Ytrehus deltok med en innledning om intellektuelle i eksil og deres tolkninger av rasisme, på en workshop under konferansen Crossroads. Innledningen bygger på materiale fra hennes doktoravhandling, der åtte flyktninger – seks menn og to kvinner – forteller sine livshistorier. En livshistorie er uttrykk for den enkeltes subjektivt opplevde erfaring. Ytrehus har gjentatte ganger intervjuet flyktningene om hva som har hatt avgjørende betydning i deres liv, hva som har gjort dem til det de er i dag.
I tillegg bruker hun blant annet data fra en undersøkelse hun har gjennomført for Bergen kommune. I denne er 32 bosniske og irakiske flyktninger intervjuet om sine erfaringer og behov i møte med det offentlige.
Lette etter
suksesshistorier
Utgangspunktet hennes var langt fra negativt. Hun hadde opprinnelig ikke fokus på det ekskluderende. – Jeg ville fokusere på flyktninger som hadde levd i Norge en stund, og som hadde ressurser. Jeg ville gjerne bidra med noe positivt i den norske innvandringsdebatten og ønsket å samle kunnskap om noe som fungerte bra. Derfor lette jeg etter suksesshistorier, sier Ytrehus. Noe som førte henne til intellektuelle i eksil. I begrepet intellektuell inkluderer hun både akademikere, politikere og ansatte i offentlig sektor, forfattere, skribenter og de som fungerer som organisatorer av nettverk og som talspersoner for grupper eller kategorier.
Blant politiske flyktninger er det menn som dominerer. Derfor er Ytrehus sitt materiale også dominert av menn. – Dette er intellektuelle som selvfølgelig er glade for å ha overlevd det jeg kaller ekstremerfaringer, som kan være tortur, traumatiske fengselsopphold og massakre. Og de er takknemlige for å ha fått asyl i Norge. Samtidig opplever de det som en enorm degradering å miste sin sosiale identitet fra hjemlandet. De mister posisjoner og status og opplever en sosial mobilitet som går i nedoverbakke, forteller Ytrehus.
Stengte dører
Sju av de åtte som forteller sine livshistorier til Ytrehus er integrerte målt etter statistiske kriterier. Alle, med unntak av en, har arbeid. De har egen inntekt og de fleste eier sin egen bolig. Likevel oppfatter flere av dem seg som annenrangs borgere.
– Etter å ha vært mer enn ti år i Norge, har ingen av dem annet enn midlertidige arbeidskontrakter. De har heller ikke arbeid som svarer til deres kvalifikasjoner, forteller Ytrehus. Og den ene som er arbeidsledig, har vært det i over ti år. – Flyktningene opplever stadig dører som stenges for dem. Flere av dem snakker om hverdagen i Norge som en “kamp”.
Idealet om forsørgeren
Line Alice Ytrehus mener degraderingen oppleves særlig vanskelig for mennene. – Men intellektuelle kvinner, som har investert mye i sin karriere, kan ha tilsvarende opplevelser av å ikke få fast jobb, relevant jobb eller ikke jobb i det hele tatt. – Likevel kan kvinner helt legitimt, og uten tap av anerkjennelse, være hjemme eller gå til en jobb som langt fra svarer til dere kvalifikasjoner. De kan argumentere med at familien behøver dem i en vanskelig overgangsfase, eller de kan ta på seg å være omsorgspersoner for andres barn eller for en etnisk gruppe. Forventningene som rettes mot menn er annerledes. Over hele verden, fra chilenske marxister og katolikker til vietnamesiske buddhister, er lønnsarbeid, yrkesidentitet og forsørging viktig for maskulinitet, og dermed også for sjølbilde og verdighet, fastslår hun.
– Flere av de bosniske kvinnene mente for eksempel det var viktigere at mannen hadde lønnsarbeid, enn at de hadde det selv. Dette til tross for at også kvinnene hadde yrkeskarrierer å se tilbake på. De beskrev hvordan mannen led når han var arbeidsledig, at han ble syk, var irritabel og vanskelig, forteller Ytrehus.
Hun mener mennene også rammes av stereotype oppfatninger av “innvandrermannen”. – Menn med minoritetsbakgrunn presenteres i media som patriarkalske overgripere, voldsmenn, terrorister og kriminelle, påpeker hun, og legger til: – I Norge har den offentlige diskusjonen de siste årene fokusert mye på hvordan minoritetskvinner og -jenter undertrykkes av sine ektemenn, fedre og religiøse ledere. Det problematiske med dette er at undertrykking ensidig knyttes til etniske minoritetsmenn, sier Ytrehus. Hun mener vi i større grad burde fokusere på undertrykking og brudd på menneskerettigheter som et generelt problem. Da ville ansvaret for problemene i større grad plasseres i det norske samfunnet, i stedet for at undertrykking kun blir noe som knyttes til innvandrermenn og deres praksis. – Menneskerettighetsbrudd, vold og undertrykking foregår ikke kun i etniske minoritetsmiljøer, understreker kulturviteren.
Rasisme, nasjonalisme eller “min skyld”?
