lettere satt ut ringer jeg ham opp. Hva skjer? Får du ikke opphold likevel?
Mehmed bare ler. – Det er 1. april!
Det er april, det er vår, det er norskkurs og snart utplassering i kommune. Det er naturlig nok tøft å sitte og vente, tungt å ikke ha jobb, ensomt å bo langt fra norske venner og kjente. Men Mehmed takker Gud: – Han har gitt meg et nytt liv.
– Jeg trodde jeg var den eneste i verden som følte sånn.
Enrique er 24 år og kommer fra Sør-Amerika. Etter ett år her snakker han allerede imponerende bra norsk. Han møtte sin norske kjæreste, Eirik, i hjemlandet, senere ble han med til Norge på besøk. Først ønsket han ikke å flytte. Han tenkte gjennom det et års tid, så tok han avgjørelsen. Han forlot hjemlandet for kjærligheten, og også med håp om å kunne starte et nytt liv, på en måte; å kunne leve åpent som homofil.
– De lurte meg, ler han, de tok meg med hit om sommeren! Og nå…
Det er virkelig mørk og kjølig høst i Oslo når vi treffes.
Enrique vokste opp i et fattig miljø, i et samfunn sterkt preget av katolske verdier. Da han merket at han ble tiltrukket av gutter trodde han at han var den eneste i verden som følte slik. Han var svært ung, og hadde ingen å snakke med om dette. – Det var tøft, sier han.
Han er veldig glad i familien sin, og det har vært vondt for ham å føle at han er en byrde for dem. De tok det svært tungt da de fikk vite at han var homofil. I tillegg mistet han den beste kameraten sin: Han sa at han ikke hadde problemer med det – men tok aldri kontakt igjen.
– Innenfor den katolske kirken er det å få en homofil sønn eller datter noe av det verste som kan skje deg, sier Enrique. At han bor i Norge nå gjør nok situasjonen litt lettere for familien. De vet at han har kjæreste, men ikke at han har inngått partnerskap. De ville ikke forstå dette, uansett. Om sin egen tro sier han: – Jeg tror ikke på kirken eller prestene. Men jeg tror på Gud. Og Jesus, selvfølgelig. Og jomfru Maria.
Enrique trives godt i Norge. Han er åpen homofil, både på skole, arbeidsplass og blant venner, og har utelukkende fått positive reaksjoner. Når jeg spør ham hva som er den største utfordringen for homofile innvandrere, svarer han alvorlig: Es difícil todo… – Det er vanskelig alt sammen. Å leve i et land så annerledes enn ditt eget. En ny kultur, nye normer å forholde seg til. Og kommunikasjon – mange homofile innvandrere forstår ikke norsk eller engelsk. Det finnes mye informasjon, men den når ikke ut til målgruppen. Apati er også et stort problem, at folk ikke tar initiativ selv til å gjøre noe med situasjonen. Enrique er svært engasjert i dette temaet, og vil gjerne bidra med noe selv. – Det hadde vært fint om homofile innvandrere, i det minste i Oslo, kunne hatt mer samhold oss i mellom. Han sukker litt: Hvis man lager en fest, med alkohol og sånn, da kommer det mange folk. Men å gjøre noe mer seriøst, organisere oss… Han rister på hodet.
Når jeg intervjuer ham teller han ned dagene til ferien. Han skal reise hjem på besøk og gleder seg veldig; dagene snegler seg av gårde. Noen måneder senere treffes vi på nytt. – Var det fint å se hjemlandet ditt og familien igjen?
Han smiler fra øre til øre.
– Hvis livet var en film…
… ikke sant, da ville det være veldig forutsigbart at jeg var den som skulle bli lesbisk!
Nøyaktig hvor mye ikke-helt-heterofil må man være for å være med i denne undersøkelsen? spør Jennifer, og ler med glitrende, mørke øyne. Hun er 18 år, født og oppvokst i Oslo; foreldrene har sørasiatisk bakgrunn. I gjengen hennes er det vanlig med gutteklining og jenteklining på fest og sånn, bare for gøy. Men én gang var det annerledes… tror hun. Hun er sammen med en gutt nå, men utelukker ikke at det en annen gang kan bli en jente.
