- Den ene mot de andre - 06.04.2006
Orginalittel: Ett öga rött
Genre: Et øye rødt
Forfatter: Jonas Hassan Khemiri
Oversatt av: Andreas E. Østby
Forlag: Gyldendal
Sider: 212
Jonas Hassen Khemiri (f.1978) heter forfatteren og debutromanen hans lyder i norsk oversettelse “Et øye rødt”. Her møter leseren den etniske minoriteten Halim, som i beste “Catcher in the Rye-stil” føler at alle bedrar ham. Halim bor alene med sin far, og liksom Holden i “Cather in the Rye” mener Halim at han selv er den eneste genuine personen i sine omgivelser og at ingen er ærlige og ekte, bortsett fra ham selv.
Framfor alt bedrar det svenske samfunnet og dens Integreringsplan Halim og hans medsøsken. “Svennifiseringen” i samfunnet narrer alle “svartinger” til å spise fiskepinner og glemme sin egen kultur og identitet. Verden er utsatt for et komplott, en vestlig konspirasjon og Halim, selverklært revolusjonssvarting og tankesultan, er den eneste som har gjennomskuet alt.
Riktignok er det én person Halim kan stole på; den mystiske Dalanda, som fungerer som en slags surrogatmor for Halim. Hun mater ikke bare duene med brødsmuler, hun mater også Halim med arabisk fundamentalisme. Dalanda er praktisk talt Halims kvinnelige mulla i Stockholm city. Samtidig fungerer hun som selve katalysatoren for Halims opprør og dermed også for konflikten og intrigen i “Et øye rødt”.
For det er i og rundt Halims dannelsesforløp som revolusjonær og tenkende, romanens tematiske og psykologiske nerve ligger. Romanen problematiserer og ironiserer integreringen og belyser holdninger som finnes blant mennesker, både med og uten minoritetsbakgrunn. Khemiri legger i intrigen opp til et klassisk motsetningsforhold; den ene mot de andre. David mot Goliat. Halim mot verden. For i mediene og i samfunnet finner Halim stadig nye spor av Integreringsplanen som underbygger hans konspirasjonsteori; det er på tide at han går til aksjon. Men til tross for at Halim dermed tenderer mot det fundamentale i sitt agerende, forblir han menneskelig i sin fundamentalisme. Forfatter Khemiri makter å skape en psykologi som forener det latterliggjørende og det menneskeliggjørende, det improviserende og det intelligente, det snevre og det komplekse i Halim som person.
Likevel er romanens språklige nerve det kanskje aller mest påfallende. Halims vokabular er skrevet som en slags Rinkeby-svensk. Forstaden Rinkeby utenfor Stockholm er kjent for sine mange betongblokker og sin høye andel av forskjellige etniske minoriteter. Sosiolekten som brukes blant ungdommen i Rinkeby kan muligens sammenlignes med den som finnes blant ungdommer i bydelene i Oslo indre øst.
En kan lese Khemiris bevisste språkbruk som en språkkritikk; en kritikk av et fastlåst, rigid (makt)språk. Gjennom det språket Halim benytter seg av, beveger han seg bort fra det normative, korrekte språket vi finner rundt oss i hverdagen, i mediene, i reklamene, i lovene og blant politikerne. Med andre ord i alle maktstrukturer. Dermed er romanens språkkritikk implisitt også en kultur- og en maktkritikk. Samtidig innehar Halims språk et samtidssug; et sug av den etniske, multikulturelle samtiden vi lever i. Det er faktisk ganske herlig å lese. Her er et eksempel:
(…) likevel det var ganske mye mennesker som chilla rundt i ettermiddagssolen. På benken til Dalanda en skjeggete svennefyllik lå med hockeybag som pute. Han snorket, luktet sikkert spy og i høyre hånda han hadde liten stålkam. Litt det føltes som å se noen leke bajas nær mammas grav så med en gang jeg vekte fylliken og sa han skulle avor. Rart nok han bare adlød. Helt uten pes han tok bagen under armen og la seg litt lenger bort bak en sandboks. Jeg satte meg på benken og tenkte det var en tert dag (…)
Språkbruken underbygger selvsagt også Halims troverdighet som karakter. Det er nødvendig for ham, og for romanens troverdighet, at Halim er autentisk mot den situasjonen og det miljøet han befinner seg i, der inngår også språket, som er like vesentlig i “Et øye rødt” som det er for personene i Ingvar Ambjørnsens “Hvite Niggere”. Opplevelsen er så vesentlig at den umulig kan atskilles fra opplevelsen av romanen, om det så er på godt eller vondt.
Jonas Hassen Khemiri satser med andre ord mye på sin språkbevissthet. Selv opplever jeg at han også sitter igjen med mye. “Et øye rødt” framstår som en (språk)bevisst roman, billedlig original, full av humor, lettlest (for de som liker det) og om ikke en genial debutroman, så i det minste en schpaa lesning.