Mannen som har vært arbeidsledig år etter år, beskriver denne situasjonen som tortur. Han erfarte dette i hjemlandet – og sier “…torturen jeg ble utsatt for der hadde en slutt, men her varer den så lenge.” Han forklarer problemene med å få jobb med at nordmenn ikke liker irakere eller muslimer, og han definerer det som rasisme. – Noen intellektuelle forventer rettferdighet og likestilling. De forventer samme muligheter som andre norske samfunnsborgere har. De blir fryktelig skuffet, sier Ytrehus. Samtidig mener hun det, i alle fall på kort sikt, ligger en form for motmakt i å definere seg som utsatt for rasisme. Fordi man da flytter ansvaret over på majoriteten, på de andre.
Alle er imidlertid ikke like villige til å bruke begreper som diskriminering og rasisme om det de opplever. – Noen beskriver rasisme som et marginalt fenomen, noe som bare praktiseres av ytterliggående voldelige grupper. De tar selv all skyld for egen marginal posisjon, ved å legge vekt på at de ikke kan språket godt nok eller at de har feil utdanning, sier Ytrehus. Hun tror at særlig kvinner bruker denne tilnærmingen.
– Andre forklarer rasisme som nasjonalisme. De oppfatter seg som gjester i Norge, og som prisgitt nordmenns gode vilje , forteller Ytrehus. Det er normalt at etniske grupper favoriserer sine egne, mener disse flyktningene. Ett eksempel er han som har høyere utdanning fra Norge, er ekspert på sitt fagområde, men som likevel ikke avanserer på karrierestigen. Han forklarer dette med at nordmenn ikke vil ha en “gul sjef”, og mener dette skyldes en form for nasjonalisme eller etnisk tankegang blant nordmenn. – Selv når han forteller om et møte med tilhengere av en voldelig rasistisk gruppe hjemme hos en av sine kolleger, argumenterer han med at de egentlig er nasjonalister, sier Ytrehus.
Majoriteten definerer hva som er riktige kvalifikasjoner
Uansett hva slags tilnærming den enkelte har til det som skjer, er historiene Ytrehus formidler historier om maktesløshet og smerte. – Dette er flyktninger som vil integreres. De vil for eksempel lære seg norsk. Så de går på kurs og de består de nødvendige testene. Likevel opplever de at de ikke snakker språket perfekt nok til å få de jobbene de etter sine kvalifikasjoner for øvrig, burde ha sjanse til å få. Eller det kan være andre ting ved dem som blir “feil” i forhold til arbeidsgivers kriterier. Ikke minst når det gjelder akademiske yrker, er det arbeidsgiver som definerer hvilke kvalifikasjoner som er de riktige for å nå opp i konkurransen om de attraktive stillingene, påpeker Line Alice Ytrehus.
Flere av de hun har intervjuet er politisk aktive. I organisasjoner og nettverk innenfor sin etniske gruppe og i norske organisasjoner og partier. – Men det er ikke de som bestemmer hva de oppfattes som og hvem de taler på vegne av. Ofte blir de behandlet som representanter for den etniske gruppen de har sin opprinnelse i, ikke som enkeltindivider. – Dessuten er det flere som opplever det som vanskelig å komme ut i media med kritikk av det norske systemet. Mens det ikke er vanskelig å slippe til med kritikk av egen gruppe, påpeker Ytrehus.
Chilenere vs. irakere
Chilenerne i Ytrehus sitt materiale skiller seg fra de andre gruppene. Deres erfaringer er nærmest de suksesshistoriene kulturviteren opprinnelig lette etter.
– Dette er flyktinger som kom fra midten av 1970-tallet og utover. De rømte fra det totalitære styret til Augusto Pinochet og opplevde å bli tatt imot på flyplassen av norske politiske aktivister. I begynnelsen hadde de tverrpolitisk støtte, fra Unge Høyre til AKP. De ble invitert inn i norske nettverk og organisasjoner. De var etterspurte og sett på som en ressurs. De fikk bidra med politiske analyser, men også med mat, dans og musikk. Hvis du sammenligner dette med den mottakelsen irakere de siste årene har fått i Norge, er forskjellen stor, sier Ytrehus. – De rømte også fra et totalitært styre, under Saddam Hussein, likevel ble de ikke omfavnet på samme måte som chilenerne. Tvert imot. Enkelte har opplevd å bli oppfattet som representanter for regimet de rømte fra.
Optimist og pessimist
Det er deprimerende bilder Ytrehus tegner, likevel er hun selv optimist.
– Undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå viser at nordmenn som har erfaring med flyktninger og innvandrere er mer positive enn de som ikke har det. Og etter hvert som man i stadig flere lokalmiljøer får erfaringer med det flerkulturelle, blir holdningene blant folk mer positive, mener Ytrehus.
– Ser man historisk på det, er det vel hundreogfemti år siden det norske lovverket nektet jøder adgang til riket, kun seksti- sytti år siden tysk-jødiske flyktninger ble sendt tilbake til nazityskland og det er bare noen tiår siden tatere ble tvangssterilisert. Slik sett kan vi vel si det går i riktig retning. Samtidig kan man av og til, når man lytter til politiske diskusjoner og retorikk, bli ganske pessimistisk. De arabiske og muslimske mennene jeg intervjuet fortalte at det er blitt verre etter 11. september 2001. De blir kontrollert av politiet oftere enn før. De får ukvemsord slengt etter seg, og så er det blikkene på bussen.
– Det kan synes som den helt ut lykkelige integrasjonshistorien er en fiksjon, som har lite med realitetene i Norge å gjøre, i hvert fall hvis en skal ta utgangspunkt i hvordan flyktningene selv opplever dette, avslutter Line Alice Ytrehus.
(Tidligere publisert i KILDEN)