Jennifer føler ikke at hun lever mellom to kulturer. – Jeg har begge føttene godt plantet i den norske, men med litt østlig krydder! Som barn av innvandrerforeldre har hun likevel fått føle en viss grad av sosial kontroll på kroppen. De er noen sladrekjerringer, sier hun, og mener at det er mye baksnakking i alle minoritetsgrupper. Alt handler om status, om å plassere seg i forhold til andre på en sosial rangstige. Barna blir symboler på foreldrenes vellykkethet. At Jennifers søster har kjæreste uten å være gift gjør at deres familie ligger litt dårlig an, tror hun.
Jennifer foretrekker å gå guttete kledd, i blant låner hun klær av faren. Moren har reagert på klesstilen hennes, de har tullet med det; en gang kalte hun Jennifer en ”funny girl.” Det kom frem at hun mente slike som var med på TV, på Ricki Lake; ”sånne lesbiske.” Jeg fikk lattis! sier Jennifer, og smiler bredt. Hun har spurt moren direkte om dette: Hvordan hadde dere reagert hvis jeg hadde sagt at jeg var lesbisk? Moren svarte at hun godtar at andre er det; men ikke hennes egne barn.
– Det blir en komisk stemning, tullete. Vi snakker til hverandre på en humoristisk måte. Jeg sier at jeg er lesbisk, hun svarer, humoristisk: Det får du ikke lov til. Ikke så bastant altså! Jeg spurte henne hva hun synes om bifile. Hun svarte: Æsj, det er bare ekkelt. Man må være enten eller.
Jennifer mener at denne holdningen i stor grad handler om at foreldrene ikke forstår hva det går ut på. Hun tror ikke homofili er så vanlig i landet foreldrene kommer fra; det er i det hele tatt uvanlig å ikke følge normene. Her i Norge er homofili dagsaktuelt, man snakker om det hele tiden. – Mamma og pappa har bodd her i 30 år, men de er likevel ikke helt med på dette. Mangelen på kjennskap til det kan gjøre at de blir litt mindre tolerante.
– Jeg er veldig kosete person, sier Jennifer. Hun snakker fort, og gestikulerer ivrig: – Noen vil kalle meg flørtete, det kan i hvert fall lett oppfattes som om jeg flørter. Hun oppfører seg slik både overfor gutter og jenter, men det er ikke bevisst: hun synes bare det er unødvendig å skulle behandle gutter og jenter forskjellig. Jeg har en sprudlende personlighet! slår hun fast, med en trillende latter.
Jeg kan absolutt ikke annet enn å si meg enig.
Nyanser og kategorier
Bifile, lesbiske og homofile med innvandrerbakgrunn er nå på vei inn på den politisk korrekte dagsordenen. Forhåpentligvis vil dette gjenspeile seg i offentlige budsjetter etter hvert. Det viktigste i arbeidet for denne gruppen er kanskje å nyansere kategoriene for å kunne jobbe målrettet mot aktuelle utfordringer.
Unge som er født eller oppvokst i Norge med innvandrerforeldre har den fordelen at de kjenner norsk språk og kultur; mange kaller seg selv norske og tenker ikke mye på sin innvandrerbakgrunn til daglig. Det vanskeligste for dem er i mange tilfeller sterk sosial kontroll i et gjennomsiktig minoritetsmiljø. De som har flyttet til Norge som voksne uttrykker ofte stor glede over muligheten til å leve som åpent homofil her, med overveldende positive reaksjoner fra omgivelsene og omfattende juridiske rettigheter. For dem er den største utfordringen det å komme til et fremmed land, skulle lære et nytt språk og tilpasse seg en ny kultur, ofte med en kjæreste som den eneste bekjente. De som kommer hit som asylsøkere er langt verre stilt. De er i en svært sårbar situasjon, ofte med en særdeles vond historie bak seg. Etter å ha flyktet fra trusler og trakassering opplever de ofte akkurat det samme på norske asylmottak. Usikkerheten i ventetiden blir en ny påkjenning. Men for dem som får asyl har ventetiden ikke vært forgjeves; de får en mulighet til å starte et nytt liv i Norge.
